Spørsmål fra leserne
Vil det være passende for en kristen å inngå kompaniskap med en ikke-troende, når Bibelen sier: «Bli ikke spent i ulikt åk med ikke-troende»?
Vi finner denne veiledningen i 2. Korinter 6: 14—16: «Bli ikke spent i ulikt åk med ikke-troende. For hvilket samfunn har rettferdighet med lovløshet? Eller hvilket fellesskap har lys med mørke? Og hvilken harmoni er det mellom Kristus og Belial? Eller hvilken del har en troende med en ikke-troende? Og hvilken overensstemmelse er det mellom Guds tempel og avguder?»
Det er ingen grunn til å tro at apostelen Paulus gav denne veiledningen i den hensikt å innføre bestemte forbud, for eksempel et forbud mot at en kristen inngår kompaniskap med en ikke-troende. Likevel er det tydelig at den veiledningen han gir, kan anvendes på både dette og andre områder i livet.
Paulus gav denne veiledningen til sine kristne brødre i det gamle Korint. Ettersom de bodde i en by som var høyst fordervet, måtte de hver dag være på vakt mot moralske og åndelige farer. Hvis de ikke var påpasselige, kunne den dårlige påvirkningen de ble utsatt for, gradvis svekke deres beslutning om å være et atskilt folk, «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom». — 1. Peter 2: 9.
Før Paulus skrev det vi finner i 2. Korinter 6: 14—16, hadde han tatt for seg et alvorlig problem blant sine kristne brødre. De hadde sett gjennom fingrene med et tilfelle av grov umoral i menigheten, og derfor påla Paulus dem å utstøte den synderen som ikke angret. (1. Korinter 5: 1) Denne mannens synd viste at en kristen kan ta skade hvis han har dårlig omgang eller ikke er på vakt mot verdens syn på moral.
De kristne i Korint måtte unngå samvær med den utstøtte, men betydde det at de måtte trekke seg helt bort fra ikke-troende? Skulle de unngå praktisk talt enhver kontakt med ikke-kristne og leve et slags klosterliv, lik de jødene som trakk seg tilbake til Qumran i nærheten av Dødehavet? Vi lar Paulus få svare: «I mitt brev skrev jeg at dere skulle slutte med å omgås utuktige; jeg mente ikke helt og holdent de utuktige i denne verden . . . Da måtte dere jo gå ut av verden.» — 1. Korinter 5: 9, 10.
Det er tydelig hva som ligger i disse ordene. Paulus visste at de kristne fremdeles var på jorden, hvor de bodde blant ikke-troende og nesten daglig hadde kontakt med slike som hadde lav moral og andre normer enn dem. Siden dette stort sett var uunngåelig, burde de kristne være oppmerksom på farene ved en slik kontakt.
La oss nå igjen se på Paulus’ andre brev til korinterne. Han pekte på at salvede kristne er kvalifisert til å være Guds tjenere og ambassadører for Kristus. Han sa til dem at de skulle vokte seg for å være årsak til snubling, noe som kunne sette deres tjeneste i et dårlig lys. (2. Korinter 4: 1 til 6: 3) Paulus oppfordret sine kristne brødre, som var som hans åndelige barn, til å framelske større hengivenhet. (2. Korinter 6: 13) Deretter sa han: «Bli ikke spent i ulikt åk med ikke-troende.» Han kom så med en rekke retoriske spørsmål, hvor han stilte opp motsetninger som understreket dette poenget.
Sammenhengen viser at Paulus ikke fokuserte på et bestemt område i livet, for eksempel arbeidslivet, for så å lage en lov som skulle håndheves på det området. Nei, han gav generell veiledning som var sunn og nyttig, til brødre som han var inderlig glad i.
Ville for eksempel denne veiledningen gjelde en kristen som gikk i tanker om å gifte seg? Ja, så absolutt. I sitt første brev til korinterne skrev apostelen til dem som ønsket å gifte seg, at de kunne gjøre det «bare det skjer i Herren». (1. Korinter 7: 39) Han understreket visdommen i disse ordene i det han senere skrev i 2. Korinter 6: 14—18. Hvis en kristen vurderte å gifte seg med en som ikke tjente Jehova og ikke var en Kristi etterfølger, ville han eller hun følgelig overveie å knytte seg til en ikke-troende. (Jevnfør 3. Mosebok 19: 19; 5. Mosebok 22: 10.) Deres fundamentale uforenelighet ville øke risikoen for problemer, deriblant åndelige problemer. Det kunne for eksempel være at den ikke-troende tilbad en falsk gud eller senere ville begynne å gjøre det. Paulus resonnerte slik: «Hvilken harmoni er det mellom Kristus og Belial?»
