Spørrespalten

◼ Hva bør man huske på når det gjelder opplesning av avsnitt på møtene?

Mye av den tiden som er satt av til Vakttårn-studiet og menighetsbokstudiet, går med til å lese avsnittene. Det betyr at den broren som blir bedt om å lese, bærer et tungt ansvar som lærer. Han må lese på en måte som ’angir betydningen’ av stoffet, slik at tilhørerne ikke bare forstår det, men også blir motivert til handling. (Neh. 8: 8) Han må derfor forberede seg godt. (1. Tim. 4: 13; se leksjon 6 i Håndbok for den teokratiske tjenesteskolen.) Her nevner vi noe av det som det er viktig å ta hensyn til når en skal lese høyt for andre:

Legg vekt på riktige ord og ordgrupper: Finn på forhånd ut hvilke ord eller ordgrupper som må betones for at den riktige tanken skal komme fram.

Uttal ordene riktig: Riktig uttale og tydelig artikulasjon er nødvendig for at forsamlingen skal oppfatte det som står i publikasjonen. Slå opp ukjente eller sjelden brukte ord i en ordbok.

Les høyt nok og med begeistring: Dette skaper interesse, setter følelsene i sving og virker motiverende på tilhørerne.

Les i en varm og konverserende tone: Opplesningen virker naturlig når en leser flytende. Forberedelse og øvelse gjør at den som leser, kan være avslappet, og det fører til at opplesningen blir appellerende istedenfor monoton og kjedelig. — Hab. 2: 2.

Les det som står: Fotnoter og opplysninger i parenteser skal som regel leses høyt hvis de klargjør den trykte teksten. De eneste unntakene er henvisninger til kildemateriale. En fotnote leses der det blir henvist til den i avsnittet, og da kan man som en overgang si: «I fotnoten står det . . .» Etter at fotnoten er lest, fortsetter man med resten av avsnittet.

God opplesning er en av de viktige metodene vi kan bruke for å ’lære andre å holde alt det vår Store Lærer har befalt’. — Matt. 28: 20.