GALATERNE
Studienoter – kapittel 3
Ufornuftige galatere!: Det at Paulus bruker det greske ordet for «ufornuftige» (anọetos), trenger ikke å bety at de kristne i Galatia manglet intelligens. I denne sammenhengen sikter ordet til «en persons uvilje mot å bruke sine mentale evner for å kunne forstå», slik en ordbok definerer det. Paulus hadde nettopp minnet de kristne i Galatia om at de var blitt erklært rettferdige, ikke fordi de hadde holdt Moseloven, men fordi de trodde på Jesus Kristus. (Ga 2:15–21) Jesus hadde befridd dem fra Moselovens fordømmelse. (Se studienote til Ga 2:21.) Noen galatere ga tåpelig nok avkall på denne verdifulle friheten og vendte tilbake til en foreldet lov som ikke kunne gjøre noe annet enn å fordømme dem. (Ga 1:6) Ved å si «Ufornuftige galatere!» irettesatte Paulus dem for dette tilbakeskrittet.
galatere: Her henvender Paulus seg tydeligvis til de kristne i menighetene i de sørlige delene av Galatia der han hadde forkynt. – Se studienote til Ga 1:2.
har utsatt dere for denne onde påvirkningen: Dette uttrykket er en gjengivelse av det greske verbet baskaino, som bare er brukt her i De kristne greske skrifter. Ordet ble noen ganger brukt i betydningen «forhekse», slik det er gjengitt i en del norske bibeloversettelser. Men på gammelgresk kunne dette verbet også brukes i overført betydning, så det siktet ikke alltid til det å bli villedet av en overnaturlig makt. Paulus bruker ordet i den videre betydningen om det å føre andre på villspor og påvirke dem negativt. Han gir en levende beskrivelse av den dårlige påvirkningen fra dem som prøvde å villede galaterne.
begynte å følge en åndelig kurs: Bokstavelig: «begynte i ånd». De kristne i Galatia hadde begynt å vokse mot åndelig modenhet. Til å begynne med levde de i harmoni med Guds hellige ånd og fulgte dens ledelse.
fullføre ved å følge en ufullkommen, menneskelig kurs: Bokstavelig: «fullføre i kjød». Etter at de kristne i Galatia hadde begynt å «følge en åndelig kurs», ble de nå påvirket av personer som ikke ble ledet av Guds ånd, særlig av dem som mente at det var nødvendig å bli omskåret og være nøye med å holde Moseloven. (Ga 3:1; 5:2–6) Å følge en slik «ufullkommen, menneskelig kurs» kunne føre til at de ikke oppnådde åndelig modenhet, og til at de gikk glipp av muligheten til å få evig liv. – Ga 6:8.
Jehova: I dette sitatet fra 1Mo 15:6 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. (Se Tillegg C1 og C2.) I eksisterende greske håndskrifter står det Theọs (Gud) her, kanskje fordi det er det ordet som står i 1Mo 15:6 i tilgjengelige avskrifter av Septuaginta. Dette kan forklare hvorfor de fleste oversettelser sier «Gud» her. Men tetragrammet står i den hebraiske grunnteksten som dette sitatet er hentet fra, og Guds navn er derfor brukt i hovedteksten. Hele teksten i 1Mo 15:6 siteres også i Ro 4:3 og Jak 2:23.
Abrahams barn: Omskjærelsespakten ble opprinnelig inngått med Abraham. «De falske brødrene» påsto tydeligvis at de kristne bare kunne være «Abrahams barn» hvis de holdt Loven. (Ga 2:4; 3:1, 2; 1Mo 17:10; se Ordforklaringer: «Omskjærelse».) Men Paulus forklarer at de som virkelig er «Abrahams barn», er de som lever i samsvar med tro, det vil si de som har samme tro som Abraham. – Ga 3:9; se studienote til Ga 3:29.
som hadde tro: I dette verset brukes det greske ordet pistọs, gjengitt med «som hadde tro», om en som viser tillit til eller tro på noe eller noen. Det kan også ha betydningen «trofast». – Se studienote til 2Kt 6:15.
det står skrevet: «Forbannet er den som»: Paulus siterer her 5Mo 27:26, som viser at hvis jødene brøt den loven som de hadde sagt at de ville være lydige mot (2Mo 24:3), ville de komme under de forbannelsene som var beskrevet i den. Ordet «forbannet» (gresk: epikatạratos) sikter til det å være fordømt av Gud. (Se Ordforklaringer, «Forbannelse».) Paulus viste at alle jøder ikke bare trengte å bli befridd fra Adams synd, men også fra Lovens forbannelse. – Ro 5:12; Ga 3:10–13; se studienote til Ga 3:13.
