Spørsmål fra leserne

● I Johannes 9: 1—3 står det: «Og da han gikk videre, så han en mann som var født blind. Og hans disipler spurte ham: Rabbi! hvem er det som har syndet, han eller hans foreldre, siden han skulle fødes blind? Jesus svarte: Hverken han har syndet eller hans foreldre, men det var forat Guds gjerninger skulle åpenbares på ham. Kan man med rette anvende disse versene som støtte for at det finnes førmenneskelig tilværelse eller at skjebnen er forutbestemt? — L. A., Alberta, Canada.

Mormonene benytter dette skriftstedet i et forsøk på å bevise at det finnes førmenneskelig tilværelse, for de sier at i og med at Kristi disipler stilte dette spørsmålet, så er det tydelig at de trodde at det var mulig for mannen å ha syndet før fødselen, og at han derfor kunne bli straffet for disse syndene ved å bli født blind. Disse disiplene hadde ikke fulgt Jesus så svært lenge, og de var sikkert ikke blitt fullstendig renset for all falsk religiøs lære av sannhetens vann. I dette tilfelle er det ikke tvil om at deres spørsmål reflekterte deres besmittelse av den hedenske lære om sjelevandring, som blant annet går ut på at det kommer an på ens synder i tidligere liv hva slags legeme den vandrende, udødelige sjel kommer til å få i framtidige reinkarnasjoner, eller i hvilken tilstand den kommer til å befinne seg.

Denne hedenske lære til den greske filosof Pythagoras kunne meget lett ha besmittet disse Jesu jødiske disipler, for de jødiske fariseere lærte noe lignende. Josefus sier i denne forbindelse: «De tror også at sjelene har en udødelig kraft i seg, og at det under jorden venter dem belønninger eller straffedommer, alt etter som de har levd ærbart eller lastefullt i dette liv; og de sistnevnte skal holdes tilbake i et evig fangenskap, men at de førstnevnte skal få kraft til å livne til og leve på nytt.» Og dessuten: «De sier at alle sjeler er uforgjengelige, men at gode menneskers sjeler bare blir flyttet over i andre legemer, og at onde menneskers sjeler er hjemfallen til evig straff.» — Antiquities of the Jews, bind XVIII, kapitel I, § 3; Wars of the Jews, bind II, kapitel VIII, § 14.

Grunnlaget for spørsmålet, nemlig at mannen skulle ha kunnet synde før fødselen, er ubibelsk. Bibelen utelukker alle muligheter for at det går an å synde før fødselen, når den angående Esau og Jakob sier: «Da de ennå var ufødte og ennå ikke hadde gjort hverken godt eller ondt.» (Rom. 9: 11) Jesus bestyrket dette synspunkt i sitt svar da han sa at mannen ikke på noen måte hadde syndet før sin fødsel. For den saks skyld viste Jesus også at foreldrene ikke hadde syndet i den forstand at de hadde gjort noe galt som resulterte i at deres barn ble født blindt. Alle fysiske ufullkommenheter, og naturligvis medregnet en slik medfødt blindhet, skyldes nedarvet fordømmelse på grunn av adamittisk synd. Ufullkomne skapninger kunne bare frambringe ufullkomment avkom. (Sl. 51: 7; Matt. 7: 16—20; Rom. 5: 12; 1 Kor. 15: 22) Ikke alle ulykker kommer over menneskene på grunn av synder de har begått. (Pred. 9: 11; Luk. 13: 1—5) Men likevel var det dette jødene på Jesu tid ofte trodde. Job var en spesiell skyteskive for Satan, men de som kritiserte ham, påsto at hans vanskeligheter ikke skyldtes hans rettskaffenhet, men kom av hans synder: «Tenk etter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne? Etter det jeg har sett, har de som pløyde urett og sådde nød, også høstet det.» — Job 1: 8—12; 2: 3—9; 4: 7, 8.

