Spørsmål fra leserne
• Moseloven forbød israelittene å kreve renter for lån de ytet hverandre, og Jesus sa at man skulle låne ut uten å kreve renter og uten å vente noe igjen. Betyr dette at kristne brødre i vår tid ikke må gi eller ta imot renter fra hverandre? Mente Jesus at man ikke bare skulle la være å betale renter, men at man også skulle unnlate å betale tilbake selve lånet? — J. G., U.S.A.
Moseloven omtalte lån som ble gitt til de fattige, de som var blitt økonomisk svake og som trengte hjelp. Den gjorde det til en forpliktelse å yte lån til slike mennesker for å avhjelpe deres nød, men den forbød at man krevde renter av disse lån til de fattige. De som lånte ut på denne måten, fikk tilbake selve lånebeløpet, og de tok undertiden imot et pant som skulle vise at låntageren sto i gjeld til dem. På den tiden skulle lån i Israel blant israelitter og også når det gjaldt ikke-israelitter som bodde i landet og var med i det jødiske samfunn, gis for å avhjelpe fattigdom og nød, og det ble ansett for å være galt å dra fordel av et medmenneskes motgang. Man skulle ikke gi lån i den hensikt å tjene på det. Men det var noe annet når det gjaldt fremmede som reiste gjennom landet med karavaner eller som hadde slått seg ned der for å handle. De lånte kanskje for å øke sin handelskapital og få større fortjeneste, og det er bare rett at de skulle gi en rimelig betaling for å få bruke slike penger. Israelittene hadde lov til å kreve renter i slike tilfelle. — 2 Mos. 22: 25, 26; 3 Mos. 25: 35—37; 5 Mos. 15: 8; 23: 19, 20; 24: 6.
I Lukas 6: 34, 35 sa Jesus: «Og om I låner til dem som I håper å få igjen av, hva er det å takke eder for? Også syndere låner til syndere for å få like igjen. Men elsk eders fiender, og gjør vel og lån uten å vente noe igjen! så skal eders lønn være stor, og I skal være den Høyestes barn; for han er god mot de utakknemlige og onde.» Her går Jesus videre enn moseloven, noe som han også gjorde på andre punkter når han drøftet loven. Han sa ikke bare at man skulle unngå utukt, slik som loven befalte, men også at man ikke engang skulle tenke på det i sitt hjerte. Han sa ikke bare at man skulle la være å begå mord, slik som loven forlangte, men også at man ikke engang skulle kalle sin bror med et foraktelig navn. Her sa han altså at man skal låne ut, ikke bare uten å kreve renter, men også uten engang å vente å få igjen selve lånet. Syndere lånte også av og til ut uten rente. De kristne skulle gå videre enn det, de skulle ikke engang vente å få lånet tilbakebetalt. — Matt. 5: 21, 22, 27, 28.
Da ville deres lønn bli stor, og de ville være sanne Guds barn fordi de, i likhet med ham, hjalp både de gode og de onde uten å få gjengjeld. Hvis du gjør dette, vil din lønn bli stor, for da vil Jehova lønne deg. Hvorfor skulle han spesielt lønne deg hvis du fikk dine penger igjen? Da ville det være din lønn. Men hvis du ikke ventet å få noe igjen, hvis du ga pengene for å hjelpe de fattige, da vil Jehova lønne deg i de rettferdiges oppstandelse. Dette viste Jesus da han sa at menneskene ikke skulle gjøre gjestebud for dem som kunne gjøre gjengjeld, men at de skulle gjøre det for dem som var for fattige til å gjøre gjengjeld; og derved «er du salig [lykkelig, NW]; for de har ikke noe å gi deg igjen, men du skal få det igjen i de rettferdiges oppstandelse». — Luk. 14: 12—14.
