TORDEN

Den kraftige lyden som følger et lynglimt. Lyden skyldes den raske ekspansjonen av luft som er blitt oppvarmet av den elektriske utladningen med den følge at luften beveger seg med voldsom kraft bort fra lynbanen og deretter tilbake igjen. – Job 28: 26; 38: 25.

Det hebraiske verbet raʽạm (som betyr «tordne») blir noen ganger brukt i forbindelse med Jehova (1Sa 2: 10; 2Sa 22: 14; Sl 18: 13), som ved visse anledninger har benyttet seg av torden for å gjennomføre sin vilje. På Samuels tid forårsaket Jehova for eksempel forvirring blant filisterne ved hjelp av torden (hebr. rạʽam). (1Sa 7: 10; jf. Jes 29: 6.) Et annet hebraisk ord, qol, som noen ganger blir gjengitt med «torden» (1Sa 12: 17, 18, NW, fotn.), har grunnbetydningen «lyd» (2Mo 32: 18, 19) eller «røst». – 5Mo 21: 18; 1Kg 19: 12.

Den skremmende lyden av torden blir forbundet med Jehovas røst. (Job 37: 4, 5; 40: 9; Sl 29: 3–9) En gang da noen jøder hørte Jehova tale til Jesus fra himmelen, mente noen av dem at det tordnet, mens andre mente de hadde hørt en engels røst. (Joh 12: 28, 29; jf. Åp 6: 1; 14: 2; 19: 6.) Tordenbrak er ofte et forvarsel om et uvær som nærmer seg, og på lignende måte kan «tordener» stå for guddommelige advarsler, slik som i Åpenbaringen 8: 5; 10: 3, 4; 16: 18.

Den torden jødene hørte da de var ved foten av Sinai-fjellet, ble oppfattet som en tilkjennegivelse av Guds nærvær. (2Mo 19: 16; jf. Åp 4: 5; 11: 19.) I Salme 81: 7 sier Jehova: «Jeg begynte å svare deg i tordenens skjul.» Disse ordene kan enten være en hentydning til denne begivenheten eller til det at Gud ledet Israel ved hjelp av en skystøtte (et tordenens skjul).