De har ikke latt være å vitne

¹ Navnet Jehovas vitner identifiserer oss og viser hva vi gjør. Vi vitner om vår Guds, Jehovas, fortreffelighet. (Jes. 43: 10, 12) Alle som ønsker å bli medlem av menigheten, må være med på å vitne. Det gjør vi hovedsakelig gjennom vår offentlige tjeneste, som innbefatter å gå fra hus til hus, delta i gatearbeidet, foreta gjenbesøk og lede bibelstudier. Vi blir alle med rette oppfordret til å bestrebe oss på å ha en full andel i forkynnelsen. — 1. Kor. 15: 58.

² Men for enkelte i menigheten er det svært begrenset hvor mye de kan gjøre. Alvorlig sykdom eller skrøpelighet tvinger dem kanskje til å holde seg innendørs. Motstand fra familien kan være en stor hindring. En ungdom kan bli pålagt restriksjoner av en ikke-troende far eller mor. En som bor avsides og uten transportmuligheter, føler seg kanskje svært hemmet. Naturlig sjenerthet kan få enkelte som er litt reserverte, til å vike tilbake. Enkelte forkynnere som er i slike eller lignende situasjoner, føler kanskje at de ikke holder mål som kristne fordi de ikke klarer å gjøre så mye som andre, eller så mye som de egentlig ønsker. De har ingen grunn til å bagatellisere sin egen innsats. (Gal. 6: 4) De kan finne trøst i å vite at Jehova er fornøyd når de gir sitt beste i den situasjonen de måtte være i. — Luk. 21: 1—4.

³ Hvordan de finner måter å vitne på: Tusenvis av opplevelser viser hvordan forkynnere i en vanskelig situasjon ikke har latt noe hindre dem i å vitne. De har vist initiativ og tenkt ut mange forskjellige måter å forkynne uformelt på. De som må holde seg innendørs, har ved hjelp av telefonen åpnet en stor dør til virksomhet. Alle som ringer på, blir betraktet som mulige tilhørere. En hustru som møter motstand fra ektemannen, kan kanskje ikke forkynne hjemme, men hun utnytter anledninger til å snakke med naboer eller andre hun treffer i sine daglige gjøremål.

⁴ Ungdommer med en ikke-troende far eller mor kan bli nektet å delta i vår offentlige forkynnelse. Istedenfor å la dette bli en uoverstigelig hindring kan de betrakte klassekameratene og lærerne som sitt personlige «distrikt». Der kan de avlegge et godt vitnesbyrd og kanskje til og med lede bibelstudier. Mange som bor avsides, har vitnet ved å skrive brev. De som blir drevet av kristen nidkjærhet, vil alltid finne metoder for å unngå å bli «uvirksomme eller uten frukt når det gjelder den nøyaktige kunnskap om vår Herre Jesus Kristus». — 2. Pet. 1: 8.

⁵ Når det gjelder vår andel i forkynnelsesarbeidet, har Jehova fastsatt den samme normen for alle, nemlig at vi skal legge ’hele vår sjel’ i det. (Kol. 3: 23) Hvor mye tid vi bruker, og hvilke resultater vi oppnår, vil være forskjellig, men det underliggende motivet er det samme — sann kjærlighet som utspringer fra helhjertethet. (1. Krøn. 28: 9; 1. Kor. 16: 14) Hvis vi gir vårt beste, vil vi aldri ha grunn til å føle at vi har en svak tro eller er unyttige medlemmer av menigheten fordi vi ikke kan gjøre så mye. I likhet med Paulus kan vi da med rette si at vi ’ikke har unnlatt å fortelle noe av det som er gagnlig, eller å undervise offentlig’. — Apg. 20: 20.