La oss ikke overse hensikten med felttjenesten
1 Vi treffer stadig mennesker som ikke vil lytte til vårt budskap eller ta imot litteratur, men som likevel sier: «Min menighet gjør akkurat det samme,» eller: «Dere utfører et godt arbeid. Lykke til!» Vi har kanskje gått videre til neste dør med følelsen av at de i hvert fall vil ta vennlig imot det neste vitnet som kommer. Men vi må huske at én dag kommer vi til å besøke disse menneskene for siste gang. Kommer vårt neste besøk til å bli det siste? Hva bør vi si og gjøre under slike omstendigheter? — 2 Kor. 6: 2; Es. 55: 6.
2 Er ikke vårt formål å avlegge et vitnesbyrd om Riket? Er vi ikke overbevist om at vi utfører et arbeid som ingen annen religiøs organisasjon utfører? Hvis disse menneskene bare er enig med oss eller sier at Bibelen er en god bok som folk burde lese mer i, og dette er alt vi oppnår ved døren, kan vi spørre: Har vi oversett hensikten med vårt besøk? Hva finner vi når vi leser Jesu livshistorie? Han lot ikke folks ros eller smiger hindre ham i å utrette det som var hans hensikt. Ved en anledning sa for eksempel visse religiøse menn til ham: «Mester! vi vet at du er sanndru og lærer Guds vei i sannhet, og ikke bryr deg om noen, for du gjør ikke forskjell på folk.» Deres avvæpnende ord fikk ham ikke til å glemme hensikten med hans forkynnelse. Han tok initiativet og avla et vitnesbyrd om sannheten som var så virkningsfullt at de undret seg over det han sa. — Matt. 22: 15—22.
3 I desember vil vi tilby folk boken «Det er umulig for Gud å lyve». Du kan prøve forskjellige framgangsmåter for å vekke interesse for boken og se hva som er mest virkningsfullt i ditt distrikt. En kan for eksempel spørre en far eller en mor: «Hvis Deres barn har lært å be Fadervår og så spør: ’Hva er Riket?’, vil De da kunne gi det et fornuftig svar? Eller hva vil De si hvis barnet spør: ’Når kommer Riket?’» Du kan så forklare at denne boken besvarer mange spørsmål i forbindelse med Riket og hjelper en til å få en bedre forståelse av mønsterbønnen. (Side 315, avsnitt 5)
4 Noen er kanskje svært tilfreds med den religion de har, men vi kan spørre dem direkte om deres religion har lært dem hvordan de skal adlyde den bibelske befalingen i Åpenbaringen 18: 4. Vi kan lese skriftstedet hvis det passer, eller fortelle dem hva det sier. Ettersom de er tilfreds med sin religion og ikke vet hva Babylon den store er, og hvordan de skal gå ut av henne, kan vi si til dem at fordi dette er av så stor betydning, og fordi de ennå ikke har fått denne viktige opplysning, vil vi tilby dem denne boken, som hjelper dem til å finne ut hvordan de kan adlyde denne befalingen. (Åpenbaringen 18: 4 blir kommentert på side 319.) Det kan være en fordel å la være å nevne hva Babylon den store er, når du foretar det første besøket; gi dem anledning til å finne det ut selv. Når du går tilbake, kan du ta utgangspunkt i dette skriftstedet. Det at de må vente en kort tid på å få et svar ut fra Bibelen som de ikke har fått i sitt eget kirkesamfunn, kan gjøre dem oppmerksom på at de trenger hjelp av andre.
5 Til dem som er av den oppfatning at alle religiøse organisasjoner gjør det samme, kan vi kanskje si: «Det er ingen andre enn Jehovas vitner som noen gang har kommet til min dør med dette budskapet. Har noen andre kommet til Dem for å forkynne noen gang? Vet De hvilket budskap Guds folk har fått befaling om å bringe ut til menneskene?» Du kan så henvise til Matteus 24: 14, som er sitert på side 321. Du kan skape interesse for boken ved å benytte samtalepunktene på sidene 320 og 321.
6 Når vi foretar gjenbesøk, må vi også alltid huske at det er vårt mål å få avlagt et vitnesbyrd. Hvis den vi snakket med forrige gang, ikke er hjemme, hva så med den vi treffer? Det er en enkel sak å si: «Herr . . . og jeg hadde en hyggelig samtale sist jeg var her, og jeg er sikker på at De også vil være interessert i å høre om . . .»
7 Vi synes kanskje at noen av disse framgangsmåtene er altfor direkte, men vi kan være forvisset om at får-lignende mennesker ikke vil bli drevet bort når vi på en direkte, men taktfull måte framholder sannheten. Sa ikke Jesus om den sanne hyrde: «Fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst»? — Joh. 10: 4.