Det er enkelte som tror at skjebnen er forutbestemt, som bruker dette skriftstedet som støtte for sin påstand om at mannens blindhet var forordnet av Gud, forat han gjennom den skulle komme i forbindelse med Jesus, lære av ham, følge ham og derved komme fram til den frelse som det før verdens grunnleggelse var forutbestemt at han skulle oppnå. Dette påstår de på bakgrunn av Jesu svar: «Det var forat Guds gjerninger skulle åpenbares på ham.» Med disse ordene mente ikke Jesus å sette til side eller ugyldiggjøre de skriftstedene som er sitert i forrige avsnitt, og som viser at årsaken til slike ufullkommenheter er synd som er nedarvet fra Adams tid. Dette tilfelle av blindhet som skyldtes ufullkommenhet, tjente som en anledning til å åpenbare Guds gjerninger, åpenbare dem for dem som iakttok den mirakuløse helbredelsen og også for den mannen som ble helbredet. Det fikk ham til å bli en Kristi etterfølger. (Joh. 9: 38) Men hva det angår å åpenbare Guds gjerninger, så var ikke dette tilfelle forskjellig fra andre tilfelle hvor blinde så, lamme gikk, spedalske ble renset, døve hørte og døde ble oppreist. Alle slike hendelser gjorde Guds gjerninger åpenbare, oppfylte profetier og var tegn som stadfestet at Jesus var Kristus eller Messias. (Es. 53: 4; Matt. 8: 16, 17; 11: 2—6) Men hvordan kunne det ha vært til virkelig ære for Gud å gjøre en mann blind forat han senere kunne helbrede ham? Det ville ikke være prisverdig, men snarere en meget forsinket gjenopprettelse av en urett som var blitt begått tidligere. Det ville være like hyklersk som å stille opp en utstoppet figur og late som den var en virkelig mann, og så lage en stor forestilling av å slå den ned.

Nei, Jehova Gud, hvis gjerning er fullkommen, ville aldri gripe inn og lage noe så ufullkomment som et blindt barn. — 5 Mos. 32: 4.

Men selv om han skulle ha gjort det, ville det ikke ha hatt noe med en forutbestemt skjebne eller predestinasjon å gjøre, ifølge den måten denne lære blir definert på av dens fremste forkjempere, nemlig presbyterianerne. Om mannen kunne se eller ikke, spiller ingen vesentlig rolle når det gjelder predestinasjon. Predestinasjon har egentlig med den endelige skjebne å gjøre, og ikke med noen begivenheter eller forhold som eksisterer i løpet av det jordiske liv. Det nytter heller ikke å si at blindheten var forutbestemt forat mannen skulle komme i forbindelse med Jesus og dermed bli helbredet av ham og senere lære om Kristus, følge ham og til slutt vinne frelse. Man kan ikke si at blindheten var det midlet som skulle sette i bevegelse den kjede av begivenheter som skulle føre mannen til hans forutbestemte frelse. Dette ville innebære at Jehova på forhånd måtte kjenne til kjeden av begivenheter og ordne med at de kom til å inntreffe ved å sørge for at mannen ble født som et blindt barn — alt sammen for å få den guddommelige predestinasjon til å gå etter planen. Men et slikt syn på saken harmonerer ikke med definisjonen av læren, for de som støtter den, er meget bestemte i sin mening om at predestinasjonen er fullstendig uavhengig av alle gjerninger eller omstendigheter eller tilstander eller beveggrunner som har vært kjent eller arrangert på forhånd. Blindheten kunne derfor ikke ha vært en tilstand eller en årsak som drev mannen mot hans skjebne, for de sier at den innfinner seg «uten forutviten om tro eller gode gjerninger, eller vedholdenhet i noen av delene, eller noe annet angående selve skapningen, som tilstander eller årsaker som fører ham inn i dem». — «Trosbekjennelse», kapitel III, ledd 5, på side 16 i The Constitution of the Presbyterian Church in the United States of America.

Johannes 9: 1—3 kan derfor ikke med hell bli brukt til å bevise førmenneskelig tilværelse eller predestinasjon.