Det bringer velsignelser å delta regelmessig i tjenesten
1 Det er mange ting vi må gjøre regelmessig av hensyn til vårt fysiske velvære. Hvis vi forsømmer noen av disse tingene, må vi ta følgene. Det er på samme måte med våre åndelige behov. Hvis vi ikke sørger for å dekke dem regelmessig, kan troen bli svak, og vi kan bli uregelmessige i tjenesten. Er vi regelmessig til stede på møtene, og har vi en plan for personlig studium som gjør at vi holder oss åndelig sterke og kan være effektive forkynnere av det gode budskap? (2. Tim. 3: 16, 17; 2. Kor. 3: 5, 6) Gjør vi oss anstrengelser for å delta regelmessig i felttjenesten?
2 Salmisten skrev: «Forkynn fra dag til dag hans frelse.» (Sal. 96: 2) Mange av oss tar kanskje ikke del i felttjenesten hver dag. Men er det ikke et rimelig mål å bruke noe tid i tjenesten hver uke, så sant det i det hele tatt er mulig? Apostelen Paulus var klar over at det var en «nødvendighet» for ham å forkynne det gode budskap, men det var også noe han ’ønsket’ å gjøre, ja, han var ’ivrig etter’ (NW) å gjøre det. (1. Kor. 9: 16, EN; Rom. 1: 15) Ser vi også på det å delta i tjenesten hver uke som en nødvendighet og et stort privilegium? Føler vi det på samme måte som Peter og Johannes, som sa: «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt»? — Apg. 4: 20.
3 Noen brødre har av forskjellige grunner latt det gå en hel måned uten at de har brukt så mye som en time i felttjenesten. Det er noe som gir grunn til bekymring, for vi kan ikke regne med å bevare vår åndelige styrke hvis vi unnlater å gi uttrykk for vår tro ved å dele det gode budskap med andre. (Rom. 10: 9, 10) Akkurat som en muskel må brukes regelmessig for å holde seg sterk, må vår tro komme til uttrykk regelmessig for at den skal være sterk. Når vi stadig snakker med andre om Riket, sørger vi for at sannheten er rotfestet i vårt hjerte.
4 En annen grunn til at vi regelmessig bør snakke med andre om vår tro, er at det tjener som en beskyttelse, et bolverk, mot Satans uopphørlige forsøk på å trenge igjennom vår åndelige rustning med sine brennende piler. (Ef. 6: 16) Hvis vi ikke bruker rustningen og lar være å stelle den, kan den ruste, og da tjener den ikke lenger som noen beskyttelse. Etter å ha nevnt de forskjellige tingene som vår beskyttende rustning består av, kommer Paulus med denne oppfordringen: «Ta . . . Åndens sverd, som er Guds ord.» (Ef. 6: 17) Dette er uten tvil en uslåelig kombinasjon — en åndelig, beskyttende rustning og åndens sverd.
5 Hver menighet gjør seg kjærlige bestrebelser for å hjelpe dem som av ulike grunner ikke deltar regelmessig i felttjenesten. (Ef. 4: 11—15) Hver måned bør menighetens sekretær gi hver bokstudieleder en liste over dem i hans gruppe som ikke har rapportert felttjeneste. Studielederne vil prøve å vie disse brødrenes åndelige behov spesiell oppmerksomhet. De vil tilby seg å hjelpe dem i tjenesten eller ordne det slik at noen andre gjør det. Og tjenestetilsynsmannen, som arbeider gjennom studielederne, vil naturligvis ta ledelsen når det gjelder å prøve å forhindre at noen i menigheten blir uregelmessige. La oss aldri glemme at hver og en av oss har et personlig ansvar overfor Jehova med hensyn til regelmessig å delta i det arbeidet han har pålagt oss. — Jevnfør Salme 61: 9.
6 Vi får del i mange velsignelser hvis vi holder oss til en timeplan som gjør det mulig for oss å delta regelmessig i felttjenesten. Vi vil oppnå bedre resultater, fordi vi blir flinkere til å presentere budskapet. Og den gleden det gir oss, gjør kanskje at vi får lyst til å trakte etter flere privilegier. Er du en av dem som har mulighet for å bli hjelpepioner og kanskje med tiden alminnelig pioner? Brødre som har en god andel i felttjenesten hver måned, kan med tiden bli oppfordret til å påta seg ytterligere ansvar i menigheten. Ja, det bringer velsignelser å delta regelmessig i felttjenesten.
7 Når vi i forening samarbeider «fra dag til dag» for å fullføre det arbeid Jehova har pålagt oss, vil vi få erfare den glede det er å gi, og vi vil få den åndelige styrke vi trenger for å kunne holde ut helt til slutt. — Apg. 20: 35; Matt. 21: 13.