Et arbeid som er forenelig med nestekjærlighet

For over 80 år siden offentliggjorde The Watchtower (april 1891) et brev fra en av sine lesere, som fortalte hvordan han hadde klart å slutte å bruke tobakk «med Herrens hjelp». Senere har bladet ved en rekke anledninger oppfordret sine lesere til å bli frigjort fra denne form for slaveri. — The Watchtower for 1. august 1895; 15. november 1905; 1. februar 1912; 1. mars 1935; 1. juli 1942; Vakttårnet for 15. mai 1950; 1. august 1954; 15. august 1970; 1. april 1972.

I årenes løp ble sannhetens lys klarere og klarere inntil Jehovas vitner tydelig forsto hvilket standpunkt de kristne i vår tid må ta i dette spørsmålet. Vakttårnet for 1. oktober 1973 framholdt de bibelske grunner for at det er galt å bruke tobakk, og viste at døpte kristne som bruker tobakk, vil bli fjernet fra den kristne menighet. Døpte kristne som brukte tobakk, fikk en rimelig tid til å avlegge denne vanen.

Vakttårnet for 1. desember 1973 fortalte om innvigde kristne som av samvittighetsgrunner ikke lenger ville være med på å dyrke tobakk, som følge av at de forsto hvilken skadelig virkning tobakk har på folks helse. Bladet fortalte også om hvordan noen hadde sluttet å arbeide for bedrifter som framstiller og selger sigarer, sigaretter og andre tobakksvarer.

I Rikets tjeneste for desember 1973 sto det også en artikkel om hvordan den kristne menighet bør betrakte dem som bruker tobakk.

Siden da er det blitt stilt en rekke spørsmål i forbindelse med arbeid som har tilknytning til dyrking, salg og distribusjon av tobakk og tobakksvarer. Det er noen former for arbeid som åpenbart er i strid med de bibelske normer. Slike som lever av spill om penger, som framstiller avguderiske gjenstander, eller som utfører et arbeid som er direkte i strid med fredens veier, som beskrives i Esaias 2: 4, er i lang tid ikke blitt betraktet som godkjente medlemmer av Jehovas vitners menigheter. Når det er tydelig at ens arbeid er i strid med bibelske normer, kan det med rette føre til at en blir fjernet eller utstøtt fra menigheten. Det er Bibelen som fastsetter den norm eller regel som danner grunnlaget for en slik handling.

Vakttårnet har gitt en klar redegjørelse som viser hvilken skadelig virkning tobakken har på kroppen, og stiller den med rette i klasse med skadelige, vanedannende stoffer. Myndighetene i en rekke land er klar over tobakkens skadevirkninger, men de har ennå ikke nedlagt forbud mot bruk eller produksjon av tobakk. Selv om det er lovlig å produsere eller selge med utbytte et produkt som er skadelig for ens neste, er det like fullt galt å gjøre det. La oss illustrere dette: Et land erklærer kanskje at det er lovlig å bruke marihuana (akkurat som noen land har legal prostitusjon), men det er likevel innlysende at en som lever av å produsere eller selge marihuana, ikke er skikket til å være et medlem av Guds menighet.

En eier av en tobakksforretning, en arbeider på en tobakksfabrikk, en selger som selger tobakk, eller en farmer som kan bestemme hva han skal dyrke på farmen sin, og som velger å dyrke tobakk, bør være klar over at han er ansvarlig for det han gjør. Hvordan kan hans kristne samvittighet tillate ham å skade sin neste, når han er i den stilling at han selv kan bestemme hva han skal gjøre? Brødrene bør kunne bedømme hvor alvorlig saken er, og også bedømme hvor stort ansvar den enkelte har i tilknytning til arbeid hvor en urett handlemåte kommer inn i bildet. Det burde ikke være noen tvil om at de som har sin hovedinntekt av å fremme bruken av tobakk på bekostning av sine medmenneskers ve og vel, gjør en alvorlig synd. En slik handlemåte er direkte i strid med det grunnleggende bud om at en skal elske sin neste som seg selv. — Matt. 22: 39.

Så kan det være en som eier en forretning hvor tobakk utgjør en mindre del av vareomsetningen. Han sier kanskje at han ville foretrekke ikke å føre tobakk, men at hans kunder krever det, og det kan være noe i det. Han mener at han ikke aktivt oppmuntrer andre til å bruke tobakk. Men selv om han kanskje ikke har så stort ansvar som en som tobakken er den viktigste inntektskilden for, kan en spørre: Hva er grunnen til at han imøtekommer kravene fra sine kunder? Gjør han det ikke for å beholde dem som kunder og oppnå den fortjeneste dette bringer? Ettersom han eier forretningen og selv kan bestemme hva han skal selge, er han direkte ansvarlig, og hans kristne samvittighet bør få ham til å kvitte seg med all tobakk han har på lager, og unnlate å ta inn mer, selv om dette kan føre til et visst økonomisk tap for ham. Han vil uten tvil kunne ordne dette innen en rimelig tid, la oss si tre måneder, og befri seg for dette ansvar, selv om det kan føre til et visst tap for ham, og han vil da kunne fortsette å være et medlem av menigheten. Hvis en kunde spør om hva som er grunnen til at han ikke selger tobakk, kan han forklare at han ønsker å vise nestekjærlighet og gjøre godt mot andre.

