Spørsmål fra leserne
• Hvordan skal man forstå Predikeren 7: 16, 17, som sier at vi ikke skal være «altfor rettferdig» og «ikke altfor urettferdig»? — C. R., Pennsylvania.
For å få med litt mer av bakgrunnen, siterer vi Predikeren 7: 15—18: «Alt dette har jeg sett i mitt tomme liv: Mangen rettferdig går til grunne tross sin rettferdighet, og mangen ugudelig lever lenge tross sin ondskap. Vær ikke altfor rettferdig og te deg ikke overvettes vis! hvorfor vil du ødelegge deg selv? Vær ikke altfor urettferdig, og vær ikke en dåre! Hvorfor vil du dø før tiden? Det er godt at du holder fast ved det ene, men du skal heller ikke slippe det andre; for den som frykter Gud, finner en utvei av alt dette.» Moffatts gjengivelse av vers 18 er interessant: «Det beste er å slå inn på den ene banen og likevel ikke unngå den andre — den som har ærefrykt for Gud, vil unngå begge ytterligheter.»
Denne formaningen om å unngå begge ytterligheter er øyensynlig nøkkelen til forståelsen av meningen med disse versene. Noen er ytterliggående i sitt syn på rettferdighet, og de ser ned på andre og betrakter dem som urettferdige hvis de ikke holder mål med den ytterliggåendes oppfatning av hva som er rettferdig. Av denne typen var de menneskene som på Esaias’ tid sa: «Hold deg unna, kom meg ikke nær, for jeg er hellig for deg!» Jehova betrakter dem imidlertid ikke som hellige, men sier om dem: «De folk er en røk i min nese, en ild som brenner hele dagen.» (Es. 65: 5) De skriftlærde og fariseerne på Jesu tid, som trodde at de selv var så rettferdige og andre så onde, var på lignende måte selvrettferdige. Dette blir tydelig vist i en lignelse som Jesus fortalte:
«Han talte også denne illustrasjonen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og som regnet de andre for ingen ting: ’To menn gikk opp i templet for å be, den ene var en fariseer og den andre en skatteoppkrever. Fariseeren sto og begynte å be disse ting for seg selv: «O Gud, jeg takker deg forat jeg ikke er som de andre menneskene, pengeutpressere, urettferdige, ekteskapsbrytere, eller endog som denne skatteoppkreveren. Jeg faster to ganger i uken, jeg gir tiendeparten av alt jeg erverver meg.» Men skatteoppkreveren som sto et stykke borte, ville ikke engang løfte sine øyne mot himmelen, men slo seg stadig på brystet og sa: «O Gud, vær nådig mot meg, en synder.» Jeg sier dere, da denne mann gikk ned til sitt hjem, hadde han vist seg å være mer rettferdig enn den andre; for hver den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, men den som ydmyker seg, skal bli opphøyet.’» — Lukas 18: 9—14, NW.
Fariseeren trodde at han selv var så rettferdig, og at ekteskapsbryterne og endog skatteoppkreveren var onde og sto langt under ham. Likevel var det den tilsynelatende onde skatteoppkreveren som var den rettferdigste i Guds øyne. Og ved en annen anledning sa Jesus til de selvrettferdige yppersteprestene og eldre, innflytelsesrike menn: «Sannelig sier jeg til dere at skatteoppkreverne og skjøkene går før dere inn i Guds rike.» Det vil si, etterat de har holdt opp med å undertrykke folk og være umoralske. (Matt. 21: 23, 31, NW) De selvopphøyde jødiske religionsdyrkerne var ikke rettferdige og kloke ifølge Guds Ord, men ifølge sine menneskelagde tradisjoner, som Jesus sa var i strid med Guds bud. (Matt. 15: 1—9) Deres rettferdighet var bare påtatt. De tok det så overvettes høytidelig med seremonier og ritualer og småting at de aldri klarte å oppfylle det som veide tyngre. (Matt. 23: 23—32) Disse jødiske religionsdyrkerne var både rettferdige og vise, men bare i sine egne øyne og sin egen innbilning. Gud og Kristus betraktet dem naturligvis ikke på denne måten, men lot dem høre at de hadde Gehennas ødeleggende dom i vente. (Matt. 23: 33) De skulle komme til å gå til grunne i en slik rettferdighet.
Disse selvrettferdige menneskene anså imidlertid Guds sanne tjenere for å være urettferdige. De utskjelte de trofaste og pisket dem og anklaget dem for å være onde opprørere og gudsbespottere og for å vanhellige templet. (Ap. gj. 17: 5—8; 24: 5, 6) De kristne blir betraktet som urettferdige av mennesker som tilhører Satans verden, akkurat som Jesus forutsa: «Lykkelige er dere når folk håner dere og forfølger dere og løgnaktig sier all slags ondt om dere for min skyld.» (Matt. 5: 11, NW) Men la bare Satans bedratte tjenere se på de kristnes tjeneste som noe urettferdig hvis de så ønsker — det er likevel ved en slik såkalt «urettferdighet» at de kristne forlenger sitt liv. Men også de må være forsiktige så de ikke blir altfor rettferdige eller med andre ord blir fanatiske og ytterliggående når det gjelder uvesentlige spørsmål eller småting, og av alle krefter går inn for å utvikle en fin karakter slik at de kan virke rettferdige i sine egne øyne, og dermed forsømmer sin virkelige tjeneste som vitner for Jehova. De burde heller ikke bli vise i sine egne øyne. Det ville bety ødeleggelse for dem. Selvfølgelig må de ikke være altfor urettferdige og faktisk begå urett mot Gud og mennesker slik at de med rette må «lide som en morder eller en tyv eller en ugjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker». De vil ikke være dåraktige og fornekte Gud, og dermed måtte dø før tiden. — Sl. 14: 1; 1 Pet. 4: 15, NW.
I betraktning av det ovenstående ser det ut til at Predikeren 7: 15—18 lærer oss at vi ikke skal påta oss en overdreven rettferdighet i det ytre og prøve å virke så overmåte rettferdige i våre egne og andres øyne, for vi ville gå til grunne i den slags hyklersk rettferdighet. Vi må heller ikke søke en overdreven visdom for å briljere for andre, for det ville ikke være sann visdom, men bare visdom i våre egne, bedratte øyne; og det ville føre ødeleggelse over oss. Vi vil strebe etter å forlenge vårt liv ved å tjene Gud, selv om Satans verden synes det er urettferdig. Vi vil imidlertid ikke synke så dypt at vi gjør det som virkelig er urettferdig i Guds øyne og fører ødeleggelse fra ham over oss. Altså vil vi gripe fatt i en gudfryktig rettferdighet og sky den ytterlighet som en fariseisk selvrettferdighet er, og vi vil ikke gi slipp på den såkalte «urettferdighet» som består i tjeneste for Gud, men alltid sky den ytterlighet som virkelig urettferdighet er. Slik kan vi tjene Gud på en antagelig måte og samtidig unnlate å gå til den ytterlighet å prøve å virke mer rettferdige enn vi egentlig er, eller til den andre ytterlighet å bli virkelig urettferdige for å unngå å virke som mennesker som bare går inn for å utvikle en fin karakter.