Spørsmål fra leserne
• Begikk ikke David en alvorlig forbrytelse da han tok skuebrødet eller hellig brød ut fra det hellige sted for å stille sin sult? — G. W., Israel.
Det er nødvendig å ta flere beretninger i betraktning for å belyse dette spørsmålet. Først vil vi se på befalingen angående selve brødet: «Du skal ta fint mel og bake tolv kaker av det; hver kake skal være to tiendedeler av en efa. Og du skal legge dem i to rader, seks i hver rad, på bordet av rent gull for [Jehovas] åsyn. Og du skal legge ren virak på hver rad, og den skal være et ihukommelses-offer for brødene, et ildoffer for [Jehova]. På hver sabbatsdag skal brødene gjennom alle tider legges fram for [Jehovas] åsyn; det skal være en gave fra Israels barn — en evig pakt. De skal høre Aron og hans sønner til, og de skal ete dem på et hellig sted.» — 3 Mos. 24: 5—9.
Nå går vi over til den historiske beretning som ligger til grunn for spørsmålet: «David kom til presten Akimelek i Nob, og Akimelek kom David forferdet i møte og sa til ham: Hvorfor er du alene og har ingen med deg? David svarte presten Akimelek: Kongen har gitt meg et ærend å utføre; han sa til meg: Ingen må få vite noe om det ærend jeg sender deg i, og som jeg har gitt deg å utføre. Og mine menn har jeg satt stevne på det og det sted. Men hva har du nå ved hånden? La meg få fem brød eller hva der finnes! Presten svarte David og sa: Jeg har intet alminnelig brød ved hånden, men hellig brød er her — bare mennene har holdt seg fra kvinner. Og David svarte presten og sa til ham: Ja visst, kvinner er blitt holdt fra oss i disse tre dager, etter jeg dro ut, og de unge menns kar er hellige, og brødet er på en måte alminnelig, så meget mer som nytt i dag er helliget i karene. Da ga presten ham hellig brød, for det var ikke annet brød der enn skuebrødene, som var tatt bort fra [Jehovas] åsyn, forat ferskt brød kunne legges isteden samme dag som de ble tatt bort.» — 1 Sam. 21: 1—6, vers 5 fra Da.
Av disse to sitatene ser vi at brødet skulle byttes ut på sabbatsdagen, da det gamle brødet skulle erstattes med nybakt, ferskt brød; og etter som David da han kom til Nob og talte med ypperstepresten Akimelek, gjorde oppmerksom på at brødet var blitt byttet ut den dagen, må det ha vært på en sabbatsdag David hadde dette møte med Akimelek og kom med sin bønn til ham. Jesus trakk en interessant konklusjon av Davids oppførsel ved denne anledningen, og beretningen om dette står i Matteus 12: 1—4, NW: «På den tiden gikk Jesus gjennom kornmarkene på sabbaten. Hans disipler ble sultne og begynte å plukke topper av kornet og spise. Da fariseerne så dette, sa de til ham: ’Se! dine disipler gjør det som det ikke er lovlig å gjøre på sabbaten.’ Han sa til dem: ’Har dere ikke lest hva David gjorde da han og mennene som var med ham, ble sultne? Hvordan han gikk inn i Guds hus og de spiste av framstillingsbrødene, mat det ikke var tillatt for ham å spise, heller ikke for dem som var med ham, men bare for prestene?’» I disse versene og i dem som følger etter, henledet Jesus oppmerksomheten på barmhjertighetsgjerninger på sabbatsdagen og på at det var fullt lovlig å gi uttrykk for barmhjertighet overfor en som er i nød selv om det skulle være på en sabbat. Han viste også at en slik handlemåte i virkeligheten ikke var noe brudd på sabbaten. Han hadde intet å utsette på Davids handlemåte.
Mens andre bibeloversettelser har en annen gjengivelse, viser den vi benyttet da vi siterte 1 Samuel 21: 5, at David minte Akimelek om at brødet det dreide seg om «på en måte [var] alminnelig». I dette samstemmer både King James-oversettelsen og Rotherham. Den sistnevnte gjengir verset slik: «Selve brødet er på en måte alminnelig, og det så meget mer som det i dag er andre brød som skal helliges i karet.» På hvilken måte var de alminnelige? Var de ikke blitt innvigd til Jehova Gud og lagt på bordet i det hellige i tabernaklet? Jo. Men dette spesielle brødet som David og hans menn fikk å spise, var brød som var blitt erstattet med nybakt brød, og det var tatt ut av det hellige, ikke bare for å tilfredsstille David, men fordi det var sabbatsdagen og derfor den rette tid til å fjerne det, ta det utenfor og stille inn et nytt sett brød på det hellige bord. Dette brødet som var tatt bort, var nå tilgjengelig og kunne brukes utenfor tabernaklets hellige, og ut fra dette synspunkt var det i en forstand alminnelig.
