Kirkesamfunnene og forretningslivet

I DE senere år har det kommet fram stadig flere beviser for at kirkesamfunnene i mange land er sterkt engasjert i forretningslivet, til stor bestyrtelse for mange mennesker. Kirkesamfunnene har investert store pengesummer i en lang rekke forskjellige forretningsforetagender. Fordi deres fortjeneste i mange tilfelle er skattefri, betyr det at det kommer inn mindre skatt til myndighetene. Dette fører til at større byrder blir lagt på den alminnelige skatteyter.

En artikkel i Reader’s Digest for mars 1969 kom inn på skattespørsmålet og sa: «Forretningsforetagender som eies og drives av kirkesamfunn, representerer et stort inntektstap for føderale og statlige myndigheter, ettersom disse går glipp av de skatter som ville bli avkrevd hvis foretagendene ble drevet av konkurrerende private bedrifter. Det er umulig å komme med nøyaktige beregninger av tapet, men pålitelige overslag lyder på 655 milliarder dollar årlig.»

Tenk på hvor mye mindre skatt enkeltpersoner ville behøve å betale hvis disse skattene ble betalt! Det ovennevnte tallet er bare for De forente stater. Andre land har også store tap fordi kirkesamfunnenes inntekter er skattefrie.

Situasjonen i Canada ble drøftet i et radioprogram som ble sendt i Ottawa i Ontario den 15. november 1968. Det ble blant annet sagt:

«Kirkesamfunnene har holdt på med å rope fra prekestolene og i korridorene i parlamentsbygningene at de ville bli nødt til å skjære ned på sine veldedige gjerninger hvis de ble pålagt skatt. . . . Hva de ikke forteller deg fra prekestolene eller fra noe annet sted, er at den organiserte kirke i vår tid er blitt en av landets største forretningsorganisasjoner. Ikke en cent av noen av disse organisasjonenes fortjeneste blir beskattet. Og når jeg sier forretningsorganisasjoner, så er det nettopp det jeg mener. Kirkene i Canada eier bruktbilforretninger, bowlingbaner, biljardhaller, leiegårder. . . . Parlamentreporteren Paul Akehurst hevder at kirken i Ottawa er en av landets største utleiere av værelser og leiligheter i slumstrøkene. Den tjener på andres elendighet, og ikke en cent av denne fortjenesten blir beskattet.

«Den forente kirke og den anglikanske kirke i Canada har investert over 100 millioner dollar, ja, 100 millioner dollar, i hvert eneste tenkelig foretagende, til og med i noen av de foretagender som produserer våpen og napalm, ting som skal brukes mot mennesker.»

Selve Vatikanet er også sterkt engasjert i forretningslivet. Fra sitt sete ved elven Tiber i Roma styrer det et forretningsimperium som omfatter hele verden.

For ikke lenge siden ble det utgitt en bok som kaster en del lys over hvor omfattende Vatikanets forretningsvirksomhet er. Boken har tittelen «Vatikanimperiet» og er skrevet av Nino Lo Bello, en romersk-katolsk journalist. Ved å foreta omhyggelige undersøkelser har forfatteren klart å samle tilstrekkelige beviser for at Vatikanets forretningsvirksomhet i sannhet er av forbausende dimensjoner. Han sier: «Som en av verdens største aksjonærer har Vatikanet verdipapirer som ofte blir anslått til 40 milliarder kroner. Dette beløpet er sannsynligvis altfor lavt, for Vatikanet har investert i veksler over hele verden, og til og med ifølge forsiktige beregninger er det mye som tyder på at det har verdipapirer for over 40 milliarder kroner.»

Tallet på de firmaer som Vatikanet eier eller har aksjemajoriteten i bare i Italia, er kolossalt stort. Ved å bruke et firma som det eier, til å oppnå aksjemajoriteten i en lang rekke andre firmaer, klarer det i en viss utstrekning å skjule at det er det som er den egentlige eier. Vatikanet har for eksempel aksjemajoriteten i Italgas, som er den eneste leverandør av gass til hjemmene i 36 italienske byer. Dette firmaet har i sin tur aksjemajoriteten i 11 andre firmaer som har å gjøre med forhandlingen av tjære, anhydrider, jernmalm, fosfor, koks, destillater, drikkevann, varmeanlegg, gassovner, gassapparater og fabrikkovner.

Lo Bello forteller at Vatikanet også har aksjer i Italias største bygningsfirma, Società Generale Immobiliare. I den senere tid har Vatikanet imidlertid solgt mesteparten av sin aksjeandel, som utgjorde 15 prosent av aksjene i dette store firmaet. Hva er grunnen til det? Bladet Time for 28. november 1969 sa: «De sosiale brytninger øker i Italia. Ettersom Vatikanet er ivrig etter å stille kirken på arbeiderklassens side, ønsker det ikke å bli beskyldt for å legge ned fabrikker som ikke lønner seg, si opp arbeidere eller sitte på den motsatte siden av forhandlingsbordet når foreningene ber om høyere lønn. . . . Økonomiske eksperter mener at kirken kommer til å gjøre større investeringer utenfor Italia enn den tidligere bar gjort.»

