LUKAS
Studienoter – kapittel 2
keiser: Eller: «Cæsar». Det greske ordet kaisar svarer til det latinske ordet caesar. (Se Ordforklaringer.) Navnet Augustus er et latinsk ord som betyr «den opphøyde; majesteten». Det romerske senatet ga Gaius Octavius (Oktavian), den første romerske keiseren, dette navnet som en tittel i år 27 fvt. Han ble derfor kjent som keiser Augustus. Hans påbud førte til at Jesus ble født i Betlehem, som en oppfyllelse av en bibelsk profeti. – Da 11:20; Mi 5:2.
innbyggerne i hele riket: Bokstavelig: «hele den bebodde jord». I vid betydning sikter det greske ordet for «den bebodde jord» (oikoumẹne) til jorden som menneskenes bosted. (Lu 4:5; Apg 17:31; Ro 10:18; Åp 12:9; 16:14) I det første århundre ble dette ordet også brukt om det vidstrakte Romerriket, som jødene var spredt rundt omkring i. – Apg 24:5.
skulle registreres: Grunnen til at Augustus ga dette påbudet, var sannsynligvis at en slik folketelling ville være til hjelp i forbindelse med skattlegging av innbyggerne og utskrivning av menn til militærtjeneste. Ved å gi dette påbudet oppfylte Augustus tydeligvis Daniels profeti om en hersker «som sender en oppkrever gjennom det praktfulle riket». Daniel forutsa også at det skulle skje noe av stor betydning under styret til denne herskerens etterfølger, «en foraktet mann», nemlig at «paktens Leder», det vil si Messias, skulle «bli knust», eller drept. (Da 11:20–22) Jesus ble henrettet under regjeringstiden til Augustus’ etterfølger, Tiberius.
Kvirinius ... stattholder i Syria: Publius Sulpicius Quirinius (Kvirinius), en framstående romersk senator, er nevnt bare én gang i Bibelen. Forskere mente at Kvirinius tjente som stattholder over den romerske provinsen Syria i bare én periode rundt år 6 evt., da det brøt ut opprør på grunn av en folketelling. De rettet derfor angrep mot denne passasjen og trakk i tvil Lukas’ beretning, for de gikk ut fra at Kvirinius var stattholder i år 6 eller 7 evt., mens Jesu fødsel fant sted tidligere. Men i 1764 ble det funnet en innskrift som gir sterke indikasjoner på at Kvirinius tjente som stattholder (eller legat) i Syria i to atskilte perioder. Det finnes også andre innskrifter som har fått noen historikere til å mene at Kvirinius tjente som stattholder i Syria tidligere, i en periode før vår tidsregning. Det var tydeligvis i denne perioden at den første registreringen, som er nevnt i dette verset, fant sted. Dessuten er det tre nøkkelfaktorer kritikerne ser bort fra. For det første viser Lukas at det var mer enn én folketelling, for han omtaler denne som den «første registreringen». Han visste tydeligvis om en senere registrering, som fant sted i år 6 evt. Den registreringen ble nevnt av Lukas i Apg (5:37) og av Josefus. For det andre utelukker Bibelens kronologi at Jesus kan ha blitt født under Kvirinius’ andre stattholderperiode, men det passer med Bibelens kronologi at Jesus ble født under hans første stattholderperiode, som kan tidfestes til en gang mellom år 4 og 1 fvt. For det tredje er Lukas kjent som en nøyaktig historiker, og han levde i den perioden da mange av de hendelsene han skrev om, fant sted. (Lu 1:3) Han var dessuten inspirert av den hellige ånd. – 2Ti 3:16.
dro fra ... Galilea: Det fantes en by som het Betlehem, bare 11 km fra Nasaret, men profetien spesifiserte at Messias skulle komme fra «Betlehem Efrata». (Mi 5:2) Dette Betlehem, som blir omtalt som Davids by, lå i Judea i sør. (1Sa 16:1, 11, 13) I luftlinje er avstanden mellom Nasaret og Betlehem Efrata rundt 11 mil. Når man reiste mellom disse byene, kan den reelle avstanden gjennom Samaria (basert på dagens veier) ha vært opptil 15 mil. Terrenget er kupert, og reisen må ha vært anstrengende og tatt flere dager.
den førstefødte: Dette uttrykket viser at Maria senere fikk flere barn. – Mt 13:55, 56; Mr 6:3.
