Spørsmål fra leserne

◼ I Job 33: 24 (NW) fortelles det at det ble «funnet en løsepenge» for Job, slik at han ikke behøvde å dø. Hvem utgjorde denne løsepengen for Job?

Det ble ikke brakt noe menneskelig gjenløsningsoffer for Job den gangen, men Gud dekket over eller tilgav Jobs feil.

Satan påførte Job mange vanskeligheter, deriblant «vonde byller fra hode til hæl». Job var i en så elendig tilstand at hans kone bad ham ’spotte Gud og dø’. Job selv lurte også på om det ikke var bedre å dø enn å måtte lide slik. — Job 2: 7—9; 3: 11.

Da det så ut til at Job kunne komme til å dø, beskrev Elihu Jobs prekære situasjon og gav så grunnlag for håp. Han sa: «Hans hold tæres bort, en kan ikke se det . . . Han er kommet graven nær, hans liv møter dødens engler. Er det da en engel ved hans side, en eneste talsmann blant tusen, som kan fortelle ham hva han skal gjøre, så er han nådig mot ham og sier: ’Fri ham fra å gå ned i graven! Jeg har fått løsepenger for ham [jeg har funnet en løsepenge, NW].’ Nå blir kroppen sterk som da han var ung, han blir atter som i ungdommens dager.» — Job 33: 21—25.

Vi vet at Jesus Kristus gav avkall på sitt fullkomne menneskeliv som en tilsvarende løsepenge for ufullkomne mennesker. Hans offer oppveide det Adam hadde forspilt, og utgjorde den pris som måtte betales for at menneskene skulle bli frigjort fra synden. (Romerne 5: 12—19; 1. Timoteus 2: 5, 6; se NW.) Men dette er ikke den eneste måten Bibelen bruker ordet «løsepenge» på. Det hebraiske ordet som forekommer i Job 33: 24, betyr egentlig dekke eller lokk. (2. Mosebok 25: 17, NW) Da Gud handlet med det gamle Israel, hadde han en ordning for å dekke over eller gjøre soning for synder. Det skjedde ved hjelp av offer som dekket over synd og ordnet opp i forholdet mellom mennesker og Gud. — 2. Mosebok 29: 36; 3. Mosebok 16: 11, 15, 16; 17: 11.

Men tidligere hadde Gud vært villig til å godta offer som uttrykk for takk eller for bønner om tilgivelse og godkjennelse. (1. Mosebok 4: 3, 4; 8: 20, 21; 12: 7; 31: 54) Job forstod verdien av slike offer. Vi leser: «Han stod opp tidlig om morgenen og bar fram brennoffer for hver enkelt av [sine sønner]. For han tenkte: ’Kanskje har sønnene mine syndet og spottet Gud i sitt hjerte.’ Dette gjorde Job hver gang.» (Job 1: 5) Ettersom han bestrebet seg på å behage Gud og tydeligvis hadde en angrende ånd, hadde hans offer verdi i Guds øyne. — Salme 32: 1, 2; 51: 19.

Men senere ble Job rammet av livstruende sykdom. Han hadde også et galt syn på sin egen rettferdighet, og derfor trengte han korrigering, noe han fikk av Elihu. (Job 32: 6; 33: 8—12; 35: 2—4) Elihu sa at Job ikke behøvde å være i denne sørgelige tilstanden helt til han døde og havnet i graven (sjeol, menneskehetens felles grav). Hvis Job var villig til å angre, kunne det bli «funnet en løsepenge» for ham. — Job 33: 24—28.

Vi behøver ikke å tro at det Elihu mente med «løsepenge», var et menneske som skulle dø for Job. Når vi tenker på de offer som sanne tilbedere var vant til å frembære, forstår vi at det offer Elihu siktet til i Jobs tilfelle, kan ha vært et dyreoffer. Det er interessant å merke seg hva Gud senere sa til Jobs tre kritisk innstilte venner: «Ta nå sju okser og sju værer, gå til min tjener Job og bær dem fram som brennoffer for dere. Så skal min tjener Job gå i forbønn for dere.» (Job 42: 8) Uansett hva slags løsepenge det dreide seg om, var poenget med det Elihu sa, at Job kunne få dekket over det gale han hadde gjort, og dessuten erfare flere velsignelser.

Det var det som skjedde. Job ’viste sin anger i støv og aske’. Hva skjedde så? «[Jehova vendte] hans lagnad. . . . Fra nå av velsignet [Jehova] Job enda mer enn før. . . . Siden levde Job i 140 år. Han fikk se barn og barnebarn i fire slektledd.» Denne løsepengen gjorde naturligvis ikke Job syndfri, så med tiden måtte han dø. Men hans liv ble forlenget, så det gikk som det var blitt sagt: Hans ’kropp ble sterk som da han var ung, han ble atter som i ungdommens dager’. — Job 33: 25; 42: 6, 10—17.

De velsignelser det førte til at en begrenset løsepenge ble anvendt til gagn for Job, gir oss en forestilling om de storslåtte velsignelser som den troende menneskehet vil få del i i den nye verden. Da vil menneskene fullt ut kunne høste gagn av Jesu gjenløsningsoffer, som for evig vil fjerne de katastrofale virkningene av synd og ufullkommenhet. Da vil det virkelig være grunn til «jubel», slik Elihu sa. — Job 33: 26.