HEBREERNE
Studienoter – kapittel 5
tjenesten for Gud: Da Paulus brukte dette uttrykket, kan han ha tenkt på to trekk ved øversteprestens tjeneste. På den ene side representerte øverstepresten folket overfor Jehova, slik alle prestene i Israel gjorde. Prestene bar fram folkets ofre og ba for dem. På soningsdagen var det bare øverstepresten som bar fram slike ofre. (3Mo 16:2, 17, 24) På den annen side representerte prestene også Jehova overfor folket ved å undervise dem om deres Gud og hans lover. – 3Mo 10:8–11; Mal 2:7; se også Ordforklaringer: «Prest».
gaver og slaktofre for synder: Under Moseloven kunne Guds folk bære fram visse ofre som gaver til Jehova for å gi uttrykk for takknemlighet eller for å få hans godkjennelse og velvilje. (3Mo 7:11, 12; 5Mo 16:17) Andre ofre ble båret fram for å gjøre soning for synd. (3Mo 4:27, 28) Men her tyder sammenhengen på at Paulus bruker uttrykket «gaver og slaktofre» som en generell betegnelse på alle de ofrene øverstepresten bar fram. (He 5:3; se også 3Mo 9:7; 16:6.) Paulus bruker det lignende uttrykket «gaver og ofre» i generell betydning i He 8:3 og 9:9.
Han kan vise medfølelse med dem som er uvitende og begår feil: Under Moseloven måtte en øversteprest bære fram ofre for sine egne synder. (He 5:3) Når han gjorde det, ble han minnet om at han var ufullkommen og hadde menneskelige svakheter. Siden han var klar over sin egen syndige tilstand, ville han sannsynligvis «vise medfølelse med [eller: «være mild (rimelig) mot»]» det folket som han bar fram ofre på vegne av. Synderne bekjente syndene sine, og i noen tilfeller måtte de gi erstatning til dem de hadde gjort urett mot. (2Mo 22:1; 3Mo 6:4, 5; 4Mo 5:7) Om slike syndere blir det sagt at de «er uvitende og begår feil [eller: «og farer vill»]». Det betyr at de ikke har syndet fordi de trosser Guds lover, men fordi de har menneskelige svakheter. – Se også 3Mo 5:17–19; 4Mo 15:27, 28.
har selv svakheter som han må kjempe med: Eller: «har selv svakheter som han er underlagt». Det greske verbet som her er gjengitt med «må kjempe med», betyr bokstavelig «er omgitt av». (Se også He 12:1, der det samme greske ordet er gjengitt med «har … omkring».) Det er også brukt i Apg 28:20, der Paulus sier: «Jeg er bundet med denne lenken.» Den greske teksten i det verset kan også gjengis: «Jeg har denne lenken omkring meg.» En ufullkommen menneskelig øversteprest var syndig, så han hadde «svakheter som han [måtte] kjempe med» hele tiden. Han var på en måte omgitt av svakhetene sine – de var som en klesdrakt han hadde på seg. (Se også Sak 3:3, 4.) Det var derfor han måtte «bære fram ofre for sine egne synder». (He 5:3; 3Mo 9:7; 16:6, 11) Ingen av disse øversteprestene kunne måle seg med Jesus Kristus, den himmelske Øversteprest, som er uten synd. – He 7:26–28.
kalt av Gud, slik som Aron ble: Noen av de kristne hebreerne kan ha lurt på hvordan Jesus kunne være en øversteprest, siden han ikke var en etterkommer av Aron. Paulus peker derfor på at Aron selv ble utnevnt av Gud til sin stilling, han arvet den ikke. (Se også 2Mo 28:1; 4Mo 3:10.) Jesus ble også «kalt av Gud», men i hans tilfelle gjaldt kallet å være øversteprest for evig. (He 5:5, 6) Jødiske øversteprester på Paulus’ tid, slik som Kaifas, ble generelt sett utnevnt – og noen ganger avsatt – av romerske myndighetspersoner. (Apg 4:6 og studienote) Slike øversteprester kan ha vært etterkommere av Aron, men de kunne ikke med rette hevde at de var blitt «kalt av Gud». – Se også He 7:13–16.
opphøyde heller ikke Kristus seg selv da han ble øversteprest: Jesus ble opphøyd av sin Far, Jehova, som kalte ham til å være Øversteprest. Det skjedde i år 29 da Jesus ble døpt. Han framstilte seg ydmykt for å gjøre sin Fars vilje, som blant annet gikk ut på at han skulle gi sitt liv som et offer og tjene som Jehovas Øversteprest for evig. (He 5:6; 10:8, 9) Jehova ga så uttrykk for at han elsket og godkjente sin Sønn, og han salvet ham med hellig ånd. På den måten opphøyde, eller æret, han Jesus. (Se studienote til Mr 1:11.) Denne æren som kom direkte fra Jesu Far, Jehova Gud, var langt større enn den æren andre øversteprester ønsket seg eller gjorde krav på fordi de var etterkommere av Aron. – Se også Joh 8:54.
