Spørrespalten
◼ Når vi kjører med andre, er det da på sin plass at vi gir litt for det?
Noen av oss er i en slik situasjon at vi er avhengig av andre for å komme oss regelmessig på møtene og ut i felttjenesten. Mange brødre og søstre anstrenger seg virkelig for å skaffe oss skyss og er så vennlige å bruke tiden sin, bilen sin og andre ressurser for å hjelpe oss. Selv om de kanskje må komme seg av gårde tidligere enn det som ellers hadde vært nødvendig, og de kanskje kommer senere hjem, gjør de dette i en villig ånd.
Prinsippet i Galaterne 6: 5 gjelder her, som ved enhver annen side av vår kristne tjeneste: «Hver enkelt skal bære sin egen bør.» Hvis noen stadig kjører oss, bør vi derfor vise vår takknemlighet ikke bare ved det vi sier, men også, hvis vi har mulighet til det, ved å gi et passende bidrag som kan dekke noen av utgiftene. — Matt. 7: 12; 1. Kor. 10: 24.
Selv om den som kjører bilen, ikke spør om økonomisk hjelp og ikke ser ut til å trenge det, blir det alltid satt pris på at man oppriktig tilbyr seg å gi noe. Det kan være at bilføreren avslår å ta imot noe; det er naturligvis opp til ham. Men det er riktig å tilby seg å gi noe. Hvis du ikke er i stand til å gi noe i øyeblikket, kan du ha det i tankene til neste gang du sitter på, og gi litt ekstra da. — Luk. 6: 38.
Det er svært vennlig gjort av dem som har bil, å kjøre andre som kanskje ikke kan komme seg på møtene eller ut i felttjenesten på annen måte. (Ordsp. 3: 27) Samtidig er det også vennlig gjort av dem som nyter godt av denne hjelpsomheten, å gi uttrykk for sin takknemlighet ved å gi et bidrag i samsvar med den situasjon de befinner seg i. — Kol. 3: 15.