«Gjenstand for alle nasjonenes hat»
1 I de senere år har vi alle gledet oss over å høre fengslende rapporter om store velsignelser som Jehovas folk har erfart over hele jorden. Da vi fikk høre at arbeidet var blitt juridisk anerkjent i Malawi etter at brødrene der hadde vært brutalt undertrykt i 26 år, ble vi rørt til tårer. Vi trakk et lettelsens sukk da vi ble vitne til den gudløse kommunismens fall i Øst-Europa, som førte til at bokstavelig talt tusenvis av våre brødre ble fri for dens undertrykkende åk. Vi har med bekymring sett hvordan vår religionsfrihet er blitt utfordret i Hellas, så vi gledet oss da vi vant en viktig seier ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. Vi har frydet oss over å høre om de store utvidelsene ved Selskapets avdelingskontorer som har gjort det mulig å produsere enorme mengder litteratur til sannhetssøkende mennesker. Vi kunne ikke annet enn undre oss da vi fikk høre at det var over 7400 som ble døpt på stevnet i Kiev i Ukraina. Ja, denne dramatiske framgangen som Rikets gjerning har hatt, har virkelig oppmuntret oss!
2 Selv om vi har gode grunner til å glede oss, må vi passe på at vi ikke blir for oppstemt. Det at vi får så mange hyggelige rapporter, kan få oss til å tro at motstanden mot det gode budskap er i ferd med å gi seg, og at Jehovas folk snart vil bli akseptert over hele verden. En slik tankegang kan være bedragersk. Selv om vi har vunnet noen tilfredsstillende seirer og i noen land har fått fjernet enkelte hindringer som har stått i veien for det gode budskap, må vi ikke glemme at vårt grunnleggende forhold til verden er uforandret. Som Jesu etterfølgere er vi ’ikke en del av verden’. Vi må derfor regne med å være «gjenstand for alle nasjonenes hat». (Joh. 15: 19; Matt. 24: 9) Så lenge denne tingenes ordning består, er det ingenting som kommer til å forandre denne grunnleggende regel: «Alle de som ønsker å leve med gudhengivenhet i samfunn med Kristus Jesus, skal også bli forfulgt.» — 2. Tim. 3: 12.
3 Historien bekrefter at det er på sin plass å komme med denne advarselen. Selv om Jesus, kristendommens grunnlegger, avla enestående vitnesbyrd for mektige herskere og deres undersåtter, ble han utskjelt hver eneste dag og stod hele tiden i fare for å bli drept. Selv om apostlene hjalp mange til å bli disipler, var med på å skrive de kristne greske skrifter og fikk åndens mirakuløse gaver, ble også de hatet og dårlig behandlet. Trass i sin gode oppførsel og nestekjærlighet var alle de kristne i de flestes øyne en foraktelig ’sekt’ som ble «motsagt overalt». (Apg. 28: 22) Selv om Jehova har brukt den verdensomfattende kristne menighet i vår tid på en enestående måte for å gjennomføre sin vilje, er den hele tiden blitt motarbeidet og baktalt av ethvert element i denne onde tingenes ordning. Det er ingen grunn til å regne med at denne motstanden skal opphøre.
4 I det første århundre forfulgte Satan Jesu disipler på en rekke forskjellige måter. Hatefulle motstandere fortalte direkte løgner som gav et feilaktig bilde av dem. (Apg. 14: 2) Motstanderne kom også med ondskapsfulle trusler i et forsøk på å skremme dem. (Apg. 4: 17, 18) Opphissede folkemengder prøvde å bringe dem til taushet. (Apg. 19: 29—34) De ble fengslet uten rettmessig grunn. (Apg. 12: 4, 5) Forfølgerne tydde ofte til fysisk vold. (Apg. 14: 19) I noen tilfelle ble uskyldige regelrett myrdet. (Apg. 7: 54—60) Apostelen Paulus utholdt personlig så godt som alle disse formene for mishandling. (2. Kor. 11: 23—27) Motstanderne var snare til å utnytte enhver mulighet til å hindre forkynnelsesarbeidet og påføre disse trofaste arbeiderne store lidelser.
5 Satan bruker en lignende taktikk i dag. Det er blitt fortalt direkte løgner om oss, som framstiller oss som en villedet sekt eller kult. I noen land har myndighetene stemplet litteraturen vår som nedbrytende og har forbudt den. Vår respekt for blodets hellighet er blitt offentlig latterliggjort og utfordret. I 1940-årene gikk pøbelflokker som var rasende på grunn av spørsmålet om flagghilsen, løs på brødrene. De skadet dem og ødela deres eiendom. Tusenvis av brødre er blitt kastet i fengsel på grunn av nøytralitetsspørsmålet. I totalitære land er våre brødre blitt falskelig anklaget for å drive undergravningsvirksomhet, noe som har ført til at flere hundre av dem er blitt brutalt torturert og drept i fengsler og konsentrasjonsleirer. Presset har vært hardt og nådeløst. Dette viser tydelig at vi er gjenstand for hat uten rettmessig grunn. — Se Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike, kapittel 29.
