ROMERNE
Studienoter – kapittel 9
skilt ... som en som er forbannet: Det vil si en som er forbannet av Gud. Paulus bruker her en form for hyperbol, eller overdrivelse. Han gir uttrykk for at han er villig til å påta seg den forbannelsen fra Gud som ventet hans brødre, det vil si ikke-troende jøder, fordi de forkastet den lovte Messias. (Se også Ga 3:13.) Paulus’ poeng er at han var villig til å gjøre alt som sto i hans makt for å hjelpe dem til å benytte seg av Guds middel til frelse.
Gud adopterte dem som sønner: Uttrykket brukes her i overført betydning om de bokstavelige israelittene. I dette tilfellet sikter det tydeligvis til den helt spesielle stillingen de sto i mens de var Guds paktsfolk. I tråd med dette blir nasjonen Israel noen ganger omtalt som Guds sønn eller sønner i De hebraiske skrifter. (2Mo 4:22, 23; 5Mo 14:1, 2; Jes 43:6; Jer 31:9; Ho 1:10; 11:1) Men et virkelig sønneforhold var ikke mulig før Kristus Jesus hadde gitt sitt liv som en løsepenge, og det kunne bare oppnås av dem som anerkjente og viste tro på dette gjenløsningsofferet, som Gud sto bak. – Joh 1:12, 13; 2Kt 6:16–18; Ga 4:4, 5.
den hellige tjenesten: Eller: «tilbedelsen». Sikter her til den hellige tjenesten som var beskrevet i lovpakten. Paulus brukte dette uttrykket i He 9:1, 6 i omtalen av tilbedelsen ved tabernaklet, som innbefattet de ofrene som ble båret fram for israelittene under lovpakten. I Ro 12:1 bruker Paulus dette uttrykket igjen, men da om de kristnes tilbedelse av Gud. – Se studienote til Ro 12:1.
Måtte Gud, som er over alle, bli lovprist for evig: Det siktes her til Jehova Gud. Dette er en oppfordring til å lovprise ham for det han har gjort for sitt folk, blant annet det som er nevnt tidligere i denne passasjen. Men noen bibeloversettelser gjengir dette verset på en slik måte at det virker som om Kristus er Den Allmektige Gud. For eksempel: «Kristus, han som er Gud over alt». Grammatisk sett er en slik gjengivelse mulig, men man må ta hensyn til sammenhengen. Versene før beskriver hva Gud i sin kjærlighet har gjort for sitt folk. Tenk også over det som står videre, i Ro 9:6–13. Disse versene viser at gjennomføringen av Guds hensikt ikke er avhengig av fysisk avstamning, men av Guds vilje. Versene 14–18 viser til Guds budskap til farao, som står nedskrevet i 2Mo 9:16, for å understreke at Gud er over alle. I versene 19–24 blir Guds overlegenhet illustrert ved at han blir sammenlignet med en pottemaker som lager forskjellige kar av leire. Ut fra sammenhengen ville det derfor være naturlig at Paulus siktet til «Gud, som er over alle». Det er også verdt å legge merke til at Paulus i sine skrifter ofte tilskriver Gud en slik lovprisning, ikke Kristus Jesus. (Ro 11:34–36; 16:27; Ga 1:4, 5; Flp 4:20; 1Ti 1:17) Paulus skiller tydelig mellom Jesus og Jehova Gud, for eksempel i Ro 15:5, 6, der han oppfordrer sine medkristne til å «gi ære til vår Herre Jesu Kristi Gud og Far». (2Kt 1:3; Ef 1:3) Gjengivelsen i hovedteksten her i Ro 9:5 blir også sterkt underbygd av Paulus’ ord i 1Kt 15:27, 28. – En nærmere redegjørelse for Ro 9:5 finnes i studieutgaven av Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter (Rbi8), Tillegg 6D, «Gud, som er over alle».
Amen: Et uttrykk som forekommer ofte i de inspirerte brevene i De kristne greske skrifter i forbindelse med at skribenten lovpriser Gud. – Ro 16:27; Ef 3:21; 1Pe 4:11; se studienote til Ro 1:25.
etterkommere: Eller: «avkom; ætt». – Se Tillegg A2.
avkommet: Se studienote til Ro 9:7.
av et menneskes ønsker eller anstrengelser: Bokstavelig: «av den som ønsker, eller av den som løper». Det bokstavelige uttrykket «den som løper» brukes her i overført betydning om en som anstrenger seg for å nå et mål. Paulus brukte ofte illustrasjonen med en deltaker i et løp i brevene sine. (1Kt 9:24–26; Ga 5:7; Flp 2:16) Da Paulus drøftet hvordan Gud hadde utvalgt det åndelige Israel, forklarte han at de kjødelige israelittene la vekt på sitt slektskapsforhold til Abraham og prøvde å oppnå «rettferdighet» gjennom Moseloven. De hadde løpt, eller «jaget», etter målet «rettferdighet» på feil måte. (Ro 9:30–32) Det var ikke egne anstrengelser eller prestasjoner som var avgjørende for medlemmene av det sanne «Israel», men Guds barmhjertighet. (Ro 9:6, 7) De måtte anstrenge seg i tjenesten for Gud, men uten Guds barmhjertighet ville anstrengelsene være forgjeves.