Det kan på den annen side være en kristen som bare er ansatt i et firma som leilighetsvis selger tobakk, og han kan ikke bestemme hva som skal selges. Han kan for eksempel være ansatt i en restaurant, og en av gjestene ber ham kanskje om å skaffe ham en pakke av de sigaretter restauranten fører. Eller kanskje en kristen arbeider i et matsenter. Kolonialvarer og kjøtt er de viktigste produkter som blir solgt, men eierne fører også tobakk, som det av og til selges litt av. Det kan være at det ventes av en kristen som er ansatt der, at han skal ta imot penger for de varer som blir solgt, deriblant for tobakk. Vedkommendes samvittighet vil måtte avgjøre hva han i denne situasjon kan og bør gjøre når det gjelder å befatte seg med tobakksvarer i en slik utstrekning. Han foretrekker kanskje å be sin arbeidsgiver om å få slippe å ha noe med disse varene å gjøre. Hvis det ikke oppstår et alvorlig stridsspørsmål, vil det at han har et slikt arbeid, ikke hindre ham i å tjene som pioner, eldste eller menighetstjener i menigheten.

Noen spørsmål kan oppstå når en forretning som fører tobakk, eies av flere, og bare én av dem er en døpt kristen, eller når en kristen er ansatt som bestyrer i en forretning som fører tobakk. Det som først og fremst må tas hensyn til i disse tilfellene, er hvorvidt han har så stor kontroll over forretningen at han kan stoppe omsetningen av tobakksvarer. Hvis han er medinnehaver, kan den medinnehaver eller de medinnehavere som ikke er i sannheten, fastholde at salget av tobakksvarer skal fortsette, og den kristne kan kanskje ikke hindre det. I slike tilfelle kan en kristen som ønsker å ha en god samvittighet, si til de andre medinnehaverne at de må ta det fulle ansvar for omsetningen av tobakk, og at han ikke vil ha noen del av det utbytte salg av tobakksvarer bringer. Hvis en forretningseier pålegger en kristen bestyrer å selge tobakk i tillegg til andre varer, må bestyreren ut fra sin egen samvittighet avgjøre hvorvidt han kan fortsette å arbeide i denne forretningen under slike omstendigheter eller ikke. Noen vil kanskje velge å si opp en slik stilling. Hvis noen fortsetter, kan menighetens eldste be dem om å vise at deres salg av tobakk i forretningen ikke foregår som en følge av en avgjørelse de selv har truffet.

Hvis ens beskjeftigelse eller viktigste arbeid består i å bearbeide, framstille eller selge tobakk eller tobakksprodukter, bidrar en til at andre blir avhengig av tobakk. Hvis en innvigd, døpt kristen utfører et slikt uriktig arbeid, bør han innen en rimelig tid, kanskje innen tre måneder, finne seg et arbeid som ikke er i strid med de krav Bibelen stiller til de kristne. Hvis han på den annen side bestemmer seg for å fortsette å utføre et slikt uriktig arbeid, vil menigheten måtte gå til det skritt å utstøte ham når tiden er utløpt.

Det å dyrke tobakk er også en del av tobakksindustrien, og det er like forkastelig som å bruke tobakk eller å leve av å selge tobakksvarer. En innvigd kristen som eier en farm, kan bestemme hva han vil dyrke, og må ta ansvaret for det som blir produsert på farmen. Som Vakttårnet for 1. desember 1973 påpekte, bør ens kristne samvittighet tilskynde en til å gjøre det gode mot andre. Tobakk er ikke til gagn for menneskene. Hvorfor skulle da kristne farmere dyrke tobakk og selge dette produktet?

I De forente stater har myndighetene innført visse bestemmelser med tanke på den jord som dyrkes i de områder hvor det produseres tobakk. En viss prosentdel av jorden kan brukes til tobakksdyrkning, eller en bestemt mengde tobakk kan produseres under denne ordning. Noen har spurt om hva en bror bør gjøre når han har tillatelse til å dyrke tobakk på en del av jorden sin. Han behøver ikke å benytte seg av den, men kan dyrke noe annet på farmen. Ifølge de brev Selskapet har mottatt, kan den største inntekten en farmer har, komme fra tobakksavlingen. Hvis han ikke dyrker tobakk på farmen i framtiden, kan det bety et økonomisk tap for ham, men samtidig vil det bety at han får en god samvittighet overfor Gud og kommer til å stå i et godt forhold til menigheten. (1 Tim. 1: 5, 19) I vår tid, da matmangelen stadig tiltar, kan en kristen farmer gjøre godt mot sine medmennesker ved å produsere mat i stedet for å skade dem ved å produsere tobakk.