den rettferdige skal leve på grunn av tro: Paulus siterer fra Hab 2:4 når han understreker at det er tro på Kristus Jesus – ikke gjerninger basert på Moseloven – som er grunnlaget for at de kristne kan bli erklært rettferdige. – Ro 10:3, 4; se studienoter til Ro 1:17.
ta på seg forbannelsen i stedet for oss: Moseloven sa at de som var underlagt lovpakten, og som brøt lovene i den, ville bli rammet av forbannelser. (Se studienote til Ga 3:10.) I dette verset siterer Paulus 5Mo 21:22, 23, som viser at likene av dem som var «forbannet av Gud», ble hengt på pæler. Jesus måtte derfor bli hengt på en pæl som en forbryter som var under forbannelse, for at hans offerdød skulle være til hjelp for jødene. Han tok på seg hele den forbannelsen som Loven la på dem. Hans offerdød førte dermed til at alle jøder som valgte å tro på ham som Messias, ble befridd fra denne forbannelsen. Det poenget Paulus trekker fram her, kan minne om det Jesus sa til fariseeren Nikodemus. – Se studienote til Joh 3:14.
en pæl: Se studienote til Apg 5:30.
en pakt: Det greske ordet diathẹke blir brukt 33 ganger i De kristne greske skrifter, alltid i betydningen «pakt», eller «avtale». (Mt 26:28; Lu 22:20; 1Kt 11:25; Ga 3:17; 4:24; He 8:6, 8; 10:16, 29; 12:24) En rekke bibeloversettelser gjengir det greske ordet diathẹke med «testamente» i dette verset. Men i de versene som følger, drøftes Guds pakt med Abraham (Ga 3:16–18), så i betraktning av sammenhengen ser det ut til å være på sin plass å bruke gjengivelsen «pakt» i dette verset også. – Se studienote til Ga 3:17.
Løftene ble gitt til Abraham og til hans avkom: Under inspirasjon forklarer Paulus at Jesus Kristus er den viktigste delen av Abrahams avkom, eller ætt. (Det greske ordet spẹrma, som i sin bokstavelige betydning kan brukes om frø, såkorn og sæd, kan også brukes i overført betydning. Det blir ofte gjengitt med «avkom» i forbindelse med Jehovas løfter om Messias. Se Tillegg A2.) Etter opprøret i Eden lovte Jehova at en ‘kvinne’ skulle få et «avkom» som skulle knuse hodet til slangen, Satan. (1Mo 3:15) Jehovas pakt med Abraham sa at hans avkom skulle bringe velsignelser til menneskene. (1Mo 12:1–3, 7; 13:14, 15; 17:7; 22:15–18; 24:7; Ga 3:8) Gud åpenbarte også at avkommet skulle være en etterkommer av kong David av Judas stamme, noe Jesus var. (1Mo 49:10; Sl 89:3, 4; Lu 1:30–33; se studienoten til dine etterkommere ... ditt avkom i dette verset.) I Ga 3:26–29 viser Paulus at i den åndelige oppfyllelsen av løftet til Abraham skulle det være en sekundær del av Abrahams avkom. – Se studienote til Ga 3:29.
Det sies ikke: Eller muligens: «Han sier ikke». Den greske formuleringen kan enten sikte til det skriftstedet Paulus siterer, eller til Gud. Det underforståtte subjektet er «det», det vil si det skriftstedet Paulus siterer. Men det er også mulig å forstå det slik at setningens subjekt er «Han», det vil si Gud.
dine etterkommere ... ditt avkom: Eller: «dine ætter ... din ætt». Paulus henviser til Guds løfter til Abraham og hans «etterkommere», eller «avkom». (1Mo 12:7; 13:14, 15; 17:7; 22:17, 18; 24:7) I disse løftene står det hebraiske og det greske ordet for «etterkommere; avkom» i entall, men de brukes ofte i kollektiv betydning. Her bruker Paulus først det greske ordet spẹrma i flertall (gjengitt med «etterkommere») og så i entall (gjengitt med «avkom»). Han lager dette skillet for å vise at når Gud snakket om de velsignelsene som skulle komme gjennom Abrahams avkom, siktet han først og fremst til én person, nemlig Kristus. Løftet om at alle jordens slekter skulle bli velsignet gjennom Abrahams avkom, kan ikke ha omfattet alle etterkommerne hans. Etterkommerne av hans sønn Ismael og av de sønnene han fikk med Ketura, ble jo ikke brukt til å velsigne menneskeheten. Det lovte avkommet skulle komme gjennom Isak. (1Mo 21:12; He 11:18) Senere ble det oppgitt flere detaljer. Slektslinjen skulle gå gjennom Isaks sønn Jakob (1Mo 28:13, 14), Judas stamme (1Mo 49:10) og David. (2Sa 7:12–16) Jesus var en etterkommer av Abraham gjennom denne slektslinjen. (Mt 1:1–16; Lu 3:23–34) Jødene i det første århundre ventet derfor på at én person skulle komme som Messias, eller Kristus, deres befrier. (Lu 3:15; Joh 1:25; 7:41, 42) De trodde også at de, Abrahams bokstavelige etterkommere, var Guds barn og derfor ville bli vist spesiell velvilje. – Joh 8:39–41.
