Guds Ord — beviser for dets autentisitet

Rett eller galt? — Bibelen er blitt overlevert gjennom tidene uten at noe er blitt forandret.

Rett eller galt? — De tusener av variasjoner i bibelhåndskriftene svekker påstanden om at den er Guds Ord.

FØR du svarer på disse spørsmålene, bør du tenke over noen opplysninger som nylig ble holdt fram på utstillingen «Guds Ord», som ble holdt i Chester Beatty bibliotek i Dublin i Irland.

De fillete, fragmentariske papyrussidene bærer preg av at de har vært utsatt for tidens tann. Chester Beatty-papyrene er allikevel de mest verdifulle håndskriftene i biblioteket. De ble gravd fram på en koptisk (egyptisk) kirkegård omkring 1930. «[Det var] et funn,» sa sir Frederic Kenyon, «som bare kan sidestilles med funnet av Codex Sinaiticus.»

Disse håndskrevne papyrussidene, som var i kodeksform, var avskrifter fra det andre, tredje og fjerde århundre av vår tidsregning. Wilfrid Lockwood, bibliotekaren, sa: «Noen er kanskje blitt skrevet av allerede før det var gått 100 år fra originalteksten ble forfattet.» (Uthevet av oss) Én kodeks inneholder de fire evangeliene og Apostlenes gjerninger. En annen inneholder de fleste av apostelen Paulus’ brev, også det brevet han skrev til hebreerne.

Det å lage slike håndskrifter var omstendelig og trettende, og muligheten var åpen for at det kunne gjøres feil. Det var lett for avskriveren å lese en bokstav feil eller hoppe over en linje, uansett hvor nøyaktig han var. Noen ganger var avskriveren mer opptatt av å få fram innholdet og meningen i originalteksten enn av å gjengi nøyaktig de samme ordene. Når kopier igjen ble kopiert, ble feilene bevart. Tekstforskere plasserte de håndskriftene som hadde de samme trekkene, i samme gruppe eller familie. Chester Beatty-papyrene, de eldste mer omfattende håndskrifter til de greske skrifter som finnes, gav forskerne en uventet ny synsvinkel, ettersom de ikke passet inn i noen av de gruppene eller familiene som allerede var opprettet.

Før Jesu tid, og særlig etter ødeleggelsen av Jerusalem (607 f.Kr.) og den etterfølgende spredningen av jødene, ble det laget mange håndskrevne kopier av de hellige hebraiske skrifter. Omkring år 100 e.Kr. brukte jødiske ledere slike kopier for å tilveiebringe en hebraisk tekst som ble godtatt av ortodokse jøder.

De satte også opp strikte regler for å prøve å sikre en nøyaktig kopiering av teksten. De spesifiserte hva slags materiale som kunne brukes, og hadde til og med regler for bokstavenes størrelse og for hvor stort mellomrom det kunne være mellom bokstavene, ordene, linjene og spaltene. «Ikke ett ord eller en bokstav, ikke engang en jod [den minste bokstaven i det hebraiske alfabetet], må bli skrevet fra hukommelsen,» sa de. Slik laget avskriverne bokruller, for eksempel toraen (lære), som inneholder de fem første bøkene i Bibelen og Esters bok. Utstillingskatalogen sa at slike håndskrifter til den hebraiske tekst «tilkjennegir en svært høy grad av ensartethet».

Hvor alvorlige var de feil som snek seg inn i både de hebraiske og de kristne greske håndskriftene? Lockwood sier: «Det bør understrekes at avvikene mellom håndskriftene og Bibelen er overfladiske sammenlignet med dem som er funnet i håndskrifter til hedensk litteratur, . . . Ikke i noe tilfelle er en side ved kristne læresetninger berørt av forvanskninger fra avskrivernes side.» — Uthevet av oss.

Bibelens bøker, fra tiden før og etter Jesus, ble oversatt til mange språk. En av de eldste oversettelsene er den samaritanske Pentateuken. Samaritanene var de som bodde i tistammeriket Israels landområde etter at kongen av Assyria hadde ført israelittene i fangenskap (740 f.Kr.). De tok opp noen trekk ved jødisk tilbedelse og godtok bare de fem første bøkene i Bibelen, Pentateuken. Den samaritanske oversettelsen av disse bøkene, som er skrevet i en gammelhebraisk skriftform, har 6000 avvikelser fra den hebraiske teksten. Utstillingskatalogen sier: «De fleste er av liten betydning for teksten, skjønt av interesse siden de muligens bevarer trekk ved gammel uttale eller grammatikk.»

