Spørsmål fra leserne
● Hvem er egentlig Lucifer? — A. R., U.S.A.
Uttrykket Lucifer forekommer ikke i det hele tatt i den norske bibeloversettelsen, men det finnes et eneste sted, nemlig i Esaias 14: 12, i enkelte engelske oversettelser, for eksempel i King James, Douay, An American Translation, Knox og Darby. Den norske oversettelsen bruker i stedet uttrykket «strålende stjerne», Amerikansk standard-oversettelse og Revidert standard-oversettelse bruker uttrykket «dagstjerne», Rotherham sier «du skinnende» og Moffatt «skinnende stjerne».
Ifølge King James-oversettelsen lyder Esaias 14: 12, 13 slik: «Hvor du er falt ned fra himmelen, o Lucifer, morgenens sønn! hvor du er felt ned til marken, du som svekket folkeslag! For du har sagt i ditt hjerte: Jeg vil stige opp til himmelen, jeg vil heve min trone opp over Guds stjerner, og jeg vil sitte på forsamlingsfjellet mot nord.»
Det hebraiske ordet som er oversatt med Lucifer, er Heylér. I Septuaginta-oversettelsen blir dette ordet gjengitt med det greske ordet Heosphóros, som betyr «den som bringer demring». I Hieronymus’ latinske bibel, Vulgata-oversettelsen, blir dette ordet oversatt med «Lucifer», og det er grunnen til at det også forekommer i andre oversettelser, spesielt i katolske oversettelser. For å være klar over hvordan uttrykket «Lucifer» kan brukes, må vi huske følgende:
For det første at denne profetien er rettet til Babylons konge, som på grunn av sine mange seire, og spesielt sin seier over Juda i 607 f. Kr., ble verdenshersker og dermed kunne sammenlignes med «den som bringer demring», morgenstjernen Venus, som skinner klarest av alle himmellegemer bortsett fra solen og månen.
For det annet at denne profetien faktisk er en spottesang, noe som framgår av fjerde vers: «Da skal du istemme denne spottesang over Babels konge.» Den er rettet mot en som opphøyde seg selv til en meget høy stilling, og som blir spottet fordi han falt ned igjen.
Og for det tredje at disse stjernene ikke er å betrakte som bokstavelige stjerner eller planeter. I Bibelen hender det at en fremtredende fyrste blir betegnet som en stjerne: «En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel.» (4 Mos. 24: 17) Etter som det ble sagt om Jerusalems fyrster eller konger at de satt på Jehovas trone, ville det være på sin plass å omtale dem som «Guds stjerner».
Da Babylons konge tok Judas siste konge, Sedekias, til fange, hadde han derfor opphøyd sin trone over Guds stjerner, og i denne forstand hadde han gjort seg lik den Høyeste. På dette tidspunkt ble Satan, den gud Babylons konge tjente, fullt ut «denne verdens gud», og først da ble Babylons konge brukt som et bilde på ham, slik at han på en spottende måte kan omtales som en strålende stjerne eller Lucifer. — 2 Kor. 4: 4.
Med denne titelen hentydes det altså ikke til den opprinnelige fullkommenhet, skjønnhet og glans han hadde mens han var den skjermende kjerub, og som blir beskrevet av profeten Esekiel i Esekiel 28: 14—17. Den kan bare brukes på en hånlig måte om Satan, og først fra 607 f. Kr. Dette spørsmålet er mer detaljert behandlet i Vakttårnet for 15. mars 1950, sidene 83 til 91.