Hva så med det å inngå kompaniskap med en ikke-troende? I noen tilfelle kan en kristen føle at det å tjene til livets opphold og å dra omsorg for familien krever at han inngår kompaniskap med en som ikke er en medkristen. (1. Timoteus 5: 8) La oss se på noen eksempler:
En kristen ønsker kanskje å begynne med salg, men kan bare gjøre det hvis han går i kompaniskap med en som har adgang til de aktuelle produktene eller nødvendig kapital. En annen kristen ønsker å drive jordbruk (eller husdyrhold), men det er ikke mulig å få tak i noe jordstykke, så han vil måtte drive sammen med noen som er villig til å leie ham jord, mot at de deler på fortjenesten. En annen kristen har kanskje ikke mulighet til å starte en rørleggerbedrift fordi myndighetene i landet bare gir et visst antall bevillinger, og de er allerede gitt. Den eneste måten å starte opp på ville være å samarbeide med en ikke-troende slektning som har fått en slik bevilling. — Markus 12: 17.
Dette er bare illustrasjoner. Vi prøver ikke å trekke fram enhver tenkelig situasjon eller lage en regel for hva som er tillatt eller ikke. Men kan du ikke med disse eksemplene i tankene se hvorfor veiledningen i 2. Korinter 6: 14—18 ikke bør ignoreres?
En kristen som inngår kompaniskap med en ikke-troende, enten det er en slektning eller en annen, kan lett komme ut for uventede problemer og fristelser. Kanskje kompanjongen mener at den eneste måten å oppnå en rimelig god fortjeneste på, er å underslå opplysninger om firmaets inntekter eller å bruke svart arbeidskraft, selv om det ville være å bryte loven. Han betaler kanskje gladelig leverandøren under bordet for ufakturerte varer. Vil en kristen ha noen del i dette eller i lignende former for uærlighet? Og hva vil den kristne gjøre når de begge skal underskrive regnskapet eller andre juridiske dokumenter om forretningsdriften? — 2. Mosebok 23: 1; Romerne 13: 1, 7.
Eller kanskje den ikke-troende kompanjongen vil ha på lager varer som har tilknytning til hedenske høytidsdager, sende julekort i firmaets navn og pynte lokalene til religiøse helligdager. Paulus spurte: «Hvilken overensstemmelse er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo en levende Guds tempel.» Følgende befaling passer derfor godt: «’«Gå derfor ut fra dem og skill dere ut,» sier Jehova, «og hold opp med å røre det urene»’; ’«og jeg vil ta imot dere»’.» (2. Korinter 6: 16, 17) Mange kristne har anvendt denne forstandige veiledningen og valgt et verdslig arbeid som vil utsette dem for minst mulig problemer. — Hebreerne 13: 5, 6, 18.
Menigheten er ikke pålagt å holde vakt over de kristne eller etterforske alt det de gjør i sitt verdslige arbeid som ansatte eller som eiere av et firma. Men hvis det blir kjent at en kristen er medskyldig i en urett handlemåte, at han for eksempel fremmer falsk tilbedelse eller lyver eller stjeler, vil menigheten måtte ta skritt for å opprettholde Jehovas normer.
Hovedpoenget er imidlertid at Paulus’ inspirerte veiledning om ’ikke å bli spent i ulikt åk med ikke-troende’ kan hjelpe de kristne til å unngå problemer og situasjoner som gjør det nødvendig for de eldste å nedsette et dømmende utvalg. Forstandige kristne vil legge seg denne veiledningen på sinne og ikke velge å gå inn i situasjoner hvor de vil være under økt press til å gå på akkord med bibelske prinsipper. Hvis en kristen mener at han må gå i kompaniskap med en ikke-troende, bør ikke andre være snare til å dømme eller kritisere ham. De vet at det er han selv som må bære ansvaret for sitt valg. Paulus fastsatte ikke en formell regel som skulle håndheves i forbindelse med forretningssamarbeid med en ikke-troende. Likevel bør vi ikke ignorere hans veiledning. Den er inspirert av Gud, som fikk den nedskrevet i Bibelen til gagn for oss. Det vil være forstandig av oss å rette oss etter den.