Den pakten Gud tidligere hadde inngått: Dette sikter til den pakten Gud inngikk med Abraham. Den pakten trådte tydeligvis i kraft i 1943 fvt. da Abraham gikk over Eufrat. (1Mo 12:1–7) Abrahamspakten ble ikke gjort ugyldig av lovpakten, som ble inngått 430 år senere, i 1513 fvt. Lovpakten var i stedet et tillegg til Abrahamspakten og ledet folk til Abrahams avkom, Jesus Kristus. – Ga 3:15, 16; se studienote til Ga 3:24.
pakten: Eller: «avtalen». (Se studienote til Ga 3:15 og Ordforklaringer: «Pakt».) De kristne i det første århundre kunne se det greske ordet for «pakt» i Septuaginta som en gjengivelse av det hebraiske ordet berịth. Dette ordet forekommer over 250 ganger i De hebraiske skrifter i betydningen «pakt», eller «avtale». – 2Mo 24:7, 8; Sl 25:10; 83:5, fotn.; se studienote til 2Kt 3:14.
430 år: Paulus snakker her om den tiden som gikk fra Abrahamspakten ble inngått, til den mosaiske lovpakten ble inngått. Det ser ut til at pakten mellom Jehova og Abraham trådte i kraft i 1943 fvt. da Abraham og familien hans gikk over Eufrat på vei til Kanaan, det landet Jehova hadde lovt å gi etterkommerne deres. (1Mo 12:4, 5, 7) Dette skjedde tydeligvis på den 14. dagen i den måneden som senere ble kjent som nisan. Den konklusjonen er basert på 2Mo 12:41, som sier at Jehova utfridde sitt folk fra slaveriet i Egypt «på dagen da de 430 årene endte», det vil si på samme dato i 1513 fvt.
ble lagt til: Når Paulus bruker det greske ordet som er gjengitt med «ble lagt til», er det tydeligvis for å framheve at Moseloven var noe midlertidig. Det var den spesielt sammenlignet med Abrahamspakten, som er mer varig fordi den får en oppfyllelse som gjelder det lovte «avkommet». – 1Mo 3:15; 22:18; Ga 3:29.
for å gjøre klart hva som er lovbrudd: Paulus viser at et viktig formål med Moseloven var å «gjøre klart hva som er lovbrudd [eller: «overtredelser»]», det vil si å avsløre at Israel og hele menneskeheten synder mot Gud. (Les om det greske ordet for «lovbrudd» i studienote til Ro 4:15.) Loven viste tydelig hva begrepet synd omfattet. Paulus kunne derfor si at den fikk overtredelse og synd til å «bli større» fordi mange handlinger og til og med holdninger nå ble definert som syndige. (Ro 5:20; 7:7–11; se studienote til 1Kt 15:56; se også Sl 40:12.) Alle som prøvde å holde Loven, opplevde å bli domfelt av den fordi den viste hvor syndige de var. De ofrene som ble båret fram, minnet dem hele tiden om deres syndige tilstand. (He 10:1–4, 11) Alle mennesker trengte et fullkomment offer som fullt ut kunne gjøre soning for syndene deres. – Ro 10:4; se studienoten til det avkommet i dette verset.
inntil: Det at Paulus bruker ordet «inntil», viser at det ikke var meningen at Loven skulle vare for bestandig. Da lovpakten hadde tjent sin hensikt, opphørte den. – Ro 7:6; Ga 3:24, 25.
det avkommet: Eller: «den ætten». (Se Tillegg A2.) I denne sammenhengen sikter «avkommet» til Jesus Kristus. – Se studienoter til Ga 3:16.