«Du er min sønn. I dag er jeg blitt din far»: Paulus siterer fra Sl 2:7 for andre gang i dette brevet. (Se studienote til He 1:5.) Disse ordene ble oppfylt da Jesus ble døpt. (Se studienote til Mt 3:17.) Jehova viste også at han er Jesu evige Far i en spesiell forstand, da han oppreiste sin Sønn til udødelig liv i himmelen. – Apg 13:33, 34; se studienote til Ro 1:4.
et annet sted: Videre i dette verset siterer Paulus fra Sl 110:4. Han siterer fra denne passasjen eller hentyder til den flere ganger i dette brevet. – He 6:20; 7:3, 11, 17, 21; 10:12 og studienote.
prest for evig på samme måte som Melkisẹdek: Dette er den første gangen Melkisedek blir nevnt i brevet til hebreerne. Han var både konge og prest på Abrahams tid. (1Mo 14:18) Jesus arvet ikke sin stilling som prest fra Melkisedek. I stedet var han prest «på samme måte som» Melkisedek. Det var tydeligvis Gud som utnevnte Melkisedek til konge og prest i byen Salem. Han har på samme måte utnevnt Jesus til Konge i Guds rike og til Øversteprest. – Les mer om Melkisedek i studienoter til He 7:1.
Kristus … bar … fram anmodninger og inderlige bønner: Paulus kan spesielt ha tenkt på de bønnene Jesus ba under sin smertefulle kamp i Getsemane hage. Under denne avgjørende prøven på hans integritet ba han gjentatte ganger inderlige bønner til sin Far. – Lu 22:41–45; se studienoter til Apg 4:31; Flp 4:6.
med sterke rop og tårer: Paulus viser at Jesus, den perfekte Øversteprest, var en mann med sterk tro og dype følelser som tillitsfullt ba inderlig til sin Gud og Far. Evangelieberetningene nevner ikke konkret tårer i forbindelse med Jesu inderlige bønner i Getsemane hage. Men det ser ut til at Paulus sikter til det som skjedde da, og han blir inspirert av Gud til å ta med denne rørende detaljen. (Lu 22:42–44; se også studienoter til Mt 26:39; se også 1Sa 1:10, 12–18; 2Kg 20:1–5; Ne 1:2–4; Sl 39:12.) Uttrykket «sterke rop» kan også sikte til det Jesus sa like før han døde på torturpælen. (Mt 27:46; se også Sl 22:1, 24.) Bibelen forteller om to andre ganger da Jesus gråt. Han gråt av sorg ved sin venn Lasarus’ grav. (Se studienote til Joh 11:35.) Og da han red inn i Jerusalem på et ungt esel, gråt han høyt på grunn av det forferdelige som skulle skje med den byen. – Se studienote til Lu 19:41.
han ble bønnhørt: Jehova hørte Jesu inderlige bønner og besvarte dem, slik det var forutsagt. (Jes 49:8; se studienote til 2Kt 6:2.) Han viste på flere måter at han bønnhørte sin Sønn. Han sendte en engel for å styrke ham. (Lu 22:43) Senere frelste han Jesus fra døden ved å oppreise ham. Han oppfylte også Jesu ydmyke bønn: «Ikke la min vilje skje, men din.» (Lu 22:42) Guds vilje skjedde virkelig. Den gikk blant annet ut på at han ga sin Sønn en gave som var langt større enn noe av det han ba om – udødelighet. – Joh 17:5; 1Ti 6:16.
sin gudsfrykt: Dette uttrykket beskriver Jesu dype respekt for sin Far og for hellige ting. Det greske ordet som er brukt her, betegner «ærbødig respekt i Guds nærvær». Det kjennetegnet Jesus at han hadde slik ærbødighet og respekt for sin Far. Det var også profetert om Messias at «en ånd som fyller ham med … frykt for Jehova», skulle «hvile over ham», og at han skulle «ha sin glede i frykten for Jehova». (Jes 11:2, 3) Det greske ordet for «gudsfrykt» forekommer også i He 12:28. – Se studienote til He 11:7; se også studienote til Kol 3:22.
