Spørsmål fra leserne

• Hvor finner vi befalingen om å «hate din fiende», som omtales i Matteus 5: 43? — A. H., England.

Det var i bergprekenen at Jesus sa: «I har hørt at det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier eder: Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, og be for dem som forfølger eder, forat I kan bli eders himmelske Faders barn; for han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» — Matt. 5: 43—45.

Jesus sa at jødene hadde hørt at det er sagt: «Du skal elske din neste og hate din hende,» men han sa ikke at de hadde hørt alt dette fra moseloven. Den første delen, budet om å elske sin neste, var en: del av Loven. (3 Mos. 19: 18) Men den andre delen, påbudet om å hate sin fiende, hørte ikke hjemme der. Det var i virkeligheten i strid med Loven, som sa: «Når du treffer din fiendes okse eller hans asen som har gått seg vill, da skal du føre dem tilbake til ham. Når du ser din fiendes asen ligge under sin byrde, da vokt deg for å gå fra ham; du skal hjelpe ham med å løse byrden av.» (2 Mos. 23: 4, 5) De hebraiske skrifter forbød enhver følelse av ondskapsfull glede når en fiende kom ut for en ulykke, og befalte til og med at man skulle hjelpe ham når han var i vanskeligheter: «Hungrer dine fiende, så gi ham brød å ete, og tørster han, så gi ham vann å drikke!» — Job 31: 29; Ordspr. 24: 17; 25: 21.

Påbudet om å hate sin fiende var noe som var føyd til av dem som lærte overleveringer, og disse tilføyelser, som gjorde Guds Ord til intet, var det Jesus fordømte. De hadde fått befaling om å elske sin neste, og så trakk disse jødiske lærere den slutning at som motsetning skulle de hate sine fiender. For dem betydde «venn» eller «neste» en av den jødiske rase, og alle andre betraktet de som naturlige fiender. For å få utryddet denne falske forestillingen hos en av de skriftlærde eller lovkyndige på sin tid, brukte Jesus en illustrasjon. Han fortalte om en mann som var blitt røvet, avkledd, slått og forlatt halvdød. Både en jødisk prest og en levitt gikk forbi den lidende mannen, men en foraktet samaritan som kom gående, ynkedes over ham, stelte med hans sår og tok ham med til et herberge og betalte for hans videre pleie der. Denne ikke-jødiske samaritanen ble så indentifisert som den sårede manns virkelige neste, og ikke den jødiske prest og levitt. (Luk. 10: 25—37) Men når vi tar i betraktning den vanlige oppfatningen at det bare var de andre Jødene som var deres «neste», og deres velkjente hat og fiendskap overfor hedninger, så er det ikke vanskelig å forstå hvorfor de ble ledet til å føye «og hate din fiende» til den guddommelige lov: «Du skal elske din neste.»

Derfor refset Jesus dem og viste at de ikke bare skulle elske sin neste, men også sine fiender. Ordet «elske» (gresk agape) som brukes her, betyr en moralsk kjærlighet eller nestekjærlighet, en kjærlighet som er basert på prinsipper, pliktfølelse og sømmelighetsfølelse, og som kommer til uttrykk med viljens vel overveide samtykke. Den går ut på å gjøre det som er rett i samsvar med hodets fornuftslutninger, i motsetning til den kjærlighet (gresk philéo) som betyr en følelsesmessig, personlig tiltrekning og hengivenhet, som man vanligvis mener kommer fra hjertet. Da det dreier seg om å følge rette prinsipper, vil vi vise denne moralske kjærlighet overfor alle mennesker, også overfor dem som kanskje forfølger oss. Vi vil ikke la noe personlig fiendskap få oss til å unnlate å vise kjærlighet eller en oppførsel som er basert på rette prinsipper, men vil vil følge dem overfor alle mennesker. Vi vil også be om at de som forfølger oss i uvitenhet, må få sine øyne åpnet så de kan forstå sannheten om Jehovas nye verden.

Men vi vil ikke be for dem som Jehova har fordømt, dem som han har uttalt den endelige dom over. Å gjøre det ville være å handle i strid med Jehovas befalinger. (Jer. 7: 16; 11: 14) Å elske dem som er uforbederlige fiender av Jehova, ville mishage ham: «Skal en hjelpe den ugudelige, og skal du elske dem som hater [Jehova]? For dette hviler det vrede over deg fra [Jehova].» (2 Krøn. 19: 2) Vi hater ikke dem som kanskje er våre fiender av personlige grunner, men dem som har lagt for dagen sitt forsettlige hat overfor Gud, og vi regner dem som våre fiender fordi de er Guds fiender: «Skulle jeg ikke hate dem som hater deg, [Jehova], og avsky dem som reiser seg imot deg? Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.» (Sl. 15: 4; 139: 21, 22) Men i alle tilfelle vil vi ikke ’gjengjelde ondt med ondt mot noen’, men overlate all hevn til Jehova. — 5 Mos. 32: 35; Rom. 12: 17, 19.

• Hva er betydningen av Hebreerne 4: 12, og særlig av at det skjelnes mellom sjel og ånd? — E. S., Ohio.

I Hebreerne 4: 12 står det: «For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» Guds Ord er levende og kan endre vår tankegang og levemåte, og når vi har dets sannheter i vårt hode og hjerte, betyr det at vi har en kraft i vårt indre som øver en mektig innflytelse. Det er ikke noe dødt Ord som har mistet sin interesse eller sannferdighet, sin praktiske betydning eller rette fortolkning av vår tids begivenheter, og heller ikke sin beskyttende makt mot forfallet i disse umoralens tider. Det er livsfriskt og overbevisende og kan vise hva som bor i oss med en evne til å gjennomtrenge og skjelne som er langt skarpere enn noen verdslig psykologs evner i denne retning. Det er ingen død bokstav, dets prinsipper vil bestå, og dets dommer vil bli fullbyrdet.

Guds Ord stanser ikke ved en overfladisk konstatering av menneskenes handlinger, men det trenger ned under overflaten for å skjelne motiver og holdning og skille mellom kjødelige ønsker og sinnsinnstillingen. Paulus viser at disse to krefter finnes i et menneske: «Så er jeg da med mitt sinn en slave under Guds lov, men med mitt kjød slave under syndens lov.» (Rom 7: 25; NW) Paulus tjente Guds lov med sitt sinn, men med sitt kjød tjente han syndens lov. Det liv en lever som en menneskesjel av kjøtt og blod, kan derfor være annerledes enn ens sinnsinnstilling eller ånd. Hebreerne 4: 12 skiller mellom et menneskes liv eller sjel og den holdning det inntar med sinn og hjerte og de mentale tilbøyeligheter det har. I skriftstedet betyr «sjel» den kjødelige organismes liv, og «ånd» betyr vedkommendes sinnsinnstilling eller hjertetilstand. De kristne bør alltid granske sin oppførsel i lyset av sine indre motiver og sørge for at når de kommer til kort, så skyldes det alltid et svakt kjød, og ikke at de gjør det med overlegg på grunn av en feilaktig hjertetilstand. Guds Ord vil hjelpe oss til å være Skarpe når vi gransker oss selv, og trenge gjennom til den holdning og de hjertets råd som ligger bak vår oppførsel, slik at vi kan være sikre på at de er rene selv om vårt liv ikke kommer opp mot det fullkomne. Jehova tar alle disse ting i betraktning og ser hvordan vi er både innvendig og utvendig, for «alt er nakent og bart for hans øyne som vi har å gjøre med». — Heb. 4: 13.