Han fant sannheten i søppelkassen
I JUNI 1954 fikk Selskapet Vakttårnet følgende rapport fra to misjonærer som holder til i Trois-Rivières i Quebec i Canada:
«På Selskapets anmodning besøkte vi herr og fru B—. De ba oss inn, og han hilste oss med et smil og sa: ’Dere kommer meget beleilig,’ for han var akkurat ferdig med å spille en symfoni på platespilleren sin. Vi trodde at det forelå en misforståelse, og sa: ’De forstår, vi er Jehovas vitner.’ ’Ja, jeg vet det,’ sa han, skjønt han hadde aldri sett oss før. ’Jeg har ventet dere, og da jeg så veskene deres, var jeg sikker på at dere var Jehovas vitner.’
«Han fortalte at han hadde lest Mormons bok, men at han skulle sende den tilbake fordi den ikke interesserte ham. Han hadde også lest adventistenes bok Den store strid, og selv om den i mange henseender gjorde inntrykk på ham, var det mange punkter i den han ikke var enig i. Deretter hadde han begynt å lese Selskapet Vakttårnets bøker, og det har han fortsatt med. Det som særlig imponerte ham ved disse bøkene, var at de stadig henviste til Bibelen for å bevise hvert eneste punkt.
«Han lot til å være bemerkelsesverdig godt informert i betraktning av at han aldri hadde snakket med et Jehovas vitne før, og da vi spurte om grunnen til det, fortalte han følgende: Omtrent tre år tidligere hadde han bodd i en leiegård i Montreal, og der hadde noen kastet boken Fiender i søppelkassen. På den tiden samlet han bøker til sitt bibliotek (han er medlem av flere ’Månedens bok’-foreninger), og derfor tok han den opp og innlemmet den i sin samling, men han leste den ikke den gangen. Deretter fikk hans søster tak i to andre av Selskapet Vakttårnets publikasjoner som han likeledes innlemmet i sin samling uten å lese. Men våren 1954 begynte han å lese den første boken han hadde skaffet seg, Fiender. Han likte den så godt at han leste den to ganger, og deretter leste han de to andre bøkene han hadde, ’Gud er sanndru’ og ’Sannheten skal frigjøre eder’.
«Så skrev han til Selskapet etter forskjellige bibeloversettelser og andre bibelske hjelpemidler og abonnerte på Vakttårnet. Han benytter enhver anledning til å lese i bøkene og har snakket så meget om det han leser, at alle på det stedet hvor han arbeider, kaller ham et Jehovas vitne. ’Selvfølgelig er jeg ikke det,’ sa han, ’for det betrakter jeg som en virkelig ære. Men nå skal dere høre,’ fortsatte han, ’dette begynner å komme i veien for mitt arbeid, for jeg er ikke lenger interessert i forretninger. Når jeg har litt tid til overs, leser jeg bare en av disse bibelske bøkene i stedet for å lære mer om mitt yrke. Jeg er så glad for at dere er kommet, slik at jeg kan få kontakt med en bibelstudiegruppe.’
«Etterpå spurte han om virksomheten fra dør til dør. ’Hvis jeg skulle gå fra dør til dør, ville jeg ikke vite hva jeg skulle si. Går det ikke an å få en eller annen opplæring i hvordan man skal utføre dette arbeidet?’ Vi fortalte om den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtene hvor Jehovas vitner får opplæring til tjenesten, og han ble glad over å høre om dem. Han stilte mange forstandige spørsmål og så ut til å være tilfreds med de svarene vi ga. Han kom også inn på spørsmålet om tobakksrøyking og sa at han hadde sluttet å røyke for to måneder siden, men at han hadde begynt igjen, for han så ingen grunn til å slutte med det. Da vi hadde fortalt ham de bibelske og medisinske argumenter mot det, sa han: ’Jeg har i grunnen tenkt over alt det der. Dessuten har jeg tenkt at man kaster bort en hel del penger som kunne brukes til noe annet, for eksempel til å kjøpe flere av disse bøkene.’ Vi begynte et bibelstudium med ham og hans kone, og de lovte å komme til våre menighetsmøter.»
Det ovenstående ble skrevet i juni 1954. Og hvordan er det gått siden da? Siden da har de med iver studert sannheten og fortalt andre om det de har lært, særlig sine egne slektninger, og som et resultat studerer nå også noen av dem Bibelen sammen med Jehovas vitner. Før året var omme tok de begge del i felttjenesten, og ved første anledning, nemlig ved en områdesammenkomst som ble holdt i begynnelsen av 1955, ga begge offentlig til kjenne at de har innvigd seg til Jehova, ved å bli døpt. Misjonærene sier at det virkelig er en glede å legge merke til deres framgang og iver både på feltet og på menighetens møter.