Jehova vil betale tilbake, for de fattige hører ham til, og det å hjelpe dem, er det samme som å låne til Jehova, og det er han som vil betale tilbake, ikke de fattige du hjelper. Hvis du forlanger at lånet skal betales tilbake, får du dine penger, og derfor får du ingen lønn av Gud. Men hvis du hjelper de fattige og ikke venter å få noe tilbake, da passer det som står i Ordspråkene 19: 17: «Den som forbarmer seg over den fattige, låner til [Jehova], og [Jehova] skal gjengjelde ham hans velgjerning.» Hvorfor er det å hjelpe de fattige det samme som å låne til Jehova? Jo, fordi «den som trykker en arming, håner hans skaper, men den som har medynk med den fattige, ærer skaperen». (Ordspr. 14: 31) Det vi gjør for de fattige, blir regnet som om vi gjør det for Jehova, akkurat slik som det som blir gjort mot Kristi brødre, blir regnet som om det blir gjort mot Kristus. Alt dette kan anvendes i forbindelse med den hjelp som blir gitt de fattige og trengende.
Men det er noe annet når det gjelder lån i forretningsøyemed. Sett at en bror ønsker et lån for å utvide sin forretning. Han kan få et slikt lån i banken og betale banken rente. Men hva om han nå foretrekker å låne av en bror og gi broren rente, slik at han kan tjene på det i stedet for banken? Da kan han gjøre det uten å overtre noe bud, og den som gir ham lånet, vil heller ikke bryte noe bud fordi han tar renter av de penger han har lånt ut. Det er stor forskjell mellom å låne til en som er nødstilt og å låne til en som ikke er det. Hvis låntageren er i nød, bør den kristne følge Jesu ord og hjelpe ham for intet, og han bør gi villig og ikke engang vente å få noe tilbake, av selve lånebeløpet. Det vil Jehova se, og han vil belønne den gavmilde. Gud vil legge merke til den store broderkjærlighet han gir uttrykk for, og hvor omtenksom og villig til å dele han er, og han vil dømme ham verdig til liv i den nye verden og på den måten belønne ham.
En som låner i forretningsøyemed, er ikke i nød. Han ønsker bare å låne kapital for å utvide sin forretning, for å øke sin inntekt. Det ville ikke være riktig av en bror rett og slett å gi bort penger forat en annen bror, som allerede hadde penger, skulle skaffe seg enda mer penger. Men det ville resultere i dette hvis vi anvendte Jesu ord på forretningslån eller alle slags lån. Derfor kan Jesu ord og moselovens forbud om renter bare anvendes i forbindelse med lån til nødstilte mennesker. Hvis derfor en bror låner til en annen i forretningsøyemed, kan han vente å få selve beløpet tilbake, og han kan også kreve renter. Jesu lignelse som kommer inn på forretningsvirksomhet og penger, viser at det var rett å kreve renter under visse omstendigheter: «[Du burde] ha satt mine penger ut hos pengevekslerne, så hadde jeg fått mitt igjen med renter når jeg kom.» (Matt. 25: 27) Denne tjeneren ble misbilliget fordi han ikke brukte de pengene som var ham betrodd, på en praktisk måte for å skaffe flere penger. Det er bare rett og riktig at en bror som låner til en annen i forretningsøyemed, tar renter, for han som låner, bruker disse pengene til å skaffe seg flere penger, og han som gjorde dette mulig for ham ved å la ham låne, bør med rette få sin del av det disse pengene kaster av seg. Han får sin del ved å kreve renter.
Det man må avgjøre, er derfor dette: Er den broren som ønsker et lån, nødstilt? Del da villig med ham, og vent ikke å få noe tilbake. Hvis han ikke er i ytterste nød, men bare ønsker midlertidig hjelp for å komme seg på fote igjen etter et økonomisk tap, kan en annen bror yte ham et lån uten å forlange renter, men likevel vente å få beløpet tilbakebetalt når vedkommende som trengte en viss hjelp, har kommet seg ut av sine økonomiske vanskeligheter. Men hvis lånet blir opptatt av forretningsgrunner for å skaffe låntakeren større inntekter, da kan den som yter lånet, få sin del av det utbytte hans penger gir den andre, ved å kreve renter.