krybbe: Det greske ordet fạtne, som er oversatt med «krybbe», betyr «fôrsted». Dette kan ha vært en slags fôrkasse for dyr, men det greske ordet fạtne kan også referere til båsen der dyrene sto. (Se også Lu 13:15, der det greske ordet er gjengitt med «båsen».) I denne sammenhengen ser det ut til at ordet sikter til et fôrsted, men Bibelen spesifiserer ikke om denne krybben var en utendørs eller en innendørs fôrkasse, eller om den sto i et fjøs.
overnattingsstedet: Det greske ordet kan også oversettes med «gjesterommet», som i Mr 14:14 og Lu 22:11.
gjetere: Det trengtes mange sauer til de regelmessige ofringene ved templet i Jerusalem, så det er godt mulig at noen av de sauene man alte opp rundt Betlehem, skulle brukes til dette.
holdt til utendørs: Det greske uttrykket kommer fra et verb som kombinerer agrọs («åker; mark») og aulẹ («sted ute i det fri»), så ordet betyr «å bo ute på marken; å holde til under åpen himmel» og innebærer at man overnatter utendørs. Uansett årstid kan man la sauene beite ute om dagen. Men gjeterne overnattet ute på marken sammen med flokkene sine. Dette forteller noe om når på året Jesus ble født. Regntiden i Israel begynner omkring midten av oktober og varer i flere måneder. I desember er det ofte nattefrost i Betlehem, slik det også er i Jerusalem. Det at gjeterne i Betlehem oppholdt seg ute på marken om natten, gjør det sannsynlig at det dreier seg om et tidspunkt før regntiden begynte. – Se Tillegg B15.
Jehovas engel: Se studienote til Lu 1:11 og Tillegg C3 innledning; Lu 2:9.
Jehovas herlighet: De to første kapitlene i Lukas er fulle av hentydninger til passasjer og uttrykk i De hebraiske skrifter der Guds navn forekommer. Det hebraiske ordet som tilsvarer «herlighet», blir brukt sammen med tetragrammet over 30 ganger i De hebraiske skrifter. Man finner eksempler på dette i 2Mo 16:7; 40:34; 3Mo 9:6, 23; 4Mo 14:10; 16:19; 20:6; 1Kg 8:11; 2Kr 5:14; 7:1; Sl 104:31; 138:5; Jes 35:2; 40:5; 60:1; Ese 1:28; 3:12; 10:4; 43:4; Hab 2:14. – Se studienoter til Lu 1:6, 9 og Tillegg C3 innledning; Lu 2:9.
Det er Kristus: Engelen brukte tydeligvis denne tittelen i profetisk betydning, ettersom det først var da hellig ånd ble utøst ved Jesu dåp, at Jesus virkelig ble Messias, eller Kristus. – Mt 3:16, 17; Mr 1:9–11; Lu 3:21, 22.
Kristus, Herren: Det greske uttrykket som her er gjengitt med «Kristus, Herren» (khristọs kỵrios, bokst.: «Kristus Herre»), forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Engelen brukte tydeligvis disse titlene i profetisk betydning, og setningen kunne derfor ha vært oversatt slik: «Det er han som skal bli Kristus, Herren.» (Se studienoten til Det er Kristus i dette verset.) Under inspirasjon forklarer Peter i Apg 2:36 at Gud hadde gjort Jesus «til både Herre og Kristus». Men det uttrykket som er oversatt med «Kristus, Herren», er også blitt oppfattet på andre måter. Noen bibelkommentatorer mener at det kan oversettes med «den salvede Herre». Andre mener at denne kombinasjonen av titler betyr «Herrens Kristus», en gjengivelse man finner i enkelte latinske og syriske oversettelser av Lu 2:11. I tråd med dette er det noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J5–8, 10 i Tillegg C) som bruker gjengivelsen masjịach Jehowạh, det vil si «Jehovas Kristus». Av disse og andre grunner mener noen at uttrykket i Lu 2:11 skal oppfattes på samme måte som det greske uttrykket som er gjengitt med «Jehovas Kristus» i Lu 2:26.
og la det bli fred på jorden blant mennesker som han godkjenner: Enkelte håndskrifter har en ordlyd som kan gjengis med «og på jorden fred, velvilje mot mennesker», og dette gjenspeiles i noen bibeloversettelser. Men den ordlyden som er brukt i Ny verden-oversettelsen, har mye bedre støtte i håndskriftmaterialet. Denne himmelske kunngjøringen betyr ikke at Gud viser velvilje mot alle mennesker uansett hvilke holdninger de har, og hvordan de oppfører seg. Nei, kunngjøringen gjelder dem som blir godkjent av ham, eller får hans velvilje, fordi de viser oppriktig tro på ham og blir disipler av hans Sønn. – Se studienoten til mennesker som han godkjenner i dette verset.
