Hjelp ’får’ som er i fare

¹ Når du ser deg omkring i Rikets sal, legger du da merke til om det er noen brødre eller søstre som du ikke har sett på en stund? Vet du hvorfor de ikke kommer på møtene eller deltar i felttjenesten? Det kan være at de har alvorlige problemer i familien, at de er syke, at de er såret på grunn av personlige uoverensstemmelser, eller at de av en annen grunn er nedtrykt og mismodige. Det kan også være at noen som tidligere kom sammen med Jehovas kristne vitner, har flyttet til distriktet, men ikke har overvært noen møter i den nye menigheten.

² Hvilken holdning bør vi ha til disse brødrene og søstrene? Vi bør ha den holdning som kommer til uttrykk i Jesu Kristi lignelse i Matteus 18: 12, 13. Hyrden forlot villig hjorden for å lete etter det fåret som hadde forvillet seg. Jesus viste hvordan Jehova ser på «får» som har kommet på avveie, da han sa: «Således er det ikke eders himmelske Faders vilje at en eneste av disse små skal fortapes.» (Matt. 18: 14) Vi ønsker naturligvis å ha samme syn på tingene som Jehova, og vi bør derfor gjøre vårt ytterste for å hjelpe slike «får» til igjen å komme sammen med menigheten, hjorden.

³ «Får» som har kommet på avveie, er svake, og de trenger å høre forsikringer fra oss brødre og søstre om at vi er glad i dem. En telefonoppringning eller et besøk som ikke bare blir foretatt av pliktfølelse, men fordi vi virkelig bryr oss om dem, kan bidra mye til at de får et lysere syn på tingene. Bare det at vi sier til dem at de burde komme på møtene og delta i felttjenesten, vil ikke være spesielt oppmuntrende. Det kan snarere gjøre dem enda mer nedtrykt. Når vi snakker med dem, bør vi være vennlige og kjærlige, som om vi skulle snakke med noen av våre nærmeste kjødelige slektninger som vi er svært glad i. Vi bør framfor alt bestrebe oss på å være gode tilhørere og vise forståelse. Vi kan kanskje fortelle dem en oppmuntrende opplevelse eller invitere dem hjem til et hyggelig måltid og oppbyggende samvær en ettermiddag eller en kveld, Hvis vi kan få dem til å bli med oss på et møte eller ut i felttjenesten, kan det bidra mye til å bygge dem opp. La oss prøve å tilbringe litt tid sammen med dem. Når vi er naturlige og taler fra hjertet, viser vi at vi virkelig bryr oss om dem og betrakter dem som våre brødre og søstre. — 1 Tess. 5: 14, 15.

⁴ Vi trenger våre brødre og søstre nå i endens tid. Måtte vi derfor stadig tenke over hva vi kan gjøre for å oppmuntre dem som vi ser ikke kommer sammen med oss, og be for dem og vise dem oppriktig interesse.