7E Uttrykkene «Det gamle testamente» og «Det nye testamente»

2Kt 3: 14 — gr.: ἐπὶ τῇ ἀναγνώσει τῆς παλαιᾶς διαθήκης (epị tei anagnọsei tes palaiạs diathẹkes);

lat.: in lectione veteris testamenti

I dag er det vanlig å omtale den delen av Bibelen som ble skrevet på hebraisk og arameisk, som «Det gamle testamente». Dette skyldes blant annet ordlyden i 2Kt 3: 14 i den latinske oversettelsen Vulgata, Martin Luthers oversettelse av 1522, King James Version og andre gamle oversettelser. De kristne greske skrifter blir gjerne kalt «Det nye testamente». Det er verdt å merke seg at ordet diathẹkes i 2Kt 3: 14 betyr «pakt», som på de andre 32 stedene hvor ordet forekommer i den greske teksten. — Se tilleggsartikkel 7D.

Angående betydningen av det latinske ordet testamentum (genitiv: testamenti) sier Edwin Hatch i sin bok Essays in Biblical Greek (Oxford 1889, s. 48): «På grunn av manglende kjennskap til senlatinens og vulgærlatinens filologi ble det tidligere antatt at ’testamentum’, som ordet [diathẹke] er gjengitt med i de tidlige latinske oversettelsene og også i Vulgata, betydde ’testamente’, mens det i virkeligheten også, om ikke utelukkende, betydde ’pakt’.» I tråd med dette skriver W.F. Moulton i A Bible Commentary for English Readers by Various Writers (redigert av Charles Ellicott, New York, bd. VIII, s. 309): «I den gammellatinske oversettelsen av Bibelen ble testamentum den vanlige gjengivelsen av ordet [diathẹke]. Men ettersom denne gjengivelsen svært ofte finnes på steder hvor det er umulig å tenke seg en slik betydning som testamente (for eksempel i Sl lxxxiii, 5, hvor ingen vil mene at salmisten sier at Guds fiender ’har opprettet et testamente mot ham’), er det åpenbart at det latinske testamentum ble brukt i utvidet betydning, svarende til den brede anvendelsen av det greske ordet.» — Se fotnoter til Sl 25: 10 og Sl 83: 5.

I betraktning av det ovenstående kan det slås fast at gjengivelsen «det gamle testamente» i eldre oversettelser av 2Kt 3: 14 ikke er korrekt. Mange nyere oversettelser har helt korrekt «den gamle pakt» på dette stedet. Apostelen Paulus henviser ikke her til De hebraiske og arameiske skrifter i sin helhet. Han mener heller ikke at de inspirerte kristne skrifter utgjør «et nytt testamente» eller «en ny pakt». Apostelen omtaler den gamle lovpakten, som ble nedskrevet av Moses i Pentateuken, og som bare utgjør en del av de førkristne skrifter. Derfor sier han i det neste verset: «når Moses blir lest».

Det er følgelig ikke noe holdbart bibelsk grunnlag for å kalle De hebraiske og arameiske skrifter for «Det gamle testamente» og for å kalle De kristne greske skrifter for «Det nye testamente». Jesus Kristus omtalte selv samlingen av hellige skrifter som «Skriftene». (Mt 21: 42; Mr 14: 49; Joh 5: 39) Apostelen Paulus omtalte dem som «De hellige skrifter» og «Skriftene». (Ro 1: 2; 15: 4; 2Ti 3: 15) I overensstemmelse med den inspirerte uttalelsen i Ro 1: 2 er uttrykket «De hellige skrifter» brukt i tittelen på Ny verden-oversettelsen.