mennesker som han godkjenner: Bokstavelig: «velviljens mennesker; mennesker av god vilje». Eller: «mennesker som har hans velvilje». Den «velviljen» englene omtaler her, er det tydeligvis Gud som viser, ikke mennesker. Det greske ordet eudokịa kan også oversettes med slike ord som «god vilje», «velbehag» og «godkjennelse». Det beslektede verbet eudokẹo er brukt i Mt 3:17, Mr 1:11 og Lu 3:22 (se studienoter til Mt 3:17; Mr 1:11), der Gud taler til sin Sønn rett etter dåpen. Det overbringer tanken om «å godkjenne; å være svært fornøyd med; å se på med velvilje; å glede seg over». I tråd med denne betydningen sikter det bokstavelige uttrykket «velviljens mennesker» (anthrọpois eudokịas) til mennesker som har Guds godkjennelse og velvilje, og kan derfor oversettes med «mennesker som han godkjenner» eller «mennesker som han er svært fornøyd med». Denne himmelske kunngjøringen betyr altså ikke at Gud viser velvilje mot mennesker generelt, men mot dem som gleder ham ved å vise oppriktig tro på ham og bli disipler av hans Sønn. Det greske ordet eudokịa sikter i noen sammenhenger til menneskers ønsker og motiver (Ro 10:1; Flp 1:15), men det brukes ofte om Guds vilje og ønsker. (Mt 11:26; Lu 10:21; Ef 1:5, 9; Flp 2:13; 2Te 1:11) I Sl 51:18 (50:20, LXX) i Septuaginta brukes ordet om Guds «godhet».
det som Jehova har latt oss få vite: Englene overbrakte budskapet, men gjeterne forsto at Jehova Gud var kilden til det. I Septuaginta blir det greske verbet som er gjengitt med «har latt ... få vite», brukt som oversettelse av et tilsvarende hebraisk verb i sammenhenger der Jehova gjør sin vilje kjent for mennesker, eller der mennesker ønsker å få vite hva som er hans vilje. I slike skriftsteder bruker den hebraiske grunnteksten ofte tetragrammet. (Sl 25:4; 39:4; 98:2; 103:6, 7) Det vil derfor være naturlig å knytte Guds navn til det de jødiske gjeterne sier her. – Se studienote til Lu 1:6 og Tillegg C1 og C3 innledning; Lu 2:15.
Jesus: Se studienote til Mt 1:21.
tiden ... til at de skulle rense seg: Det vil si tiden til at de skulle rense seg seremonielt med tanke på tilbedelse. Moseloven krevde at en mor hadde en renselsestid på 40 dager etter at hun hadde født en gutt. (3Mo 12:1–4) Denne loven var ikke et uttrykk for et nedsettende syn på kvinner og fødsler, men formidlet en viktig åndelig sannhet: Gjennom barnefødsler blir Adams synd overført fra én generasjon til den neste. Maria var ikke noe unntak, selv om teologer mener noe annet. (Ro 5:12) Lukas mente ikke å inkludere Jesus da han brukte pronomenet «de» i dette verset, for han visste at den hellige ånd hadde beskyttet Jesus mot å arve ufullkommenhet fra sin biologiske mor, slik at han ikke trengte å bli renset. (Lu 1:34, 35) Siden Jesu adoptivfar Josef ordnet med reisen og som familieoverhode var ansvarlig for at offeret ble båret fram, kan Lukas ha inkludert ham i ordet «de».
bære ham fram for Jehova: Slik det neste verset viser, ble Jesus tatt med til templet etter at han var blitt født, i samsvar med Jehovas ord til Moses i 2Mo 13:1, 2, 12, der foreldre fikk befaling om å «gi alle førstefødte gutter til Jehova». Uttrykket «bære ham fram for Jehova» ligner dessuten på det som er omtalt i 1Sa 1:22–28, der gutten Samuel blir ført fram «for Jehova» og gitt til tjenesten for ham. – Se studienoter til Lu 1:6; 2:23 og Tillegg C3 innledning; Lu 2:22.
