Hellig; hellighet

En egenskap som er en del av Jehovas natur; det å være ren i absolutt forstand. (2Mo 28:36; 1Sa 2:2; Ord 9:10; Jes 6:3) Når det hebraiske ordet blir brukt om mennesker (2Mo 19:6; 2Kg 4:9), dyr (4Mo 18:17), ting (2Mo 28:38; 30:25; 3Mo 27:14), steder (2Mo 3:5; Jes 27:13), tidsperioder (2Mo 16:23; 3Mo 25:12) og aktiviteter (2Mo 36:4), overbringer det tanken om å være skilt ut og viet til den hellige Gud, å være satt til side til tjenesten for Gud. Også i De kristne greske skrifter betyr de ordene som oversettes med «hellig» og «hellighet», det å være skilt ut for Gud. Ordene brukes også om renhet i menneskers oppførsel. – Mr 6:20; 2Kt 7:1; 1Pe 1:15, 16.