Hvem tror på onde ånder?

TROR du at usynlige ånder kan ha noen innvirkning på ditt liv? Mange vil svare et avgjort nei. Selv om de tror på Gud, avviser de hånlig tanken om at det finnes onde, overnaturlige vesener.

Den utbredte mangelen på tro på ånder i den vestlige verden skyldes delvis kristenhetens innflytelse. Kristenheten lærte i mange hundre år at jorden var universets sentrum, og at den lå mellom himmelen og et underjordisk helvete. Ifølge denne læren fikk englene del i himmelsk lykksalighet, mens demonene tok seg av det som hadde med helvete å gjøre.

Da vitenskapen gjorde oppdagelser som fikk folk til å vrake uriktige oppfatninger om universets oppbygning, gikk troen på åndeskapninger av moten. Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica sier: «I kjølvannet av den kopernikanske revolusjon på 1500-tallet (basert på den polske astronomen Copernicus’ teorier), hvor . . . man ikke lenger betraktet jorden som verdensrommets sentrum, men bare som en planet i et solsystem som utgjør en svært liten del av en galakse i et tilsynelatende uendelig univers, var det tydeligvis ikke lenger på sin plass å tro på engler og demoner.»

Mens mange ikke tror på onde ånder, er det millioner som gjør det. Falne engler står sentralt i mange av både fortidens og nåtidens religioner. I tillegg til den rolle disse onde englene spiller når det gjelder å ødelegge folks åndelighet, tror man at de står bak katastrofer, for eksempel kriger, hungersnød og jordskjelv, og at de er opphav til sykdommer, sinnslidelser og dødsfall.

Satan Djevelen er den fremste av de onde ånder i kristendommen og jødedommen. Muslimene kaller ham Iblis. I den gamle persiske religionen zarathustrismen opptrer han som Angra Mainyu, eller Ahriman. I den gnostiske religion, som blomstret i det andre og tredje århundre av vår tidsregning, så man ham i demiurgen. Denne betegnelsen ble gitt til en sjalu, underordnet gud som mesteparten av menneskene tilbad i uvitenhet.

Underordnede onde ånder finner vi hovedsakelig i Østens religioner. Hinduer har den oppfatning at asuraene (demonene) står i opposisjon til devaene (gudene). De mest fryktede asuraene er rakshasaene, avskyelige vesener som holder til på kirkegårder.

Buddhister tenker seg demoner som åndepersoner som hindrer mennesket i å nå fram til nirvana, en tilstand uten begjær. En av de øverste fristerne blant demonene er Mara, sammen med sine tre døtre, Rati (begjær), Raga (nytelse) og Tanha (rastløshet).

Kinesiske tilbedere bruker bål, fakler og fyrverkeri for å beskytte seg mot kuei, naturdemonene. I japanske religioner forestiller en seg også at det finnes mange demoner, deriblant de skrekkelige tengu, ånder som besetter mennesker helt til en prest driver dem ut.

I såkalte primitive religioner i Asia, Afrika og Oseania og på det amerikanske kontinent oppfattes åndeskapninger som vesener som er hjelpsomme eller forårsaker skade, alt etter forholdene og hvilket humør de til enhver tid er i. Folk viser disse åndene ære for å unngå å bli rammet av katastrofer og for å oppnå deres gunst.

Legg så til den utbredte interessen for magi og spiritisme, og det blir tydelig at troen på onde ånder har en lang og utpreget historie. Men er det fornuftig å tro at det finnes slike skapninger? Bibelen sier at de finnes. Men hvis de finnes, hvorfor tillater da Gud at de får øve innflytelse over menneskene til skade for dem?