Jehovas lov: Uttrykket «Jehovas lov» forekommer mange ganger i De hebraiske skrifter som en kombinasjon av det hebraiske ordet for «lov» og tetragrammet. (For eksempel: 2Mo 13:9; 2Kg 10:31; 1Kr 16:40; 22:12; 2Kr 17:9; 31:3; Ne 9:3; Sl 1:2; 119:1; Jes 5:24; Jer 8:8; Am 2:4) Uttrykket slik som det står skrevet er en vanlig innledning til sitater fra De hebraiske skrifter i De kristne greske skrifter. – Mr 1:2; Apg 7:42; 15:15; Ro 1:17; 10:15; se studienote til Lu 1:6 og Tillegg C3 innledning; Lu 2:23.
Hver førstefødt av hankjønn: Passasjen i Lu 2:22–24 sikter ikke bare til det offeret som ble båret fram i forbindelse med at Maria skulle rense seg (se studienoter til Lu 2:22, 24), men også til kravet i Loven om at et ektepar skulle betale fem sølvsekel for sin førstefødte. Som den førstefødte sønnen var Jesus helliget til Gud og tilhørte ham. Loven krevde derfor at Jesus ble løskjøpt av foreldrene sine, Josef og Maria. (2Mo 13:1, 2; 4Mo 18:15, 16) Betalingen skulle skje når barna var «en måned gamle eller mer». Josef kunne altså betale de fem seklene samtidig med at Maria bar fram sitt renselsesoffer, det vil si 40 dager etter at Jesus ble født.
Jehova: Sitatet i dette verset er basert på 2Mo 13:2, 12, der Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), står i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.
de bar fram et offer: Under Moseloven var en kvinne seremonielt uren i et bestemt antall dager etter at hun hadde født. Etter at den perioden var over, ble det båret fram et brennoffer og et syndoffer for henne. – 3Mo 12:1–8.
Jehovas lov: Se studienote til Lu 2:23 og Tillegg C3 innledning; Lu 2:24.
et par turtelduer eller to dueunger: Loven tillot at kvinner som hadde dårlig råd, kunne ofre fugler i stedet for en ung vær, som kostet mye mer. (3Mo 12:6, 8) Det er tydelig at Josef og Maria var fattige på dette tidspunktet, noe som viser at astrologene ikke kom da Jesus var nyfødt, men da han var større. (Mt 2:9–11) Hvis Josef og Maria allerede hadde fått de dyre gavene som disse mennene kom med, kunne de lett hatt råd til å ofre en vær da de dro til templet.
Simeon: Dette navnet kommer fra et hebraisk verb som betyr «å høre; å lytte». I likhet med Sakarja og Elisabet blir Simeon omtalt som rettferdig. (Lu 1:5, 6) Han blir også omtalt som gudfryktig, en gjengivelse av det greske ordet eulabẹs, som brukes i De kristne greske skrifter for å betegne det å være nøye og samvittighetsfull i forbindelse med tilbedelse. – Apg 2:5; 8:2; 22:12.
Jehovas Kristus: Det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten, selv om eksisterende greske håndskrifter her sier ton khristọn Kyrịou (bokst.: «Herres Kristus»). I eksisterende Septuaginta-avskrifter tilsvarer dette uttrykket det hebraiske uttrykket «masjịach JHWH» («Jehovas salvede»), som blir brukt elleve ganger i De hebraiske skrifter. – 1Sa 24:6 (to ganger), 10; 26:9, 11, 16, 23; 2Sa 1:14, 16; 19:21; Kla 4:20; se Tillegg C3 innledning; Lu 2:26.
Kristus: Tittelen «Kristus» kommer fra det greske ordet Khristọs og svarer til tittelen «Messias» (fra det hebraiske ordet masjịach), som begge betyr «den salvede». – Se studienote til Mt 1:1 og studienoten til Jehovas Kristus i dette verset.
Suverene Herre: Det greske ordet despọtes har grunnbetydningen «herre; eier». (1Ti 6:1; Tit 2:9; 1Pe 2:18) Når det brukes i direkte tiltale til Gud, som her og i Apg 4:24 og Åp 6:10, gjengis det med «Suverene Herre» for å betegne det opphøyde og storslåtte ved hans herredømme. Andre oversettelser har slike gjengivelser som «Herre», «Allhersker» og «Alles hersker». Mange oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk bruker den hebraiske betegnelsen ʼAdhonai (Suverene Herre), men minst to slike oversettelser (omtalt som J9, 18 i Tillegg C) bruker her Guds navn, Jehova.