lærte han lydighet: Jesus hadde alltid vært en lydig Sønn av Gud, også da noen av «den sanne Guds sønner» i himmelen gjorde opprør. (1Mo 6:2) Før Jesus kom til jorden, viste han at han hadde en ydmyk og lydig innstilling. (Jes 50:5) Men som menneske på jorden lærte han av erfaring hva det vil si å være lydig under vanskelige forhold som han aldri ville ha opplevd i himmelen. (Flp 2:8; He 10:9) Hans lydighet ble på den måten prøvd og gjort fullkommen, slik at Jehova kunne gi lydige mennesker evig liv gjennom ham. – Se studienoter til He 5:9.
etter at han var blitt gjort fullkommen: Guds Sønn ble skapt som en fullkommen åndeskapning. Da han senere levde som menneske på jorden, «begikk [han] ingen synd». (1Pe 2:22) Men for å kunne gjennomføre et spesielt oppdrag måtte han bli «gjort fullkommen» i en annen forstand. Han måtte bli en som passet perfekt til å tjene som Øversteprest for menneskene. Det Paulus her skriver om, er i harmoni med betydningen av de greske ordene som er gjengitt med «gjøre fullkommen», «fullkommen» og «fullkommenhet». De kan blant annet overbringe tanken om å være fullstendig, nå et mål og gjennomføre en hensikt. (Se også studienote til 1Kt 13:10.) Som menneske ble Jesus fullt ut kvalifisert til å tjene som en medfølende øversteprest ved at han bevarte sin integritet under alle prøvelser, til og med da han sto overfor døden. – He 2:17; 4:15; 5:10; se studienote til He 2:10.
ble han ansvarlig for … evig frelse: Det er Jehova Gud som har sørget for at mennesker kan «få evig frelse». (Jes 45:17) Men Jesus er den han bruker for å gjøre det mulig for mennesker å bli frelst fra synd og død, som de arver fra Adam. (Se også Lu 1:68, 69 og studienote; 2:30.) I sin stilling som Øversteprest «ble [Jesus] ansvarlig» for å hjelpe lydige mennesker til å oppnå denne frelsen. Jesus blir også kalt «Hovedformidleren av [eller: «Banebryteren for»] … frelse». – He 2:10 og studienote; se også studienoter til Apg 3:15; 1Ti 1:1.
øversteprest på samme måte som Melkisedek: Se studienote til He 5:6.
Om ham har vi mye å si: Det vil si om Jesus som «øversteprest på samme måte som Melkisedek». Paulus begynte å drøfte dette viktige emnet i He 5:6, men her avbryter han denne drøftelsen for å komme med en formaning om å «gå inn for å bli modne». (He 6:1) Han fortsetter sammenligningen mellom Jesus og Melkisedek i He 6:20.
vanskelig å forklare: Et oppslagsverk sier om det greske ordet som her er gjengitt med «vanskelig å forklare»: «Som sammenhengen viser, er ikke dette på grunn av emnet, men på grunn av et problem hos tilhørerne.»
sløve til å høre: Det greske ordet som er gjengitt med ‘sløv’, kan beskrive en som er treg til å lære, uimottagelig, likegyldig eller til og med lat. De kristne hebreerne var blitt sløve til å høre, det vil si at de var ute av stand til eller uvillige til å forstå nye eller dype bibelske lærespørsmål og å leve etter dem. Ja, de hadde faktisk glemt sannheter de allerede hadde lært. (He 5:12; se studienote til He 5:14.) Noen kan ha ‘blitt tynget’ av dagliglivets bekymringer og distraksjoner og ikke vært oppmerksomme nok på åndelig veiledning. (Lu 21:34–36; se også He 2:1; se studienote til He 6:12.) Det ser ut til at de kristne hebreerne ikke forsto at troen ikke kan være statisk. Den vil enten bli sterkere eller svakere.
På dette tidspunktet burde dere ha vært lærere: Da Paulus skrev sitt brev til de kristne hebreerne, hadde det gått nesten 30 år siden menigheten i Jerusalem ble opprettet. Så «på dette tidspunktet [bokst.: «i betraktning av tiden»]» burde de ha vært i stand til å lære andre om det de trodde på. Å gjøre det var en viktig del av alle de kristnes tjeneste. (Se studienote til Mt 28:20.) Men noen syntes det var vanskelig å forstå og godta dypere sannheter, for ikke å snakke om å lære andre om dem. – Se studienote til He 5:11.
det grunnleggende: Det greske uttrykket for «det grunnleggende» har den generelle betydningen «grunnbestanddelene i noe». Det ble for eksempel brukt om bokstavene i det greske alfabetet. (Se også studienote til Ga 4:3.) Her sikter «det grunnleggende» til grunnsannhetene i «Guds hellige uttalelser». «Det grunnleggende» var blant de første tingene de kristne hebreerne måtte lære før de kunne lære dypere sannheter. (He 6:1 og studienote) Ifølge et oppslagsverk antyder formuleringen «begynner forfra og lærer dere det grunnleggende i Guds hellige uttalelser» at hebreerne måtte «starte på nytt, ikke bare med kapittel en, men på en måte med bestanddelene i alfabetet som går forut for kapittel en».
