En katolikk forsvarer Jehovas vitners barn

I FJERNE og ensomme strøk på jorden kan man ofte finne stor tro på Gud. Fra et slikt sted i Cagayan-dalen kom det en melding til Selskapet Vakttårnets kontor i Quezon på Filippinene om at små barn var blitt utvist fra skolen fordi de ble beskyldt for å ha vist mangel på respekt for flagget, for sine lærere og for sine foreldre. Det trengtes øyeblikkelig hjelp for å bilegge striden og få barna gjenopptatt på skolen.

Den sakføreren som førte saken for Selskapet, en katolikk, dro i all hast til stedet. Han tok fly fra Manila til Tuguegarao. Der sluttet han seg til provinsens ledende skolemyndigheter, som skulle lede en administrativ undersøkelse av anklagene. De benyttet landkommunikasjonene så langt som mulig, og så tok de av seg sko og strømper, brettet opp buksene og fortsatte til fots på den sølete veien til det avsidesliggende skolehuset. Av høflighet overfor den tilreisende sakføreren ble det skaffet til veie en vannbøffel som han kunne ride på. Da bøffelen hadde gått en kilometers vei, nektet den å gå lenger. Sakføreren lot seg gli ned av ryggen dens og ned i sølen, og så fullførte han reisen til fots sammen med de andre.

Lærerne og barna ble kalt sammen til undersøkelsen. Anklagen gikk ut på at barna hadde nektet å hilse flagget på skolen da deres lærere hadde gitt dem beskjed om å gjøre det. På grunn av dette ble de beskyldt for å vise mangel på respekt for flagget og for sine lærere. På grunn av at de omtalte sine mødre og fedre som «brødre» og «søstre» i åndelig forstand, ble de beskyldt for å vise mangel på respekt for sine foreldre.

Barna ble oppfordret til å forklare sin oppførsel. Med Bibelen i hånden begrunnet de det standpunkt de hadde tatt imot avgudsdyrkelse, som de anså flagghilsen for å være. De hadde aldri med hensikt vært respektløse overfor sine foreldre, og foreldrene bekreftet dette. Barna ble så sendt bort fra forsamlingen. Skolemyndighetene vendte seg da til lærerne og irettesatte dem fordi de hadde gitt uriktige rapporter om uskyldige kristne barn, og de ga ordre til at barna skulle bli gjenopptatt på skolen. Både sakføreren og skolemyndighetene var forbauset over at barn kunne komme med et så forstandig forsvar for sin tro. Som sakføreren selv sa: «Der, blant enkle bønder, fant jeg ekte kristen tro.»

I juni 1957 trådte Selskapets sakfører fram for en domstol på Filippinene for å forsvare og juridisk sett grunnfeste Jehovas vitners barns rett til å nekte å hilse flagget, synge nasjonalsangen og framsi flaggeden. Han sto overfor en rettssal full av sakførere som var misfornøyd med Jehovas vitners holdning i denne saken. Likevel framholdt han i halvannen time rolig og logisk sine argumenter for oppmerksomme tilhørere i retten. Denne katolske sakføreren avsluttet med å si: «Akkurat som katolikker vil forsvare til døden sin rett til å avholde seg fra å spise visse slags mat på fastedagene, har Jehovas vitner rett til å avholde seg fra å utføre en handling som etter deres oppfatning ville bringe over dem den allmektige Guds mishag.» Dermed satte han seg ned.

Det ble for et øyeblikk fullstendig stillhet i rettssalen. Så fant den katolske dommeren det for godt å vise sin ydmykhet på en meget virkningsfull måte. Han forlot dommersetet og gikk ned til benken, grep Selskapets sakførers hånd og sa: «Jeg er ikke enig i alt De har sagt, men jeg må si jeg synes meget godt om de argumenter De har framholdt. Det er den mest virkningsfulle tale jeg har hørt i denne rettssal.» Da retten var hevet, gratulerte formennene i provinsens og i byens sakførerforening Selskapets sakfører med de argumenter han hadde lagt fram, og innbød ham til sine hjem og til sine kontorer som et tegn på at de hadde forandret sitt syn på det standpunkt Jehovas vitners barn og deres foreldre har tatt i denne saken.