Blant styremedlemmene i firmaet Montecatini-Edison er det en rekke lekmenn som ivaretar Vatikanets interesser. Dette viser at Vatikanet må ha mange aksjer i firmaet, som er et av Italias største aksjeselskaper. Bare der i landet eier eller kontrollerer det 19 andre firmaer, og utenfor landets grenser er det en rekke firmaer som har nær forbindelse med det.

Banker og forsikringsselskaper

Italias tre ledende banker har nær forbindelse med Vatikanet. Det er Banca Commerciale Italiana, Credito Italiano og Banco di Roma. En fjerde bank, Banco di Santo Spirito, eies av Vatikanet. Disse fire bankene «representerer over 20 prosent av alle bankinnskudd i Italia», hevder Lo Bello.

Men dette er ikke de eneste bankene som har tilknytning til Vatikanet. I Nord-Italia eier Vatikanet sju store banker. Det har dessuten store investeringer i 13 andre banker. I ytterligere 62 banker har det mindre aksjer. Men foruten disse bankene er det, ifølge Lo Bello, «tusener på tusener av små banker som er spredt utover landdistriktene i hele Italia», som «eies fullstendig av Vatikanet eller av lokale kirker. . . . Mange av disse små bankene ligger i sør og på de to største øyene i Middelhavet, Sicilia og Sardinia».

Et pengeinstitutt som eies av et sementfirma som Vatikanet har aksjemajoriteten i, kjøpte i 1967 åtte banker og slo dem sammen til et nytt selskap, Istituto Bancario Italiano. Planen er at flere banker skal slås sammen med dette selskapet, som på den måten vil bli en av de største bankinstitusjoner i Europa.

Som en kunne vente, har Vatikanet også interesser i forsikringsselskapene. Det eier to store forsikringsselskaper, Assicurazioni Generali di Trieste e Venezia og Riunione Adriatica di Sicurtà. Foruten disse to er det minst ni andre forsikringsselskaper som er knyttet til Vatikanet.

Andre firmaer som Vatikanet enten eier, kontrollerer eller øver innflytelse på, har å gjøre med tekstiler, ammunisjon, dynamitt, bergverksdrift, medisinalvarer, pelsverk, sukker, papirprodukter, forlagsvirksomhet, shipping, biler, telefonkommunikasjoner, badeværelsesutstyr, sanitærartikler, maling, plast, kjemikalier, spaghetti, knapper, cellulose, bomull, ull, konfeksjon, turisme stormagasiner, hoteller og så videre. Det finnes nesten ikke den grein av forretningsverdenen som Vatikanet ikke har investert penger i.

Lateran-avtalene

Ifølge Lo Bello var det en våpenfabrikk som Vatikanet eide, som «skaffet våpen til den italienske hær» da den marsjerte inn i Etiopia i 1935. Bare noen få år tidligere, i 1929, hadde Vatikanet undertegnet et konkordat med Italias daværende hersker, den fascistiske diktatoren Mussolini. Dette konkordatet er i historien kjent som Lateran-avtalene.

Avtalene gikk blant annet ut på at Vatikanet skulle få erstatning for at Kirkestaten, de områder som tidligere sto under pavens herredømme, ble innlemmet i Italia i det 19. århundre. Disse områdene var på cirka 41 000 kvadratkilometer innenfor Italias grenser. Som erstatning ga Mussolini Vatikanet et beløp som tilsvarer cirka 640 millioner kroner. Han gikk også med på å betale lønningene til sogneprestene rundt om i Italia. Lo Bello forteller at det den dag i dag er de italienske myndigheter som lønner over 30 000 prester, trass i at Vatikanet har mer enn god nok råd til å betale disse lønningene selv.

Konkordatet fritok også Vatikanet for skatt, og Mussolini utvidet dette til å omfatte de inntekter Vatikanet har på sin forretningsvirksomhet. I de senere år har de italienske myndigheter forsøkt å kreve skatt av det utbytte Vatikanet får fra sine store investeringer. Deres anstrengelser var imidlertid uten resultater fram til 1968, da det ble opplyst at Vatikanet bøyde seg for myndighetenes krav om at det skal betale skatt av sitt aksjeutbytte.

Etter å ha nevnt noen av de mange firmaer hvor Vatikanet har aksjemajoriteten, sier Lo Bello: «De foregående detaljer gjør en smertelig klar over at Vatikanet og dets menn i sannhet har skaffet sitt foretagende en solid plass i storfinansens verden,»

På grunn av sine mange forretningstransaksjoner er Vatikanet og mange andre religiøse organisasjoner uløselig knyttet til forretningsverdenen. Hvor stor forskjell er det ikke mellom dem og de sanne kristne, som Jesus Kristus hadde i tankene da han sa: «De er ikke av verden»! — Joh. 17: 16.

Den religiøse organisasjon som virkelig tjener Gud i samsvar med det eksempel Jesus Kristus satte, konsentrerer seg om å forkynne de frigjørende sannheter i Guds Ord. Den lar seg ikke engasjere i kommersielle forretningsforetagender. Den følger Bibelens formaning og blander seg ikke inn i «livets sysler». — 2 Tim. 2: 4.