6 Hva vil framtiden bringe? Selv om Jehovas folk fra tid til annen skulle oppnå et gjennombrudd som letter presset i en del av verden, er den generelle situasjon som før. Djevelen fortsetter å være vred over den fornedrede tilstand han har befunnet seg i siden 1914. Han vet at han har kort tid igjen. Hans raseri vil så avgjort bli enda voldsommere etter hvert som den store trengsel nærmer seg. Han har viet seg fullstendig til sin krig mot den innsatte Kongen, Kristus Jesus, og han er fast bestemt på å kjempe til siste slutt. Han og hans demoner må nøye seg med å gi utløp for sitt sinne overfor Jehovas folk her på jorden, som trofast «holder Guds bud og har det arbeid å vitne om Jesus». — Åp. 12: 12, 17.
7 Vi må derfor være realistiske når vi ser framover. Det er ingen grunn til å tro at Djevelen vil gi seg. Det hat som han har fått denne verden til å nære for oss, kan blusse opp når som helst og hvor som helst. I mange land er det først etter en langvarig kamp at vår frihet til å forkynne er blitt sikret. Det kan godt være at denne friheten henger i en tynn tråd; kanskje det som opprettholder den, bare er at det for tiden finnes en velvillig makthaver eller en upopulær lov. Dramatiske omveltninger kan skje over natten og medføre kaos og meningsløse brudd på menneskerettighetene.
8 Den framgang og frihet som vi for tiden erfarer i noen land, kan få en brå slutt, og våre brødre kan fort havne i samme vanskelige situasjon som før. Vi tør ikke lulle oss inn i den tro at våre motstandere er beseiret; vi må ikke bli sløve og likegyldige. Denne verdens hat kommer kanskje ikke til uttrykk fullt ut bestandig, men det sterke hatet er der fremdeles. Alt i Guds Ord viser at verdens motstand heller vil intensiveres enn dabbe av etter hvert som enden nærmer seg. Så vi må være på vakt. Vi må vise at vi er «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer». (Matt. 10: 16) Vi må være klar over at vi har «en hard kamp» helt fram til enden, og at utholdenhet er helt nødvendig for å overleve. — Jud. 3; Matt. 24: 13.
9 Det kan nok være at arbeidet har framgang og ikke møter noen merkbar motstand i den delen av verden hvor vi bor. Det kan få oss til å tvile på at det er noen grunn til å tro at det kan skje en forandring. Likevel må vi være årvåkne. Situasjonen kan raskt snu seg. Uten noe forvarsel kan motstandere utnytte et eller annet stridsspørsmål og bruke det imot oss. De frafalne leter hele tiden etter noe å utsette på oss. Sinte prester som føler at vårt arbeid er en trussel mot dem, kan komme til å fordømme oss offentlig. Våre planer om å bygge en Rikets sal der vi bor, kan utløse en strid som setter gemyttene i kok i hele området. Provoserende uttalelser kan komme på trykk og stille oss i et dårlig lys. Fremtredende skikkelser kan bevisst gi et feilaktig bilde av oss, med den følge at folk er uvennlig stemt når vi oppsøker dem. Det kan til og med være at noen av våre aller nærmeste hisser seg opp og begynner å forfølge oss. Så det er virkelig nødvendig å være på vakt. Vi må innse at verdens fiendskap i høyeste grad er levende, og at det kan slå ut i full blomst når som helst.
10 Hvordan bør dette virke på oss? Alt dette berører vår tankegang og vårt syn på framtiden. På hvilken måte? Skal dette gjøre oss engstelige og gjøre oss redde for hva vi kan komme til å måtte utholde? Skal vi trappe ned forkynnelsesarbeidet fordi noen der vi bor, kanskje misliker det? Har vi noen virkelig grunn til å bli urolige når vi blir svertet? Er det uunngåelig at hard behandling vil ta fra oss gleden i tjenesten for Jehova? Er det uvisst hva utfallet vil bli? Nei, overhodet ikke! Hvorfor ikke?