Guds hellige uttalelser: Dette uttrykket sikter til De hebraiske skrifter og tydeligvis også til Jesu Kristi lære og det de kristne bibelskribentene hadde skrevet ned under inspirasjon. – Se studienote til Ro 3:2.
Det har gått tilbake med dere, slik at dere trenger melk: Ettersom melk er den viktigste næringskilden for spedbarn, er det en passende illustrasjon på de mest grunnleggende sannhetene som de kristne må lære. Men Paulus var bekymret over at de kristne hebreerne ikke hadde gjort framskritt og kommet forbi det grunnleggende. I virkeligheten hadde det gått tilbake med dem. Det var som om de igjen hadde begynt å bare drikke melk. Derfor oppfordrer han dem til å ta til seg «fast føde». (Se studienote til He 5:14.) Tidligere hadde Paulus gitt lignende veiledning til de kristne i Korint. (Se studienote til 1Kt 3:2.) I andre sammenhenger kan melk derimot sikte til alle de næringsrike sannhetene som alle kristne, både nyomvendte og erfarne, må ta til seg. – 1Pe 2:2.
kjenner ikke rettferdighetens ord: Paulus bruker et uttrykk («kjenner ikke») som ofte ble brukt om dem som var nybegynnere, eller uerfarne. Disse kristne forsto tydeligvis ikke Guds ord fullt ut fordi de ikke var vant til å leve etter det i hverdagen. Paulus omtaler passende nok den inspirerte læren som «rettferdighetens ord», for de budskapene Gud overbringer til mennesker, forklarer hva som er rett og hva som er galt i hans øyne. – Se studienoter til 2Kt 5:19; 9:9.
et lite barn: Dette uttrykket antyder ikke at det å være som «et lite barn» alltid er noe dårlig. (Se studienote til 1Kt 14:20.) Men når Paulus i denne sammenhengen nevner et lite barn, bygger han videre på illustrasjonen om å trenge melk. Han understreker at de kristne hebreerne ikke hadde vokst, at de ikke var blitt modne.
fast føde: Paulus sikter her til dypere sannheter som utgjør en kontrast til «melk», eller grunnleggende sannheter som nye troende lett kan forstå. (Se studienoter til 1Kt 3:2; He 5:12.) For eksempel formidler Paulus mye «fast føde» i dette brevet. Han går i dybden når han skriver om Jesu rolle som «øversteprest på samme måte som Melkisedek», om hvor mye mer Jesus utretter som prest enn de levittiske prestene gjorde, og om andre dype emner. – He 5:6, 10, 11; 6:20; 7:11, 15–17.
modne mennesker: Eller: «fullvoksne mennesker». – Se studienoter til Ef 4:13; He 6:1; se også 1Kt 2:6 og fotnote.
sin vurderingsevne: Eller: «sine oppfatningsevner». Dette greske ordet ble noen ganger brukt bokstavelig om de fysiske sanseorganene som gjør at mennesker kan se, høre og smake. Men her sikter det til modne kristnes evne til å bruke sinnet sitt til å forstå, eller oppfatte, hvordan de kan ta gode avgjørelser i moralske og åndelige spørsmål. – Se studienote til Flp 1:9, der et beslektet gresk ord er gjengitt med «god vurderingsevne».
trent den opp: Her bruker Paulus fysisk trening som en metafor. Det greske ordet gymnạzo betyr bokstavelig «å trene (som en idrettsutøver)». (Se studienote til 1Ti 4:7.) Akkurat som idrettsutøvere trente hardt, måtte de kristne hebreerne hele tiden anstrenge seg for å skjerpe og bruke «sin vurderingsevne». De måtte studere prinsippene i de inspirerte skrifter. (2Ti 3:16, 17) Ved hjelp av den kunnskapen de da fikk, kunne de trene opp sin vurderingsevne ved å bruke den, slik at de ble «modne mennesker».
til å skille mellom rett og galt: Paulus viste at de kristne hebreerne måtte anstrenge seg for å bli modne. (He 5:11–13) Når de hadde trent opp «sin vurderingsevne», ville de klare å gjennomskue det som kunne gi et villedende inntrykk, og ta avgjørelser som var i harmoni med Guds normer. Som modne kristne kunne de bedre skille mellom rett og gal oppførsel og mellom sann og falsk lære. – Ro 16:19; 1Kt 14:20.