overbrakt av engler: De hebraiske skrifter sier ikke rett ut at lovpakten ble overbrakt av engler. Men den inspirerte uttalelsen som står her – og også de som står i Apg 7:53 (se studienote) og He 2:2, 3 – viser at det var slik det foregikk. Jehova ga tydeligvis engler i oppdrag å tale til Moses som hans representanter og så gi ham «Vitnesbyrdets to tavler». (2Mo 19:9, 11, 18–20; 24:12; 31:18) Det var likevel Jehova som var den egentlige Lovgiveren, og Moses var hans utnevnte mellommann da pakten mellom Jehova og Israel ble inngått.
en mellommann: Den ikke navngitte mellommannen var Moses. Han fungerte som mellommann mellom Jehova og nasjonen Israel da det ble inngått en pakt, eller en juridisk bindende avtale, mellom disse to partene. (Se Ordforklaringer: «Mellommann».) Det greske ordet mesịtes, som er gjengitt med «mellommann», forekommer seks ganger i De kristne greske skrifter. (Ga 3:19, 20; 1Ti 2:5; He 8:6; 9:15; 12:24) Det er et juridisk uttrykk. Ifølge en ordbok betyr det «en som megler mellom to, enten for å skape eller gjenopprette fred og vennskap eller for å få i stand en avtale eller for å stadfeste en pakt». Som mellommann hjalp Moses nasjonen Israel til å overholde lovpakten og nyte godt av dens velsignelser. Han sto for eksempel for ofringen av dyr da pakten ble inngått. (2Mo 24:3–8; He 9:18–22) Han innsatte prestene og sørget for at de begynte å utføre sine oppgaver. (3Mo 8:1–36; He 7:11) Han overbrakte også en lovsamling på mer enn 600 lover til israelittene, og han ba inntrengende til Jehova om at Han måtte spare dem for straff. – 4Mo 16:20–22; 21:7; 5Mo 9:18–20, 25–29.
Det er ingen mellommann når det bare er én person inne i bildet: Paulus drøfter den pakten Jehova inngikk med Abraham. Denne pakten var i virkeligheten et løfte, som Jehova skulle holde. Han fastsatte ikke noen betingelser som Abraham måtte oppfylle. (Ga 3:18) Lovpakten, derimot, omfattet to parter. Den ble inngått mellom Jehova og nasjonen Israel, med Moses som mellommann. (Se studienote til Ga 3:19.) Israelittene sa seg villige til å oppfylle betingelsene i pakten og avla et hellig løfte om å adlyde Loven. – 2Mo 24:3–8; Ga 3:17, 19; se Ordforklaringer «Pakt».
Gud er bare én: Greske håndskrifter sier «Gud» her, men noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk og andre språk bruker Guds navn. Paulus’ uttalelse minner om det som står i 5Mo 6:4: «Jehova vår Gud er én Jehova.» Jesus siterte fra 5Mo 6:4 i Mr 12:29. (Se studienoter.) Paulus hentyder til det samme skriftstedet i Ro 3:30 og 1Kt 8:4.
holdes i fangenskap av synden: Det greske verbet som er gjengitt med «overgitt ... til å holdes i fangenskap av», betyr «å innhegne; å sperre inne», noe som overbringer tanken om å ha liten eller ingen mulighet til å slippe unna. I bokstavelig betydning kan ordet sikte til å fange fisk ved å stenge dem inne i et garn. (Lu 5:6) Ordet formidler på en levende måte at ufullkomne mennesker er fanget i sin syndige tilstand. Paulus sier at «Skriften har overgitt alle», det vil si alle etterkommerne av synderne Adam og Eva, «til å holdes i fangenskap av synden». Skriften, som inneholdt Loven, viste tydelig hvor syndig hvert menneske er i Guds øyne. (Se studienote til Ga 3:19.) Det var bare Kristus som kunne gi menneskene håp om å slippe fri fra dette fryktelige fangenskapet.
før troen kom: Det vil si troen på Jesus Kristus.
var i fangenskap: Paulus har nettopp vist at menneskene «holdes i fangenskap av synden». (Se studienote til Ga 3:22.) I dette verset bruker han det samme greske ordet (gjengitt med «var i fangenskap») for å få fram et annet poeng. Israelittene ble holdt bevoktet av Moseloven, og den loven ledet dem til «den troen [på Kristus] som skulle bli åpenbart».