Vi har et noe lignende tilfelle ved tiden omkring minnehøytiden når det gjelder brødet og vinen på bordet. Det står der til utstilling, og er reservert til et bestemt formål. Det ville være galt og respektløst overfor Herren om noen gikk bort til bordet før eller under seremonien og spiste av brødet eller drakk av vinen. Det ville være ’synd mot Herrens legeme’ som Paulus sier, for brødet og vinen har der ved denne anledning og fram til dette tidspunkt en symbolsk betydning, og en krenkelse av denne betydningen vil si det samme som en krenkelse av Guds foranstaltning. Men hvis det blir noe brød og vin til overs til etter feiringen av minnehøytiden, kan man godt spise det uten dermed å gjøre noe vanhellig. Når minnehøytiden er over, har brødet og vinen mistet sin betydning og atter blitt bare alminnelig brød og alminnelig vin som kan passe til bruk for hvermann.
Slik er det også med den saken Paulus diskuterer i 1 Korintierne 8: 1—13 og 10: 25—30, som gjelder det at enkelte kristne gikk til slakterbodene eller kjøttforretningene eller de restauranter som sto i forbindelse med de hedenske templer på den tiden og spiste kjøtt som var blitt helliget demonene, avgudene. En del av slike offer ble overgitt til avguden og ofret på alteret, og det kjøttet som ble til overs, ble så overlatt til kjøttforretningene eller til restaurantene som serverte det til folk som vanlig kjøtt, og de kristne hadde rett til å gå på slike steder og spise slikt kjøtt. Det hadde mistet sin betydning som helliget nå da det var i kjøttforretningen eller på restauranten. Det var alminnelig, selv om noen kristne, som Paulus sa, hadde en svak samvittighet og fremdeles trodde det hadde en hellig betydning.
Det samme var tilfelle med det brødet som var blitt tatt ut av det hellige og erstattet med nytt. Det var, som David sa, i en forstand alminnelig, og slik gikk det an å benytte det. Vanligvis skulle det riktignok bare bli brukt av prestene, men under spesielle omstendigheter kunne det øyensynlig bli brukt i forbindelse med en barmhjertighetsgjerning, slik det forholdt seg i tilfellet med David. Det er nemlig dette Jesus antydet ved sin fortolkning av Davids oppførsel, slik den blir drøftet i Matteus 12: 1—4. Dessuten ble ikke Jehova bestjålet ved denne handling. Hvis Akimelek hadde gått inn i det hellige og tatt det ferske brødet som skulle stå der i en hel uke, og gitt David og hans menn det å spise, da ville det ha vært en synd mot foranstaltningen med brødet, men nå har det blitt tatt ut som et ledd i tingenes vanlige forløp, og det ble ikke stjålet noe fra Jehova.
• Hva mener Salomo når han sier at han har funnet en sann mann blant tusen, men aldri en sann kvinne? — J. K., New Hampshire.
Predikeren 7: 27—29 sier: «Se, dette fant jeg ut, sier predikeren, idet jeg la det ene til det andre for å finne hovedsummen. Det som jeg stadig har søkt, men ikke har funnet, det er: Én mann har jeg funnet blant tusen, men en kvinne har jeg ikke funnet blant dem alle. Se, dette er det eneste jeg har funnet ut, at Gud skapte mennesket som det skulle være, men de søker mange kunster.» Moffatt gjengir vers 28 slik: «Dette er hva jeg har funnet, sier Taleren: én sann mann i et tusen, men aldri en sann kvinne!»
Dette kan neppe bety at menn er bedre enn kvinner. Det kan ikke bokstavelig bety at det ikke finnes noen sanne kvinner, for Bibelen omtaler trofaste kvinner, og det er i dag flere kvinner enn menn som er Jehovas vitner. Det er mulig at Salomo hadde sine egne erfaringer i tankene da han sa dette, for han hadde i alt tusen hustruer og medhustruer. Kanskje var ikke en eneste én av dem hengitt til Jehova Gud, men han kjente utvilsomt flere menn som var trofaste mot Gud. Det kan derfor tenkes at han hadde sine egne, ulykkelige familieforhold i tankene da han skrev som han gjorde.
Det er imidlertid også en annen mulighet, som virker mer sannsynlig. Ett tusen er et multiplum av ti, som representerer jordisk fullstendighet. De tusen kan derfor bety alle de kvinner som noen gang har levd på jorden. Ikke én av dem var eller er en fullkommen kvinne. Eva fortsatte ikke å være fullkommen. I virkeligheten besto hun ikke engang den prøven som ville ha bevist at hun var fullkommen i sin ustraffelighet overfor Gud. Jomfruen Maria, Jesu mor, var ikke fullkommen. Når det gjelder mennene, ville også de tusen representere jordisk fullkommenhet og omfatte alle de menn som noen gang har levd på jorden. Forholdet er et annet når det gjelder menn enn når det gjelder kvinner. Mens det aldri har eksistert en fullkommen kvinne som alltid har hatt en upåklagelig lydighet mot Jehova, har det nemlig eksistert en slik mann — Kristus Jesus. Han er den ene sanne, fullkomne mann, og den eneste som noen gang har levd på jorden. Det er derfor meget trolig at denne store sannhet skjuler seg i Salomos ord i Predikeren 7: 27—29. Den avslutningen han kommer med i vers 29 er en konklusjon som er trukket på bredt grunnlag og omfatter hele menneskeslekten, menn og kvinner like fullt. Den støtter derfor heller den siste muligheten vi har drøftet enn den første, som gikk ut på at Salomos ord kunne gjelde hans egne, personlige erfaringer.