I det tredje århundre før Kristus laget jødiske lærde i Alexandria i Egypt en oversettelse av de hebraiske skrifter til gresk. Denne oversettelsen, Septuaginta, kom til å bli brukt av gresktalende jøder over hele verden. Jødene sluttet med tiden å bruke den, men det var den bibel den første kristne menighet brukte. Når kristne bibelskribenter siterte fra de hellige hebraiske skrifter, brukte de Septuaginta. Chester Beatty-papyrene med de hebraiske skrifter innbefatter 13 sider av Daniels bok fra Septuaginta.

Senere ble Bibelen oversatt til for eksempel latin, koptisk, syrisk og armensk. På utstillingen fantes det blant annet en velinkodeks med en koptisk oversettelse av en del av Bibelen fra det sjette og sjuende århundre etter Kristus. Hvordan hjelper slike oversettelser bibelforskere og tekstkritikere? Slike oversettelser er ofte svært bokstavelige oversettelser av de greske håndskriftene som oversetterne brukte. «Hvis den greske teksten oversetteren arbeidet med, var god,» forklarte Lockwood, «er det helt klart at oversettelsen vil være en betydelig hjelp i arbeidet med å gjenvinne de opprinnelige greske ordene.»

Noe meget verdifullt som er utstilt i biblioteket, er en kommentar av Afrem Syrer, en syrisk skribent fra det fjerde århundre, til Diatessaron av Tatian. Omkring år 170 e.Kr. utarbeidet Tatian en sammenhengende beretning om Jesu liv og tjeneste ved å bruke utdrag fra de fire evangeliene (Diatessaron betyr «gjennom [de] fire»). Fordi det ikke fantes noen kopier, var det noen kritikere i forrige århundre som bestred riktigheten av at en slik evangelieharmoni noen gang hadde eksistert. Disse kritikerne påstod at de fire evangeliene ikke var skrevet før midten av det andre århundre.

I løpet av de siste 100 årene har imidlertid oppdagelsen av oversettelser av Diatessaron til armensk og arabisk tvunget bibelkritikerne til å slå retrett. Så, i 1956, oppdaget Chester Beatty denne unike kommentaren fra det femte/sjette århundre som inneholder lange utdrag av Tatians originalarbeid. «Det ødela selvfølgelig forestillingen om at de fire evangeliene ikke var utbredt på den tiden,» sa Lockwood.

Utstillingen «Guds Ord» var en påminnelse om hvilken overflod av materialer som er tilgjengelige for bibelforskere og tekstkritikere. La en av disse forskerne, sir Frederic Kenyon, forklare betydningen av alle disse bibelhåndskriftene som er blitt funnet, samtidig som han besvarer de spørsmålene som ble reist i innledningen til denne artikkelen:

«Noen vil kanskje bli urolige over å skulle oppgi sin forestilling om en bibel som er kommet ned til oss gjennom tidene uten endringer og med uforanderlig autoritet. Men . . . det er beroligende at sluttresultatet av alle disse funn og av forskningen tjener til å styrke beviset for den Hellige Skrifts ekthet, og vår overbevisning om at vi har i våre hender Guds sanne og i alt vesentlig uforvanskede ord.» (Bibelen — håndskrifter, funn og forskninger, side 118) — Salme 119: 105; 1. Peter 1: 25.

[Bilde på side 27]

Papyrer fra det tredje århundre — 2. Korinter 4: 13 til 5: 4

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Chester Beatty bibliotek

[Bilde på side 28]

Bokruller med Esters bok skrevet på lær og velin, fra det 18. århundre

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Chester Beatty bibliotek

[Bilde på side 29]

Velinkodeks fra det sjette eller sjuende århundre — Johannes 1: 1—9, koptisk oversettelse

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Chester Beatty bibliotek

[Bilde på side 30]

Velinkodeks fra det femte eller sjette århundre — kommentar av Afrem Syrer som innbefatter utdrag fra Tatians Diatessaron, på syrisk

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Chester Beatty bibliotek