Spørsmål fra leserne

● Hvilket grunnlag har vi for å si at Gud har en organisasjon, eller for å snakke om Guds organisasjon, når ordet «organisasjon» ikke forekommer i Bibelen, ikke engang på originalspråkene?

Et moderne hebraisk ord for «organisasjon» er substantivet irgunʹ. Det er avledet av det hebraiske verbet eragʹ, som betyr «å ordne i rekkefølge» og «å følge». En organisasjon er jo en måte noe er ordnet på. (Som et eksempel på dette kan vi henvise til den hebraiske utgaven av boken «Det er umulig for Gud å lyve», kapittel 17, avsnitt 28.)

Hebraisk har også et annet ord for «organisasjon», nemlig histadruthʹ. Dette ordet er basert på et ord som forekommer i den hebraiske grunntekst. De grunnleggende eller viktigste bokstavene i ordet histadruthʹ er s og d og r. Det hebraiske verbet sadarʹ er bygd opp av disse tre konsonantene. Det betyr egentlig «å ordne i rekkefølge», med andre ord å få i stand en ordning. Den refleksive form av verbet sadarʹ danner grunnlaget for substantivet histadruthʹ, som betyr «organisasjon».

Selv om vi ikke finner dette ordet i de inspirerte hebraiske skrifter, finner vi det beslektede hebraiske substantivet seder i Job 10: 22. Dette substantivet står der i flertall og staves s‘darimʹ. Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse gjengir Job 10: 22 på denne måten: «Et land hvor mørket er mulm, hvor det er svartmørke og ingen orden [s‘darimʹ], og hvor lyset er som mulm.» Oversettelsen av 1978 gjengir skriftstedet slik: «Et land så dystert som svarte natten, der det er stummende mørke og forvirring [lo s‘darimʹ], og hvor lyset er mørkt som natten.» Forvirring, mangel på orden, betyr her en uorganisert tilstand.

Jødene bruker fremdeles ordet seder. En seder er en del av den jødiske Misjna. M‘Clintock og Strongs Cyclopædia sier under ordet «Misjna»: «Jødenes Misjna er inndelt i seks deler (. . . , Sedarim, ordninger), som består av 62 avhandlinger . . . og 514 kapitler . . . de sistnevnte er igjen inndelt i nummererte deler.»

Vi finner således ordet for «orden» eller «ordning» i de hebraiske skrifter på originalspråket. Apostelen Paulus understreket behovet for at det hersket orden i den kristne menighet, da han skrev til de kristne i Korint: «For Gud er ikke uordens Gud, men fredens Gud. . . . Men alt må gå sømmelig og ordentlig [i hebraiske oversettelser: s‘darimʹ n‘khonimʹ] for seg!» (1. Kor. 14: 33, 40) Denne apostoliske veiledningen fra det første århundre er like aktuell for alle menighetene av kristne vitner for Jehova i dag. Apostelen Paulus skrev på datidens fellesgresk, og det greske ordet for «organisasjon» er organʹosis. Rotordet er erʹgon, et ord som betyr «arbeid», og som forekommer gjentatte ganger i de kristne greske skrifter.

Alt tatt i betraktning i lys av Bibelen er det ikke berettiget å hevde at Gud ikke har noen organisasjon, bare fordi de opprinnelige ordene som betyr «organisasjon» på de gamle språkene, ikke forekommer i de inspirerte hebraiske og greske skrifter. Gud viser i alt at han har evnen til å organisere. Hvordan ville det ha gått hvis han ikke hadde organisert sine lydige skapninger? En organisasjon er en gruppe fornuftutstyrte mennesker som bli brakt sammen i en bestemt ordning for at de skal samarbeide på en fredelig og harmonisk måte om å gjennomføre en felles hensikt, organisatorens hensikt.

I overensstemmelse med dette blir Gud gjentatte ganger omtalt som «Allhærs Gud» eller «hærskarenes Gud» (EN). En hær er en organisert troppegruppe. Til støtte for den sannhet at Gud har en organisasjon, leser vi derfor følgende formaning, som blir rettet til hans organisasjon: «Lov [Jehova], dere hans engler, dere sterke helter, som gjør det han sier, så snart dere hører hans røst. Lov [Jehova], alle hans hærskarer, dere hans tjenere, som gjør det han vil! Lov [Jehova], hele hans skaperverk, på alle steder hvor han rår.» (Sal. 103: 20—22) Jehova hadde en organisasjon av himmelske åndeskapninger før han skapte jorden og menneskene.

I de forskjellige sammenhengene bruker Gud forskjellige billedlige talemåter når han omtaler sin organisasjon. Det første eksempel på dette finner vi i 1. Mosebok 3: 15, hvor Gud omtaler sin himmelske, åndelige organisasjon som «kvinnen», som en motsetning til «slangen», et bilde på Satan Djevelen. (Jevnfør 1. Mosebok 3: 14; Åpenbaringen 12: 9.) Denne store opprører har etterlignet Gud og bygd opp en organisasjon i opposisjon til Guds organisasjon, Guds billedlige ’kvinne’.

● Matteus 4: 1 sier: «Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å fristes av djevelen.» Sikter dette til Guds hellige Ånd?

Det var Jehovas hellige ånd som førte Jesus ut i ødemarken etter at han var blitt døpt. Jesus fastet, og dette var en tid for bønn og meditasjon. (Jevnfør Matteus 4: 2; Markus 1: 35; Lukas 5: 16.) Sannsynligvis brukte Jehova denne tiden til å kommunisere med sin enbårne Sønn. Det er trolig at han gav ham veiledning, ytterligere opplysning og varme forsikringer om at han ville støtte ham. Dette forberedte ham på det som lå foran ham.

Jehova kunne ha forutviten om at når han i samsvar med sin egen hensikt lot sin Sønn bli ført ut i ødemarken, ville det til slutt føre til at Djevelen prøvde ham. Men den fristelsen som Jesus ble utsatt for ved slutten av sitt 40 dager lange opphold i ødemarken, var ikke noe Gud stod bak. Det var bare noe han tillot.

Det er verdt å legge merke til at Jesus opplevde noe som svarte til det Moses hadde opplevd. Profeten Moses var på fjellet i 40 dager da han fikk paktens ord og forskjellige instrukser som hadde med hans rolle som mellommann å gjøre. (2. Mos. 24: 18; 34: 28) Da Jesus, den profet som var større enn Moses, var i ødemarken, må han ha mottatt forskjellige instrukser angående den nye pakt, som hans etterfølgere skulle bli tatt inn i som åndelige israelitter. Han skulle tjene som mellommann for denne pakten. (5. Mos. 18: 18, 19; Luk. 22: 20, 28—30, NW) Og akkurat som Moses ble satt på en avgjørende prøve på sin lojalitet og ulastelighet da han kom ned og så at israelittene tilbad en gullkalv og ønsket å dra tilbake til Egypt, ble Jesus også satt på en alvorlig prøve ved slutten av sitt 40 dager lange opphold i ødemarken. — 2. Mos. 32: 15—35.