Hvem har ikke behov for trøst?

FRA tid til annen har vi stort behov for trøst og oppmuntring. Dette kommer av at det er så mange ting i livet som kan føre til sorg.

Foreldre som arbeider hardt og forsøker å sørge for barna sine på en god måte, kan oppleve at etter hvert som barna blir eldre, gjør de opprør og blir årsak til uhørt sorg og bekymring.

En mann blir kanskje urettferdig behandlet på arbeidsplassen. Trass i at han er ærlig og arbeidsom, blir han kanskje ikke forfremmet fordi han av samvittighetsgrunner ikke tar del i politikk. Kanskje forteller folk med manglende kvalifikasjoner ham hvordan han skal gjøre jobben sin. Han gruer seg muligens til å gå på arbeidet, fordi han synes det er vanskelig å utholde alt som irriterer ham.

En aktiv mann i sin beste alder kan bli lenket til sengen av en svekkende sykdom eller en ulykke som gjør ham til krøpling. Han kan ikke lenger gjøre det som tidligere bidro så sterkt til hans lykke. Han blir kanskje nødt til å ta sterke medisiner for å dempe voldsomme smerter.

Og hvem av oss har ikke opplevd hvilken dyp sorg det er å miste en nær venn eller en nær slektning i døden? Vi kan ha følt oss fullstendig hjelpeløse, ensomme og nedtrykt.

Hvor kan vi vende oss for å få trøst i slike situasjoner? Det vil være oppmuntrende å høre hvordan andre på en vellykket måte har taklet slike problemer, og hva det var som holdt dem oppe mens de var nedtynget av sorg. Bibelen inneholder slike beretninger. Den forteller om hva som rammet enkeltpersoner, og om hvordan de utholdt sine prøvelser uten å bli bitre.

Vi leser om hvordan kong Davids sønn Amnon gjorde seg skyldig i voldtekt og blodskam. Vi hører også om en annen av Davids sønner, Absalom, som gjorde seg skyldig i mord og fikk i stand en sammensvergelse mot kongen. David måtte også tåle å bli skarpt fordømt av sin eldste bror. Han ble tvunget til å leve som fredløs i en rekke år, mens han ble jaget som et dyr av den misunnelige kong Saul. Han ble gjentatte ganger baktalt, han hadde en betrodd rådgiver som ble en forræder, og han ble syk og hjelpeløs.

Den vise kong Salomo trakk fram følgende harde realiteter: «Det er ikke de raske som vinner løpet, og ikke de tapre som seirer i krig; de vise får heller ikke brød, de forstandige blir ikke rike, og de som kan noe, finner ikke velvilje. Tiden og lagnaden [uforutsett hendelse, NW] møter dem alle.» «Jeg har sett treller ri på hester, mens stormenn gikk til fots som treller.» — Fork. 9: 11; 10: 7.

Alle menn og kvinner som er nevnt i Bibelen, hadde naturligvis ikke de samme problemer å kjempe med. Menneskene har imidlertid helt fra den tid da Kain tok sin bror Abels liv, visst hva det vil si å miste en av sine kjære i døden. Abraham sørget da hans kone Sara, som han hadde så kjær, døde. (1. Mos. 23: 2) Da Jakob døde, «kastet Josef seg ned over sin fars ansikt, gråt og kysset ham». (1. Mos. 50: 1) David uttrykte sin sorg over sin venn Jonatans død med følgende ord: «Bittert sørger jeg over deg, Jonatan, min bror! Jeg hadde deg inderlig kjær. Din kjærlighet var mer verd for meg enn kvinners kjærlighet.» —  2. Sam. 1: 26.

David, No’omi, Hanna, Abraham, Josef og mange andre som er omtalt i Bibelen, følte seg ikke overveldet av sorg trass i de bitre erfaringer de gjorde, og de vanskeligheter de opplevde. Deres tillit til Gud holdt dem oppe.