Vis barmhjertighet, så får du barmhjertighet

MENNESKENE er barmhjertige mot seg selv. De ønsker selv å få barmhjertighet fra andre. Alle mennesker trenger barmhjertighet, for alle har svakheter og feil som gjør at de trenger å få tilgivelse av andre. Men hvordan er det som oftest? Jo, nettopp de som trenger til at det blir vist barmhjertighet mot dem selv, nekter å være barmhjertige mot andre. De viser nok en slags selvisk barmhjertighet ved å være svært lemfeldige og forståelsesfulle mot dem som har de samme svakhetene som de selv, men når det gjelder områder der de er sterke og ikke trenger så meget tilgivelse, er de tilbøyelige til å være strenge dommere. En mann er kanskje ikke fristet av alkohol og er meget intolerant overfor dem som er det, men samtidig kommer han til kort når det gjelder kjønnsmoral og krever stor barmhjertighet mot seg selv og andre med denne svakheten. Den sladderaktige fordømmer kanskje den havesyke, den havesyke løfter advarende fingeren mot den hissige, som igjen skjenner på den drikkfeldige, som håner avgudsdyrkeren, som rynker pannen mot den utuktige, og hver enkelt av dem er like overbærende mot sine egne svakheter som de er strenge mot andres.

Synd er synd, enten den er av ett slag eller et annet. Hvis vi synder mot ett punkt i Guds lov, har vi brutt hans lov. Den sladderaktige gjør synd like sikkert som den utuktige, og Gud regner begge som overtredere og syndere, og begge trenger hans barmhjertighet og tilgivelse: «For enhver som holder hele loven, men snubler i én ting, han er blitt skyldig i alle.» — Jak. 2: 10.

Tre vers senere kommer disippelen Jakob med denne viktige påminnelsen: «Den som ikke viser barmhjertighet, skal få sin dom uten barmhjertighet. Barmhjertigheten triumferer stort over dommen.» Hvis vi ble dømt utelukkende på grunnlag av rett og galt, ville ingen av oss kunne bli stående, men Guds barmhjertighet griper inn til fordel for oss og triumferer over dommen og hjelper oss gjennom. Men for å få en slik barmhjertighet fra Gud må vi vise den mot andre, og ikke bare i de tilfelle da det gjelder svakheter som vi selv har og derfor forstår så godt, men også når det gjelder synder som vi selv aldri ligger under for og som vi ikke kan begripe at andre kan begå. Kristne som søker guddommelig barmhjertighet, kan ikke tillate seg å glemme Jesu ord: «Dersom I forlater menneskene deres overtredelser, da skal eders himmelske Fader også forlate eder; men dersom I ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke eders Fader forlate eders overtredelser.» — Matt. 6: 14, 15.

En kan ofte høre mennesker fordømme trofaste bibelske personer. Noen peker kanskje indignert på kong David på grunn av hans umoralskhet ved en bestemt anledning, andre skjeller Noah ut for en dranker. Det er sant at David drev hor med Batseba, og at Noah drakk for mye vin ved en anledning. (1 Mos. 9: 21; 2 Sam. 11: 4) Og Moses, som var den saktmodigste av alle mennesker, lot seg forlede til å uttale ukloke ord som hindret ham fra å komme inn i det lovte land. Elias flyktet i frykt fra sin tjeneste som profet. Jonas dro av sted til en annen kant fordi han ikke likte sin distriktstildeling. Jeremias bestemte seg til å holde opp å forkynne fordi det utsatte ham for hån og spott. Peter fornektet Jesus, og ved en annen anledning gikk han på akkord angående et lærespørsmål på grunn av frykt. (4 Mos. 12: 3; 20: 10—13; 1 Kong. 19: 1—18; Jer. 20: 7—9; Jon. 1: 1—3; Matt. 26: 69—75; Gal. 2: 11—14) Hva beviser så dette? At de var forherdede syndere og helt igjennom onde? Nei, det viser bare at de var ufullkomne og trengte Guds barmhjertighet. De tok imot de irettesettelser Gud ga dem, reiste seg igjen fra sitt midlertidige fall i synd, og gikk trofast videre.

Det deres selvrettferdige kritikere overser, er at disse menn ikke misbrukte Guds barmhjertighet ved å gi etter for kjøttets svakheter og gjøre sin synd til en vane. De tok til seg Guds irettesettelser og viste at hans barmhjertighet ikke var bortkastet på dem, men at den førte til at de reiste seg igjen i rettferdighet. Når slike kritikere har det så travelt med å rakke ned på disse menn og på den måten gir det utseende av at de holder på strengere moralske normer enn Gud selv, forstår de ikke at slike tilfelle forherliger Guds barmhjertighet, som Paulus sa: «Hvor synden ble stor, ble den ufortjente godhet enda større.» (Rom. 5: 20, NW) De påskjønner heller ikke Jesu ord: «Hold opp å dømme, så skal dere slett ikke bli dømt; og hold opp å fordømme, så skal dere slett ikke bli fordømt.» (Luk. 6: 37; Rom. 14: 4, NW) Det er ikke tvil om at disse hovmodige kritikerne trenger barmhjertighet i langt høyere grad enn dem de kritiserer, og hvis deres synder var skrevet ned slik at all verden kunne lese dem, så ville det kanskje vise seg at de var skyldige i de samme syndene pluss mange flere. De minner om de selvrettferdige fariseerne som svulmet av stolthet over at de ikke var lik andre, men likevel sa Jesus om dem at skjøker ville komme inn i Riket før dem. — Matt. 18: 23—35; 21: 31; Luk. 18: 11.

Men ingen bør nå av dette trekke den forhastede slutning at det bare er å gi opp og la synder og kjøttets lyster få sin vilje med oss, og så ha Guds barmhjertighet i bakhånd til å hjelpe oss igjennom og inn i den nye verden. De som vil være rettferdige, er ikke fullkomne; de faller, men de må komme seg på fote og stå oppreist igjen. (Ordspr. 24: 16) Før menneskene kommer til kunnskap om Jehovas krav, kan de ha vært drankere, avgudsdyrkere, tyver, utuktige personer og lignende, men når de bestemmer seg til å følge i Jesu fotspor. skyr de den dårlige handlemåten de fulgte før. (1 Kor. 6: 9—11) De må føre krig mot det svake kjøtt for å kunne leve i samsvar med Guds ånd.

Apostelen Paulus pekte på denne kampen mellom kjøtt og ånd, og sa: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke; for jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. For jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer.» (Rom. 7: 18, 19, 22, 23) Han fortsetter sin utredning og viser at seieren kommer fra Gud gjennom Kristus for dem «som ikke vandrer etter kjødet, men etter ånden». — Rom. 8: 1—8.

Vi er derfor alle sammen ufullkomne syndere som trenger barmhjertighet: Barmhjertighet som virker til vår frelse, kommer fra Jehova: «Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og forlatelse.» (Dan. 9: 9) Den blir gitt oss gjennom Kristus Jesus, «i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse». (Kol. 1: 14) Og endelig må vi vise den mot andre, hvis vi selv skal få den: «Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig om noen har grunn til klagemål mot en annen. Som Jehova villig har tilgitt dere, må også dere tilgi. Lykkelige er de barmhjertige, for det skal bli vist dem barmhjertighet.» — Kol 3: 13; Matt. 5: 7, NW.