vår oppdrager som ledet til Kristus: Det greske ordet for «oppdrager» (paidagogọs) som Paulus bruker i denne illustrasjonen, betyr bokstavelig «barneleder» og kan også gjengis med «vokter». Ordet er bare brukt i Ga 3:24, 25 og 1Kt 4:15, der Paulus sammenligner kristne tjenere med slike oppdragere. (Se studienote til 1Kt 4:15.) Med denne vakre metaforen sammenligner Paulus Moseloven med en oppdrager, eller vokter, som daglig fulgte en ung gutt til skolen. En slik oppdrager var ikke guttens lærer, men han hadde ansvaret for å beskytte ham, for å hjelpe ham til å følge familiens normer og for å korrigere ham. Som en parallell til det opprettholdt Moseloven nøye Guds normer og hjalp israelittene til å innse at de var syndige og ikke kunne holde Loven fullt ut. Ydmyke personer som godtok den rettledningen de fikk gjennom denne ‘oppdrageren’, forsto at de trengte Messias, eller Kristus, for det er ikke mulig å bli frelst på noen annen måte enn gjennom ham. – Apg 4:12.
nå som troen er kommet: Jesus var den som oppfylte Loven til punkt og prikke. Paulus kunne derfor si at troen, det vil si den fullstendige troen, var kommet – det var nå mulig å forstå ting som ikke kunne bli forstått tidligere. Ved å oppfylle Loven ga Jesus disiplene sine muligheten til å komme i et godkjent forhold til Jehova Gud. På den måten ble han den ‘som gjør vår tro fullstendig’. (He 12:2) Jesus skulle være med disiplene «alle dager helt til avslutningen på verdensordningen» (Mt 28:20), så det er ikke lenger nødvendig å få hjelp av ‘oppdrageren’. (Se studienote til Ga 3:24.) Ved å bruke dette resonnementet viser Paulus at Moseloven ble foreldet da den fullstendige troen basert på Jesus Kristus kom.
døpt til Kristus: Dette uttrykket viser at salvede kristne kommer i et spesielt forhold til sin Herre når de blir salvet, eller døpt med hellig ånd. De blir en del av «én kropp», menigheten av salvede, som Jesus Kristus er hode for. (1Kt 12:13; Mr 1:8; Apg 1:5; Åp 20:6; se studienote til Ro 6:3.) I 1Kt 10:2 bruker Paulus en lignende illustrasjon når han sier at et folk kan bli «døpt til» en leder eller befrier. – Se studienote til 1Kt 10:2.
har kledd dere i Kristus: Det greske verbet forekommer også i Kol 3:10, 12. En ordbok sier at dette uttrykket betyr «å bli så opptatt av Kristi sinn at man i tanker, følelser og handlinger ligner på ham og så å si kopierer det livet han levde». I brevet til romerne bruker Paulus det samme greske verbet i et lignende uttrykk. – Se studienote til Ro 13:14.
jøde eller greker: Ordet «jøde» sikter til dem som er av jødisk avstamning, israelittene. (Se Ordforklaringer: «Jøde».) Ordet «greker» blir her tydeligvis brukt i videre betydning om alle ikke-jødiske folkeslag. (Se studienote til Ro 1:16.) Fra Guds synspunkt er det ikke lenger biologisk avstamning fra Abraham som avgjør hvem som «virkelig [er] Abrahams avkom». Det finnes ikke noe skille basert på etnisitet eller nasjonalitet, for de som tilhører Guds folk, «er alle én». (Ga 3:26–29; Kol 3:11) Gud viser at han ikke gjør forskjell på folk, ved at han velger ut en ny nasjon, «Guds Israel», som består av både jøder og ikke-jøder. (Ef 2:11–18; se studienote til Ga 6:16.) Det passet godt at Paulus framhevet denne sannheten overfor de kristne i provinsen Galatia, der det var en blanding av jøder, grekere, romere og lokale folkeslag.
slave eller fri: En «slave» var en som ble eid av en annen. En «fri» var en som var fri fra fødselen av og hadde fulle borgerrettigheter. (Se Ordforklaringer: «Frigitt; fri».) Fra Guds synspunkt var det ingen forskjell mellom en kristen som var slave, og en som var fri. Alle kristne er blitt kjøpt med Jesu dyrebare blod og er slaver for Gud og for Kristus Jesus. – 1Kt 7:22 (se studienote), 23; 1Pe 1:18, 19; 2:16.
er dere virkelig Abrahams avkom: Den primære delen av Abrahams avkom er Kristus. (1Mo 22:17; se studienote til Ga 3:16.) Paulus viser her at andre som «tilhører Kristus», blir lagt til som en sekundær del av «Abrahams avkom» (eller: «Abrahams ætt»). (Mr 9:41; 1Kt 15:23) Denne sekundære delen består av de 144 000 åndssalvede kristne. (Åp 5:9, 10; 14:1, 4) Noen av disse kristne har jødisk bakgrunn, men de fleste av dem er fra de ikke-jødiske nasjonene. – Apg 3:25, 26; Ga 3:8, 9, 28.