nå kan din slave dø: Bokstavelig: «nå frigir du din slave». Det greske ordet som er brukt her, betyr bokstavelig «å sette fri; å frigi; å la gå». Her brukes det som en eufemisme for «å la dø». At noen døde i fred, kunne bety at vedkommende døde under fredelige forhold etter å ha hatt et rikt liv eller etter å ha fått oppfylt et inderlig ønske. (Se også 1Mo 15:15; 1Kg 2:6.) Guds løfte til Simeon var nå blitt oppfylt. Han hadde sett den lovte «Jehovas Kristus», Guds middel til frelse. Simeon kunne nå føle en indre fred og ro og være tilfreds med å sove i døden fram til oppstandelsen. – Lu 2:26.
som skal fjerne sløret fra nasjonene: Eller: «til åpenbaring for nasjonene». Det greske ordet apokạlypsis, som er oversatt med «fjerne sløret fra», betegner en «avdekking» eller en «avsløring» og blir ofte brukt i forbindelse med åpenbaringer av åndelige sannheter eller av Guds vilje og hensikter. (Ro 16:25; Ef 3:3; Åp 1:1) Den eldre mannen Simeon omtalte her det lille barnet Jesus som et lys, og det han sa, viste at det ikke bare var jøder og proselytter som skulle nyte godt av den åndelige opplysningen, men også de ikke-jødiske nasjonene. Simeons profetiske ord var i harmoni med profetier i De hebraiske skrifter, for eksempel Jes 42:6 og 49:6.
reise seg igjen: Det greske ordet anạstasis som er brukt her, blir vanligvis oversatt med «oppstandelse» i De kristne greske skrifter. (Se studienote til Mt 22:23.) Simeons ord i dette verset viser at folks reaksjon på Jesus ville variere, og reaksjonen ville avsløre hva som bodde i hjertet deres. (Lu 2:35) For ikke-troende ville Jesus være et tegn som blir motsagt, eller en som blir foraktet. Slike personer ville avvise ham, snuble og falle. Som forutsagt ble Jesus en snublestein for mange jøder. (Jes 8:14) Men andre ville tro på Jesus. (Jes 28:16) I billedlig forstand ville de få en oppstandelse, eller bli oppreist, fra å være «døde på grunn av [sine] synder og det gale [de] gjorde», til å kunne glede seg over å stå i et rettferdig forhold til Gud. – Ef 2:1.
et langt sverd: Siden det ikke er noe i Bibelen som tyder på at Maria fikk et bokstavelig sverd gjennom seg, sikter dette uttrykket tydeligvis til den smerten, lidelsen og sorgen Maria ville føle i forbindelse med hennes sønns død på en torturpæl. – Joh 19:25.
deg: Eller: «din egen sjel; ditt liv». – Se Ordforklaringer: «Sjel».
Anna: Den greske formen av det hebraiske navnet Hanna, som betyr «gunst; velvilje; nåde». Ved å tale om det lille barnet Jesus til alle som ventet på at Jerusalem skulle bli befridd, tjente hun som en profetinne. Grunnbetydningen av «å profetere» er å kunngjøre inspirerte budskaper fra Gud, å gjøre kjent Guds vilje. – Se studienote til Apg 2:17.
var aldri borte fra templet: Anna var alltid i templet, kanskje fra tempelportene ble åpnet om morgenen, til de ble lukket om kvelden. Hun utførte hellig tjeneste med inderlige bønner og faste, et uttrykk for at hun sørget over hvordan forholdene var, og lengtet etter en forandring, slik andre trofaste tjenere for Gud hadde gjort. (Esr 10:1; Ne 1:4; Kla 1:16) I flere hundre år hadde jødene vært underlagt fremmede makter, og de stadig dårligere religiøse forholdene berørte til og med templet og presteskapet. Disse forholdene kan godt være forklaringen på at Anna og andre «ventet på at Jerusalem skulle bli befridd». – Lu 2:38.
utførte hellig tjeneste: Eller: «tilba». – Se studienote til Lu 1:74.
Gud: De tidligste greske håndskriftene sier Theọs (Gud) her. Men andre greske håndskrifter og latinske og syriske oversettelser bruker ordet for «Herren». En rekke oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J5, 7–17, 28 i Tillegg C) bruker Guds navn, og uttrykket kan gjengis med «takke Jehova».