Det finnes brødre som forpakter jord hvor det er tillatt å dyrke tobakk, og de samme prinsipper vil kunne anvendes på dem. En kristen farmer vil ikke utføre et urett arbeid. Han vil derfor produsere andre ting enn tobakk eller lignende vanedannende stoffer.

Hvis en bror eier et stykke jord hvor det er tillatt å dyrke tobakk, og han så forpakter det bort, ønsker han ikke å gå med på en ordning hvor han på forhånd vet at forpakteren vil dyrke tobakk på farmen. Det samme ville være tilfelle hvis han leide ut sin bevilling til å dyrke tobakk. Han ville naturligvis føle seg ansvarlig, ettersom han visste at han tjente penger på produksjonen av det skadelige stoffet tobakk. Hvis han kan gjøre noe fra eller til, vil han derfor sørge for at den jord han forpakter bort, ikke vil bli brukt til å dyrke tobakk på, så sant han ønsker å fortsette å være et medlem av menigheten.

Når det forholder seg slik, vil kanskje noen kristne farmere i områder hvor det dyrkes tobakk, trekke den slutning at det eneste fornuftige de kan gjøre, er å gå over i et annet yrke. De bestemmer seg kanskje til og med for å selge den jord som myndighetene har gitt dem tillatelse til å dyrke tobakk på. Vil det være noe å innvende mot at en kristen selger jord som det er tillatt å dyrke tobakk på? Det er ingen grunn til at en kristen farmer skal føle seg ansvarlig for hva noen andre gjør med jorden etter at han har solgt den. Det er den nye eierens ansvar, og hvis han velger å benytte seg av bevillingen til å dyrke tobakk, vedkommer det ikke den kristne farmeren som har solgt jorden, og det vil ikke berøre hans forhold til den kristne menighet.

Noen brev viser at brødre allerede har undertegnet kontrakter og lovt å dyrke bestemte arealer og produsere tobakk på disse. Noen har kanskje allerede forpaktet bort sin jord til andre for neste år eller for enda lengre tid. Vi vet ikke hvorvidt disse brødre på en eller annen måte kan annullere slike kontrakter, men det vil være rosverdig av dem at de forsøker å unngå å bli involvert i tobakksdyrkning. I noen tilfelle vil det kanskje ikke være mulig for en kristen farmer å få annullert en kontrakt som han har inngått, og som er juridisk bindende. Han kan ha inngått avtalen i god tro, uten å være klar over at han gjorde noe som var urett av en kristen. I slike tilfelle vil det være fornuftig at den kristne farmeren forklarer sin situasjon for menighetens dømmende utvalg og redegjør for hva han har gjort for å befri seg selv for forpliktelsen til å dyrke tobakk, og viser utvalget den undertegnede kontrakten eller beviset for den avtale som er inngått. I slike tilfelle kan menighetens eldste ta hensyn til hans situasjon og ikke utstøte ham fra menigheten når han holder det han har lovt i den kontrakten han tidligere har inngått, og oppfyller den. Men i løpet av den tid en person er direkte involvert i tobakksdyrkning gjennom en slik kontrakt, vil det være uriktig å bruke ham som pioner, eldste eller menighetstjener i menigheten. I den situasjonen han i øyeblikket befinner seg i, er han ikke «uklanderlig» eller «fri for anklage». (1 Tim. 3: 2, 10, NW) Men hvis den kristne farmeren inngår en ny kontrakt om tobakksdyrkning etter at den nåværende er utløpt, vil han bli utelukket av den kristne menighet.

Det er blitt spurt om hvorvidt det er riktig å være ansatt på en farm som en annen eier, og hvor det dyrkes tobakk. I et slikt tilfelle vil det forholde seg på samme måte som når en kristen er ansatt i et verdslig firma og spør sin arbeidsgiver om å få arbeide med ting som ikke er i strid med hans kristne samvittighet, i dette tilfelle om å få være med på å dyrke andre ting (korn, frukt og grønnsaker). På noen farmer kan det være dyr som skal stelles, eller det kan være at bygninger som ikke blir brukt i tilknytning til tobakksproduksjonen, skal vedlikeholdes. En kristens samvittighet og forståelse av Bibelens prinsipper vil få ham til å la være å delta i tobakksproduksjonen. For noen som er ansatt på en farm, kan det bety at de må finne seg et annet arbeid, i likhet med dem som ikke ønsker å befatte seg med spill om penger, framstille produkter som har tilknytning til julen, arbeide for og bli betalt av Babylon den store og så videre, noe som ville ha ført til at de ble fjernet fra menigheten. En kristen kvinne som er gift med en verdslig mann som dyrker tobakk, kan stelle huset, lage mat og utføre andre huslige plikter og utføre slikt arbeid på farmen som ikke direkte har tilknytning til tobakksproduksjonen.

