Alle trenger ros

DEN lille jenta hadde hatt en fin dag. Det hadde nok vært andre dager da hun hadde trengt å bli korrigert, men denne dagen hadde hun oppført seg spesielt pent. Samme kveld, etter at hun var blitt lagt, hørte moren henne gråte. Da hun spurte hvorfor hun var så lei seg, hikstet hun gråtkvalt: «Har jeg ikke vært flink jente i dag?»

Det spørsmålet skar moren i hjertet. Hun hadde alltid vært snar til å irettesette datteren. Men nå hadde hun, trass i at hun hadde lagt merke til hvor hardt den lille datteren hennes hadde anstrengt seg for å oppføre seg ordentlig, unnlatt å si et eneste rosende ord.

Små jenter er ikke de eneste som trenger ros og oppmuntring. Det gjør vi alle — like mye som vi trenger veiledning og tilrettevisning.

Hva føler vi når vi får oppriktig ros? Er ikke det noe som gjør oss varm om hjertet og gjør dagen lysere? Vi føler sannsynligvis at noen har lagt merke til det vi har gjort, at noen bryr seg om oss. Det forsikrer oss om at det vi gjorde, var verdt anstrengelsene, og det motiverer oss til å anstrenge oss i framtiden. Det er ikke overraskende at oppriktig ros ofte drar oss til den personen som tar seg tid til å si noe oppmuntrende. — Ordspråkene 15: 23.

Jesus Kristus var klar over behovet for å gi ros. I lignelsen om talentene roser herren (som er et bilde på Jesus selv) hver av de to trofaste slavene varmt og sier: «Vel gjort, du gode og tro slave!» Så oppmuntrende! Selv om de har svært ulike evner og har oppnådd forskjellige resultater, får de like mye ros. — Matteus 25: 19—23.

Så la oss huske på moren til denne lille jenta. Vi behøver ikke å vente til andre tar til tårene, før vi gir dem ros. Vi kan isteden gå inn for å se etter muligheter til å gi ros. Ja, vi har gode grunner til å gi oppriktig ros ved enhver anledning.