TABE’EL

(Tạbe’el) [Gud er god].

1. Far til en mann som kongene i Israel og Syria hadde til hensikt å innsette på tronen i Jerusalem, Judas hovedstad, hvis de greide å innta byen. Navnet på «Tabe’els sønn» oppgis ikke. Dette skjedde i løpet av den perioden da Juda-kongen Akas og Israel-kongen Pekah regjerte samtidig (mellom ca. 762 og 759 f.v.t.). – Jes 7: 5, 6.

2. En mann som var med på å skrive et brev på arameisk til perserkongen Artaxerxes. På grunn av dette brevet, som uttrykte motstand mot jødenes gjenoppbyggingsarbeid i Jerusalem, ble gjenoppbyggingen av templet stanset. – Esr 4: 7, 24.