Hvis en som dyrker eller selger tobakk, en gang var et døpt medlem av menigheten, men har forlatt organisasjonen for lang tid siden og nå ikke hevder at han er et av Jehovas vitner, og heller ikke blir betraktet som det på stedet, og hvis hans virksomhet ikke fører skam over menigheten eller skaper uro i den, vil det ikke være nødvendig for de eldste å oppsøke ham og undersøke om han fortsatt kommer til å arbeide med tobakk, og det er heller ikke nødvendig at de treffer forføyninger mot en slik person som ikke lenger er tilsluttet organisasjonen. Men hvis det er slik at en som av og til kommer sammen med menigheten eller blir betraktet som et av Jehovas vitner, fører vanære over menigheten, er de eldste forpliktet til å bevare menigheten ren og beskytte den stilling den står i overfor Gud.

Alle kristne er klar over at sannhetens lys blir klarere og klarere, og at vi har fått en tydeligere forståelse av mange ting i årenes løp. (Ordspr. 4: 18) For en del år tilbake var det kanskje noen som ikke forsto betydningen av slike skriftsteder som Johannes 17: 16, Esaias 2: 2—4, Esaias 65: 11, Apostlenes gjerninger 15: 29, Åpenbaringen 18: 4 og andre, og utførte arbeid som ifølge disse skriftstedene er uriktig. Men etter hvert som forståelsen er blitt større og lyset klarere, har innvigde kristne alltid vært rede til å bringe sitt liv i samsvar med Bibelen og slutte med enhver forretning eller ethvert arbeid som er i strid med Bibelens veiledning, selv om det kan ha ført til et visst økonomisk tap for dem. (Du har kanskje hørt om noen brødre som har mistet sitt arbeid fordi de har tatt seg tid til å overvære et stevne i strid med arbeidsgiverens ønske. Noen tilsynsmenn har mistet sitt arbeid fordi de har gjennomgått Kurs i Rikets tjeneste for å dyktiggjøre seg til å tjene brødrene i sin menighet på en bedre måte. Men som følge av at de har vist tro på Jehova og satt sin lit til ham, har de alltid kunnet løse sine problemer, få seg et annet arbeid og fortsette å sørge for sin familie, slik det blir påpekt i Hebreerne 13: 5.) I det siste har vi fått en klarere forståelse når det gjelder bruken og omsetningen av tobakk og tobakksvarer, kokablad, betelnøtter og andre slike skadelige, vanedannende stoffer. Når vi fullt ut tror på Jehova Gud, som er all god gaves giver, vil vi ha tillit til at han vil sørge for at hans tjenere som bevarer en god samvittighet og fortsetter å tjene ham trofast, får det de trenger. De som setter Rikets interesser på førsteplassen og fortsetter å søke Riket, vil få de materielle ting de trenger. — Matt. 6: 33; se også Filippenserne 3: 7—9; 4: 11—13.

Noen har spurt om prinsippet i 5 Mosebok 14: 21 kan anvendes på det å selge sigaretter eller tobakksvarer til menneskene i verden. I den loven erkjente Gud at kjøtt av dyr som blodet ikke var tappet av, og som ble solgt til fremmede eller utlendinger, ble brukt av dem som føde. Dette ville ikke nødvendigvis føre til noen fysisk skade for dem, og slike fremmede var allerede urene for Jehova åndelig sett. Når de spiste slikt kjøtt, ble ikke situasjonen forandret for dem, hverken legemlig eller åndelig. Men når det gjelder tobakksvarer, vet vi at de ikke brukes som mat, at de ikke på noen måte er gagnlige for kroppen, men at de avgjort er skadelige. Hvordan skulle vi kunne appellere til andres samvittighet hvis vi ignorerte dette og lot økonomisk vinning hindre oss i å vise nestekjærlighet?

Vi bør alle ha fullstendig tillit til Jehova Gud og bestrebe oss på å gjøre hans vilje og oppnå hans godkjennelse. Jehova vil ikke forlate sine trofaste. Vi håper oppriktig at alle som har noen befatning med tobakk eller lignende produkter, vil klare å ordne sine anliggender slik at de kan ha en god samvittighet overfor Jehova Gud og fortsette å ta del i det gledebringende arbeid som består i å utbre det gode budskap. — Sl. 37: 25—29.