I et skriftsted blir det jo sagt til farao: Bokstavelig: «Skriften sier jo til farao». I de ordene som følger, siterer Paulus fra 2Mo 9:16. Ordene er en del av et budskap som Jehova befalte Moses å overbringe til Egypts farao. (2Mo 9:13–19) Men på gresk personifiserer Paulus Skriften, som om det var Skriften selv som sa disse ordene direkte til farao. Paulus bruker en lignende personifisering i Ro 3:19, der han sier: «Alt det Loven sier, er rettet til dem som er underlagt Loven.» Denne billedlige uttrykksmåten er passende fordi De hebraiske skrifter, som innbefatter Loven, var anerkjent som Guds ord – det var i virkeligheten Gud som talte. Jesus gjorde noe lignende når han av og til personifiserte Guds hellige ånd og sa at den skulle «lære» oss alt og «vitne om» ham. – Joh 14:26; 15:26.
jeg har latt deg fortsette å leve: I mange bibeloversettelser er dette uttrykket gjengitt med «jeg har oppreist deg (latt deg stå fram)», noe som kan gi inntrykk av at det var Gud som hadde innsatt farao i den stillingen han hadde. Men Paulus siterer her fra 2Mo 9:16, der betydningen tydelig framgår av sammenhengen. Før Gud sendte den sjuende plagen, sa han til farao: «Jeg kunne allerede ha rakt ut hånden og slått deg ..., så du var blitt utslettet fra jorden.» (2Mo 9:15) Men Gud valgte i stedet å skåne farao og sa: «jeg har latt deg leve [eller: «jeg har latt deg bestå»; bokst.: «jeg har holdt deg stående»]». (2Mo 9:16) Det er også verdt å merke seg at Septuaginta-oversettelsen gjengir Jehovas ord til farao med «du er blitt bevart». Både sammenhengen i De hebraiske skrifter og den greske gjengivelsen i Septuaginta støtter altså tanken om at det greske uttrykket i Ro 9:17 betyr at Gud lot farao fortsette å leve til han hadde vist ham sin makt.
for å la mitt navn bli forkynt på hele jorden: Paulus siterer her fra 2Mo 9:16. Ordene er en del av det Jehova befalte Moses å si til farao etter den sjette plagen. (2Mo 9:8–15) I Bibelen står ordet «navn» av og til for personen selv, hans rykte og alt han åpenbarer om seg selv. (2Mo 34:5, 6; se studienoter til Mt 6:9; Joh 17:6, 26.) Gjennom hele Bibelen blir det lagt vekt på at Guds navn skal helliges og forsvares. Salmisten ba for eksempel: «La folk få vite at du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.» (Sl 83:18) Over 50 ganger i Esekiels bok gjentas Jehovas ord: Folk «skal innse at jeg er Jehova». (Ese 6:7; 38:23) Jesus lærte disiplene sine å be om at Guds navn måtte bli helliget. (Mt 6:9) Paulus oppmuntret de kristne til å forkynne offentlig om Jehovas navn (He 13:15), og i Åp 15:4 stilles spørsmålet: «Hvem skulle ikke frykte deg, Jehova, og ære ditt navn?»
pottemakeren: En håndverker som lager krukker, boller, fat og andre gjenstander av leire. Det greske ordet (kerameus) kommer fra en rot som betyr «å blande», og sikter kanskje til det at leiren måtte blandes med vann før bruk. Det hebraiske ordet for pottemaker (jotsẹr) betyr bokstavelig «former», eller «en som former». I De hebraiske skrifter blir pottemakerens myndighet, eller rett til å bestemme, over leiren ofte brukt for å illustrere Jehovas suverene myndighet over enkeltpersoner og nasjoner. – Jes 29:16; 45:9; 64:8; Jer 18:1–12.
kar: Her fortsetter Paulus illustrasjonen med en pottemaker. (Se studienote til Ro 9:21.) Det greske ordet skeuos sikter bokstavelig til en hvilken som helst slags beholder. Men Bibelen bruker det ofte i overført betydning om mennesker. (Apg 9:15, fotn.; 2Ti 2:20, 21) De kristne blir for eksempel sammenlignet med leirkar som er betrodd en stor skatt, nemlig tjenesten. (2Kt 4:1, 7) Sammenhengen her i Ro 9:21–23 viser at Gud har latt være å ødelegge onde mennesker, vredens kar, med det samme, og at dette fører til at mennesker med den rette innstillingen blir spart, for det gir dem tid til å bli formet som «barmhjertighetens kar». – Ro 9:23.
