Hvorfor du kan se lyst på framtiden

FOR å kunne se lyst på framtiden må man ha et grunnfestet håp. Den eneste som kan gi et slikt håp, er menneskets Skaper, Jehova Gud, og han har gjort dette ved hjelp av sitt Ord, Bibelen. Den kristne apostelen Paulus skrev: «Alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» — Rom. 15: 4.

Mennesker som forkaster den rettledning Guds Ord gir, og i stedet vender seg til andre kilder for å få et pålitelig håp for framtiden, må nødvendigvis bli skuffet. Det var dette Esaias’ profeti sa til troløse israelitter, som stikk i strid med Guds lov vendte seg til spiritistiske medier, sannsigere og til de døde for å få vite hva framtiden bar i sitt skjød.

Esaias 8: 19—22 antyder at disse troløse israelittene ville oppmuntre de trofaste til å gjøre det samme, men så viser profetien hva som ville komme over dem som forkastet kilden til sann rettledning og sant håp, Jehova. Vi leser: «Når de sier til eder: Søk til dødningemanerne [de spiritistiske mediene, NW] og sannsigerne, som hvisker og mumler, da skal I svare: Skal ikke et folk søke til sin Gud? Skal en søke til de døde for de levende? Til ordet og til vitnesbyrdet! — Dersom de ikke sier så, det folk som ingen morgenrøde har, da skal de dra gjennom landet hardt plaget og hungrige, og når de hungrer, så blir de harme og forbanner sin konge og sin Gud. De skal vende sine øyne mot det høye, og de skal se ned mot jorden, men se, det er trengsel og mørke, angstfullt mørke; de er støtt ut i natten.»

Det ville ikke være noen «morgenrøde» for dem som oppmuntret andre til å rådføre seg med spiritistiske medier, sannsigere og de døde. Når ulykken var kommet over dem, ville de ikke ha noe som kunne gi dem et lyst syn på framtiden. Den ulykken som ville føre til de dystre forhold som beskrives i Esaias’ profeti, var utvilsomt den forutsagte invasjon av assyrerne. De overlevende ville være «hardt plaget». Ettersom et felttog ville være ledsaget av ødeleggelse av dyrket mark, frukthager og vingårder, ville de overlevende få oppleve hunger. De israelittene som hadde unnsloppet død og fangenskap, ville i sin sultne tilstand føle forbitrelse eller «harme». De ville ikke betrakte ulykken som en rettferdig gjengjeldelse for troløshet. I stedet ville de forbanne kongen og den Høyeste og gi dem skylden for sine lidelser. Når slike mennesker så opp mot himmelen, ville de ikke se noe tegn til lys som kunne gi dem håp om at bedre tider lå foran dem. Når de så på alt det jordiske, så det hele bare mørkt ut for dem. De hadde forkastet Guds ’ord og vitnesbyrd’, og derfor kunne de heller ikke se den minste antydning til bedre framtidsutsikter.

Det er på samme vis nå i tiden. Mange blir skremt av det de ser skje på jorden — tiltagende lovløshet, forurensning av luften, jordsmonnet og vannet, en alminnelig uro blant folk og nasjoner. De sanne kristne blir også berørt av disse forholdene, men likevel ser de ikke dystert på framtiden. Hvorfor ikke? Fordi de ut fra Guds Ord vet at den nåværende verdenssituasjon er en oppfyllelse av profetiene og bærer bud om at en utfrielse nærmer seg gjennom Guds rike ved Jesus Kristus. De gjør derfor det Jesus Kristus oppmuntret dem til å gjøre: «Når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! for eders forløsning stunder til.» (Luk. 21: 28) Har du den samme tillit fordi du har tatt imot Bibelens budskap som «Guds Ord»? — 1 Tess. 2: 13.