Jehovas lov: Uttrykket «Jehovas lov» forekommer mange ganger i De hebraiske skrifter som en kombinasjon av det hebraiske ordet for «lov» og tetragrammet. – 2Mo 13:9; 2Kg 10:31; 1Kr 16:40; 22:12; 2Kr 17:9; 31:3; Ne 9:3; Sl 1:2; 119:1; Jes 5:24; Jer 8:8; Am 2:4; se studienoter til Lu 1:6; 2:23 og Tillegg C3 innledning; Lu 2:39.
dro de tilbake til Galilea: Ut fra denne bemerkningen kan det se ut som om Josef og Maria dro rett til Nasaret etter at de hadde båret fram Jesus i templet, men Lukas’ beretning er sterkt komprimert. Matteus’ beretning (2:1–23) tar med opplysninger om at astrologene kom på besøk, om at Josef og Maria flyktet til Egypt på grunn av kong Herodes’ onde plan, om at Herodes døde, og om at familien dro tilbake til Nasaret.
pleide foreldrene hans: Loven krevde ikke at kvinner var til stede ved påskefeiringen. Likevel pleide Maria å være med Josef på den årlige reisen til Jerusalem i forbindelse med høytiden. (2Mo 23:17; 34:23) Hvert år foretok de denne reisen med sin stadig større familie. Reisen gikk gjennom kupert terreng og kan ha vært på nesten 30 mil tur-retur.
reiste ... opp: Det vil si at de reiste opp til Jerusalem, en reise som gikk oppover gjennom et kupert og fjellendt terreng. – Se studienote til Lu 2:4.
stilte dem spørsmål: Som det framgår av reaksjonen til dem som hørte på Jesus, var ikke dette den slags spørsmål som en gutt stilte av nysgjerrighet. (Lu 2:47) Det greske ordet som er oversatt med «stilte ... spørsmål», kunne i noen sammenhenger sikte til den typen spørsmål og kryssforhør som ble brukt i forbindelse med rettslige avhør. (Mt 27:11; Mr 14:60, 61; 15:2, 4; Apg 5:27) Historikere forteller at noen av de fremste religiøse lederne pleide å være igjen i templet etter høytidene og undervise i en av de romslige hallene der. Folk kunne sitte ved føttene deres for å høre på dem og stille spørsmål.
var forbløffet over: Her kan det greske verbet som er oversatt med «forbløffet», betegne vedvarende eller gjentatt forundring.
han sa til dem: De ordene som følger, er den første uttalelsen av Jesus som er nedskrevet i Bibelen. Som barn var Jesus tydeligvis ikke fullt ut klar over sin førmenneskelige tilværelse. (Se studienoter til Mt 3:16; Lu 3:21.) Men det virker sannsynlig at moren og adoptivfaren hans hadde fortalt ham om det de hadde fått vite gjennom englene og gjennom de profetiene som Simeon og Anna uttalte da familien var i Jerusalem 40 dager etter Jesu fødsel. (Mt 1:20–25; 2:13, 14, 19–21; Lu 1:26–38; 2:8–38) Jesu svar tyder på at han til en viss grad forsto at han var blitt født ved et mirakel, og at han hadde et helt spesielt personlig forhold til sin himmelske Far, Jehova.
jeg måtte være i min Fars hus: Det greske uttrykket for «i min Fars hus» betyr bokstavelig «i min Fars [ting]». Sammenhengen viser at Josef og Maria var bekymret for hvor Jesus var, så den mest opplagte måten å forstå disse ordene på er at de sikter til et sted, det vil si til «min Fars hus [eller: «bolig»]». (Lu 2:44–46) I løpet av sin tjeneste omtalte Jesus senere templet helt konkret som «min Fars hus». (Joh 2:16) Men noen bibelkommentatorer mener at dette uttrykket også kan oppfattes mer generelt, nemlig slik: «jeg måtte være opptatt av det som har med min Far å gjøre».
dro han ned: Jerusalem lå cirka 750 m over havet. Uttrykket ‘dra ned’ brukes her om det å forlate Jerusalem. – Lu 10:30, 31; Apg 24:1; 25:7; se også studienoter til Mt 20:17; Lu 2:4, 42.
fortsatte å være lydig mot dem: Eller: «fortsatte å underordne seg dem». På gresk står verbet her i en form som angir vedvarende handling, noe som viser at Jesus – etter at han hadde gjort inntrykk på lærerne ved templet med sin kjennskap til Guds Ord – dro hjem og ydmykt underordnet seg foreldrene sine. Jesu lydighet var mer betydningsfull enn lydigheten til noe annet barn, for den hørte med til det at han oppfylte Moseloven til minste detalj. – 2Mo 20:12; Ga 4:4.
alt som var blitt sagt: Eller: «alle disse tingene». – Se studienote til Lu 1:37.