En ny æra i emning for det irske folk

Av Vakttårnets misjonær i Eire

EIRE er det landet hvor irerne hører hjemme. Folk kaller det vanligvis for irland. I dette grønne landet er det for så vidt som religionen angår, katolisismen som er fremherskende, og kristne misjonærer finner at det er en fruktbar mark for forkynnelsen av Rikets evangelium.

● Irerne kan imidlertid være vanskelige å ha med å gjøre. Dette har kanskje sin årsak i at det i tidligere tider ble begått mange ikke-kristne gjerninger i kristendommens navn. Etter som de er katolikker, anser de det som en fornærmelse å bli forkynt for, og de føler ikke noe behov for det kristne evangelium. Misjonærene får derfor mange ganger høre: «Hvorfor drar dere ikke til det hedenske Amerika eller det hedenske England for å utføre deres arbeid? Vi trenger dere ikke her!» Likevel er de samme menneskene sørgelig uvitende om Bibelen og Rikets budskap. For mange irske katolikker er alt som ikke er katolsk, hedensk. Men det finnes naturligvis noen som ikke deler det samme syn.

● Å forstå det irske folk er å elske dem. De er et interessant folk å arbeide sammen med og snakke med. Ikke alle irere er vennlige, elskelige og glade i fest og moro, slik de blir framstilt i sanger og fortellinger. Man må forstå deres arv og kultur før man kan begynne å forstå deres oppførsel. En husmor kan for eksempel møte deg med et stort smil og forsikre deg om at hun er kristen, men straks og høylydt jage deg vekk fra døren når hun ser en bibel i hånden din. «Det var da en underlig oppførsel for en kristen,» sier du. Kanskje det, men ikke for irerne. Du må forstå dem.

● Helt fra barnsben av er irerne blitt lært at alle religioner i verden motstår deres religion, at deres er den eneste som har guddommelig rett til å eksistere, at alle andre religioner og trossamfunn bare er tolerert, og at de fortsetter takket være det katolske presteskaps menneskekjærlige overbærenhet. De er blitt lært at bibelkunnskap ikke er nødvendig for kristne mennesker, og at det eneste som er av betydning, er en fullstendig troskap mot og tro på kirken og dens religiøse ledere. For å hindre sine hjorder i å lese bibelsk litteratur, sier presteskapet til sine sognebarn at den er kommunistisk. Dette synes å skremme dem tilstrekkelig til at de ikke ønsker å undersøke selv.

● Frykt har et fast grep på folket. Folk er redde for hva deres naboer, deres venner, slektninger og presteskapet måtte tenke hvis de bare så mye som leste Bibelen på egenhånd. I århundrer har presteskapet dominert deres liv, fortalt dem hva de kan lese, og hva de bør tro og gjøre. Å stille et fornuftig bibelsk spørsmål er ifølge presteskapet å vise mangel på tro på Gud og på kirken. Som et resultat av dette, foretar det irske folk svært lite selvstendig tenkning. De har falt som offer for frykten og er i presteskapets vold, men friheten er i sikte

● Guds Ord, Bibelen, «er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd» — denne meget kraftige frigjørende kraft har gjennomtrengt irernes land og er i ferd med å vekke folk, noe som er høyst gledelig. En katolsk prest bemerket nylig at Jehovas vitner gjør mer for å oppmuntre katolske mennesker til å lese den katolske bibel enn noen annen gruppe. Dette er meget oppmuntrende, for bibelkunnskap gir sannhet, og det er sannheten som frigjør menneskene. Med dette i tankene kan vi se en ny æra i emning for Eire. — Heb. 4: 12; Joh. 8: 32.