Hvorfor grå hår blir høyt verdsatt
1 Blant Guds hengivne tjenere er eldre mennesker alltid blitt høyt verdsatt. Ordspråkene 16: 31 (NW) lyder: «Grå hår er en fager krone når de finnes på rettferdighetens vei.» Blant dem som i dag har grå hår, finner vi medlemmer av det styrende organ, reisende tilsynsmenn og — ja, faktisk et betydelig antall av dem som utgjør ryggraden i menighetens ledelse.
2 Yngre medlemmer av menigheten blir ofte forbauset over hvor mye de eldre får gjort. Mange av dem er blitt gamle i tjenesten for Jehova og har aldri gitt opp, selv om de har møtt motgang og få har lyttet til deres forkynnelse. Disse eldre menneskene i menighetene har i sannhet satt et godt eksempel når det gjelder utholdenhet. Mange lar seg ikke hindre av at kreftene svinner, men fortsetter å ivareta forskjellige oppgaver i menigheten og er travelt opptatt i felttjenesten. Deres kjærlighet og deres omsorg for andre synes stadig å vokse og gi dem nye krefter.
3 Det er til oppmuntring for en menighet når syke og svakelige brødre og søstre viser at de av hele sitt hjerte ønsker å forkynne det gode budskap. Når eldre mennesker sier at de skulle ønske at de var unge og kunne gjøre mer, er det enkelte unge som blir litt brydd. Det er fordi de innser at de selv — trass i sin ungdom — ikke alltid utnytter de muligheter de har, på beste måte.
4 Av og til synes enkelte eldre brødre og søstre at andre kan uttrykke seg så mye bedre enn de, på møtene. Men de andre i menigheten vil i virkeligheten gjerne høre deres stemme. Det gleder dem. Det kommer av at det eksempel slike brødre og søstre har satt ved å tjene Jehova trofast i mange år, gir deres ord en særlig vekt. Og eldre mennesker som har begynt å tjene Jehova i de senere år, vet av erfaring at livet er tomt og meningsløst uten sannheten. De kan derfor tale med autoritet og overbevisning om hvor unyttig det er å strebe etter en stilling i denne verden og lignende.
5 Dårlig helse kan utgjøre en hindring for enkelte eldre brødre og søstre og få dem til å bli motløse. Det kan hende at de ikke orker å besøke mer enn ett eller to hus hver gang de er ute i tjenesten, eller at de må innskrenke seg til å utføre mer uformell forkynnelse, ved å snakke med folk som kommer på besøk, skrive brev, ringe til interesserte og så videre. Men det faktum at deres hjerte driver dem til å snakke om Guds rike, viser at Jehovas ånd hviler over dem. Er ikke det grunn god nok for dem til å glede seg? En skal også huske at en slik uformell forkynnelse er den eneste form for forkynnelse mange sterke, aktive brødre i land hvor forkynnelsesarbeidet er forbudt, kan utføre. Men det gode budskap blir likevel forkynt.
6 Gamle forkynnere som er vanføre, kan også ha stor andel i arbeidet med å vitne om sannheten. De kan stadig be for sine brødre og søstre, be om at det budskap de forkynner, må appellere til mennesker med en rett hjertetilstand. Bønnens makt bør aldri undervurderes. «En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning,» står det i Jakob 5: 16.
7 Noen av de eldre innser at visse ting irriterer dem nettopp fordi de har sviktende helse. Deres anstrengelser for å bevare selvkontrollen på dette område er imidlertid til oppmuntring for andre som arbeider med seg selv på samme måte. Det kan gjøre et dypt inntrykk på de unge at så mange av de eldre nesten alltid klarer å være hyggelige og smilende. Det hjelper de unge til å se lysere på sin egen situasjon.
8 Det er all grunn til at menighetene av Jehovas folk bør vise at de setter pris på eldre brødre og søstre. Det er mange som har grunn til å takke disse menneskene, som har slitt og strevd så trofast i Herrens gjerning i mange år. De har brukt sin styrke og vilje til å forkynne det gode budskap, bidra til vedlikehold av Rikets saler, hjelpe andre med deres problemer og anspore sine brødre til kjærlighet og gode gjerninger. Takket være deres trofasthet har så mange yngre kunnet komme i et dyrebart forhold til Jehova Gud. Og vi er alle spesielt takknemlige overfor Jehova, for ved hans ufortjente godhet har både unge og gamle kunnet forbli trofaste.