11 Vi må aldri glemme at det budskapet vi forkynner, ikke kommer fra oss, men fra Jehova. (Jer. 1: 9) Vi er forpliktet til å følge formaningen: «Påkall hans navn! Gjør hans gjerninger kjent blant folkene . . . over hele jorden!» (Jes. 12: 4, 5) Jehova har funnet seg i den dårlige behandlingen hans folk er blitt utsatt for, av en bestemt grunn, og det er for at ’hans navn skal bli forkynt over hele jorden’. (2. Mos. 9: 16) Vi utfører et arbeid som Jehova har gitt befaling om, og det er han som gir oss frimodighet til å tale. (Apg. 4: 29—31) Dette er det viktigste, gagnligste og mest presserende arbeid som kan utføres nå i de siste dager for den gamle ordning.
12 Det at vi vet dette, gir oss det mot vi trenger for å innta et fast standpunkt i direkte opposisjon til Satan og denne verden. (1. Pet. 5: 8, 9) Vissheten om at Jehova er med oss, gjør oss «modige og sterke» og fjerner enhver årsak til frykt for våre forfølgere. (5. Mos. 31: 6; Hebr. 13: 6) Selv om vi alltid vil prøve å være taktfulle, rimelige og forsiktige når vi blir truet av motstandere, vil vi gjøre det klart at vi er fast bestemt på å «adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker» når vår tilbedelse blir utfordret. (Apg. 5: 29) Når vi har en rimelig anledning til å ta til orde for å forsvare oss, vil vi gjøre det. (1. Pet. 3: 15) Men vi vil ikke kaste bort tiden på å diskutere med forherdede motstandere som bare er interessert i å rakke ned på oss. Vi blir ikke hissige og prøver ikke å ta igjen når de sverter oss eller kommer med falske anklager, men følger rett og slett oppfordringen: «La dem være.» — Matt. 15: 14.
13 Når vi utholder trengsler, behager vi Jehova. (1. Pet. 2: 19) Hvilken pris må vi betale for hans godkjennelse? Må vi avfinne oss med å tjene uten glede fordi vi blir hatet og forfulgt? Langt ifra! Jehova lover å belønne vår lydighet med «glede og fred». (Rom. 15: 13) Trass i intense smerter forble Jesus lykkelig på grunn av «den glede som var holdt fram for ham». (Hebr. 12: 2) Det samme gjelder oss. Fordi lønnen for vår utholdenhet er så stor, blir vi ansporet til å ’fryde oss og hoppe av glede’, selv om vi møter store prøvelser. (Matt. 5: 11, 12) Også under motgang er denne gleden i seg selv en grunn til å gi pris og ære til Jehova til støtte for budskapet om Riket.
14 Er det uvisst hva det endelige utfallet vil bli, slik at vi har grunn til å være engstelige eller ubesluttsomme? Nei, utfallet av konflikten mellom Jehovas organisasjon og Satans verden ble bestemt for lang tid siden. (1. Joh. 2: 15—17) Uansett hvor intens eller omfattende motstanden er, vil Jehova gi oss seier. (Jes. 54: 17; Rom. 8: 31, 37) Selv om vi blir satt på den ytterste prøve, er det ingenting som kan hindre oss i å motta lønnen. Vi har ingen grunn til å ’være bekymret for noe’, for Jehova har gitt oss fred som svar på våre påkallelser. — Fil. 4: 6, 7.
15 Vi takker derfor Jehova hver gang vi hører rapporter om at våre brødre er blitt reddet fra forfølgelse eller har fått frihet til å forkynne på steder hvor de tidligere har vært underlagt restriksjoner. Vi gleder oss når det skjer forandringer som åpner nye muligheter for tusenvis av oppriktige mennesker til å komme i kontakt med budskapet om Riket. Vi er virkelig takknemlige når Jehova velger å gi oss seier over hatefulle motstandere. Vi vet at han vil velsigne vårt arbeid på den måten som måtte vise seg å være nødvendig for at hans hus for den sanne tilbedelse skal bli opphøyd og ’skattene’ fra alle folkeslag skal få anledning til å komme inn. — Hag. 2: 7; Jes. 2: 2—4.
16 Samtidig er vi fullt klar over at vår fiende, Satan, er svært mektig, og at han kommer til å motarbeide oss kraftig helt fram til enden. Hans angrep kan komme åpenlyst, eller de kan komme på en snedig måte. Forfølgelse kan komme plutselig på steder hvor vi tidligere bare har erfart fred. Ondskapsfulle motstandere kan være nådeløse i sine forsøk på å undertrykke oss. Når tiden er inne, vil det bli tydelig for alle disse at de «i virkeligheten strider mot Gud», og han vil tilintetgjøre dem. (Apg. 5: 38, 39; 2. Tess. 1: 6—9) I mellomtiden er vi, uansett hva vi må utholde, fast bestemt på å forbli lojale og standhaftige i tjenesten for Jehova og forkynne budskapet om Riket. Vi er det lykkeligste folk på jorden, for vi vet at ’når vi blir godkjent, skal vi få livets krone’. — Jak. 1: 12.