roper Jesaja om Israel: Her og i det neste verset siterer Paulus fra Jes 10:22, 23. Disse versene forutsa det som skjedde i 607 fvt., da Jehova brukte det babylonske verdensriket til å fullbyrde dommen over Israel. Hele landet, også Jerusalem, falt for invasjonshæren. Jødene ble ført som fanger til Babylon, der de var i 70 år. Etter det var det «bare en rest» som vendte tilbake for å gjenopprette den sanne tilbedelse i Jerusalem. Her i brevet til romerne viser Paulus at profetien også fikk en oppfyllelse i det første århundre evt. Et forholdsvis lite antall jøder, «en rest», ble disipler av Jesus og vendte tilbake til Jehova i åndelig forstand. (Ro 11:4, 5) Senere sluttet troende ikke-jøder seg til dem, og sammen utgjorde de en åndelig nasjon, «Guds Israel». – Ga 6:16.
Jehova: I dette sitatet fra Jes 10:23 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.
grundig og raskt: Bokstavelig: «idet han avslutter det og avkorter det». Paulus siterer her Jes 10:22, 23 fra Septuaginta. Denne profetien ble oppfylt på Jerusalem både i 607 fvt. og i 70 evt., da Jehova fullbyrdet dommen grundig og raskt.
hærstyrkenes: Eller: «de himmelske hærstyrkenes». Det greske ordet Sabaọth er en transkripsjon av det hebraiske ordet tsevaʼọth, flertallsformen av tsavạʼ, som i sin grunnbetydning sikter til en bokstavelig hær av soldater, eller kampstyrker. (1Mo 21:22; 5Mo 20:9; se studienoten til hærstyrkenes Jehova i dette verset.) Det ser ut til at ‘hærstyrkene’ i første rekke, om ikke utelukkende, sikter til englene. Uttrykket «hærstyrkenes Jehova» overbringer derfor tanken om den makten som universets suverene Hersker har, han som har kommandoen over enorme hærstyrker av åndeskapninger. (Sl 103:20, 21; 148:1, 2; Jes 1:24; Jer 32:17, 18) Men noen mener at de ‘hærstyrkene’ det siktes til i uttrykket «hærstyrkenes Jehova», ikke bare omfatter hærstyrker av engler, men også Israels hær og de livløse himmellegemene.
hærstyrkenes Jehova: Dette uttrykket har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter, der det forekommer 283 ganger (med noen varianter), første gang i 1Sa 1:3. Det er en kombinasjon av tetragrammet og det hebraiske ordet for «hærstyrker», tsevaʼọth. Det tilsvarende greske uttrykket forekommer to ganger i De kristne greske skrifter, her og i Jak 5:4. Både Paulus og Jakob brukte det i forbindelse med at de siterte fra eller hentydet til profetier i De hebraiske skrifter. I begge disse tilfellene er det hebraiske ordet tsevaʼọth transkribert til Sabaọth på gresk. I greske håndskrifter står det bokstavelig «Herre Sebaot» (gresk: Kỵrios Sabaọth), men en ordbok sier at Sabaọth blir brukt som «et navn på Gud . . . =יהוה צְבָאוֹת [JHWH tsevaʼọth] Jahve, hærstyrkenes Herre; hærskarenes Herre». (A Greek-English Lexicon of the New Testament and Other Early Christian Literature, tredje utgave) I Tillegg C1 kan man lese om flere grunner til at Ny verden-oversettelsen bruker navnet Jehova i hovedteksten.
Jehova: I dette sitatet fra Jes 1:9 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.
etterkommere: Se studienote til Ro 9:7.
på den: Det vil si på den symbolske steinen som er nevnt i Jes 28:16, som Paulus siterer fra. Denne steinen, en snublestein, sikter til Jesus Kristus, noe som framgår av den måten Jesajas profeti blir anvendt på i Ro 10:11 og 1Pe 2:6. Det greske pronomenet («den») som er brukt her, kunne derfor også vært gjengitt med «ham». Slik er det gjengitt i Ro 10:11, der Paulus siterer deler av den samme profetien fra Jesaja uten å nevne noen «stein». Det som Jesaja, Paulus og Peter skrev under inspirasjon, gir oss altså en garanti for at vår tro på Jesus aldri vil føre til skuffelse.
skal ikke bli skuffet: Paulus siterer her Jes 28:16 fra Septuaginta. Det greske uttrykket har grunnbetydningen «skal ikke skamme seg (bli til skamme)». Dette understreker at de som viser tro på Jesus Kristus, den symbolske steinen som er nevnt i Jesajas profeti, aldri vil oppleve en slik skam eller skuffelse som andre opplever fordi de har hatt en tro som viser seg å være forgjeves. Det samme uttrykket brukes i Ro 10:11 og 1Pe 2:6.