Problemer for præriefarmerne

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Canada

ET SMILENDE land! Ja, det var det pionerene fant da de kom til den kanadiske prærien. Det var i sannhet et rikt land. Millioner av bisoner, hjorter, elger og andre ville dyr gikk fredelig og beitet på de frodige, grønne gressmarkene. Det vrimlet av fisk i innsjøene og i de brede elvene. Overalt var det et yrende fugleliv. Store, vidstrakte belter av skog med enkelte lysninger innimellom og endeløse sletter avbrutt her og der av tregrupper, særlig ved elvebreddene, ga løfte om gode muligheter for dyrking av jorden.

Hver nybygger fikk 640 mål og rett til å kjøpe mer. Det så ikke ut til å være noe spørsmål om hva som skulle gjøres med all denne jorden. Verden trengte hvete, og her fantes det jord som var særdeles velegnet til dyrking av hvete. Nybyggerne dyrket derfor opp jorden og sådde hvete, og til slutt ble prærien kjent som «det gylne vesten». Kan du ikke se for deg bølgende åkrer av modent korn så langt øyet rekker?

Jernbanen begynte å komme lenger og lenger inn i landet, og lange tog fullastet med korn rullet ut mot kysten, hvor skipene lå og ventet på den kostbare lasten. Det kom stadig flere immigranter til landet. Energiske farmere fortsatte å legge nytt land under plogen, idet de brukte okse- eller hestespann. Provisoriske hus, i mange tilfelle bygd av torv, fikk klare seg. Alle så tillitsfullt fram til en tid med velstand.

Etter den første verdenskrigs slutt begynte moderniseringen. Hestespannene og de tunge, dampdrevne treskemaskinene begynte å forsvinne. Bensinmotoren overtok. Den ble så i sin tid erstattet av dieselmotoren. Deretter kom kjempemessige, selvgående skurtreskere på markedet. Det var virkelig forbausende å se hvordan de i løpet av minutter skar kornet og bokstavelig talt slukte store skårer. Men med denne utviklingen fulgte stigende omkostninger og utgifter til vedlikehold.

Hvis farmerne på prærien hadde vært litt forutseende, ville de ha innsett at det ikke ville ta lang tid før mekaniseringen og de forbedrede landbruksmetodene også nådde utviklingslandene, og at de også ville produsere milliarder av tonn hvete. Det var imidlertid få av dem som tenkte alvorlig over en slik mulighet. Farmerne kjøpte mer jord, slik at de kunne dyrke mer hvete og kjøpe flere maskiner, og så kjøpte de enda mer jord for å kunne dyrke enda mer hvete og kjøpe enda flere maskiner.

Slik det var i begynnelsen

I begynnelsen var det få farmere som spesialiserte seg på hvete. De hadde også hester, kveg, griser, høns, ender og kalkuner. De ’satte ikke alt på ett kort’. Det gikk ikke lang tid før de erfarte at det ikke var rekordhøst hvert år. Det var dårlige år også. De måtte derfor produsere fôr til kveg, og de fleste av dem hadde middels store åkrer, hvor de dyrket alle slags grønnsaker. De sørget alltid for å ha et lager av grønnsaker, frukt og kjøtt som de kunne bruke om vinteren.

Ved å bytte smør og egg med andre varer og selge fløte eller ekstra okse- eller griseslakt fikk de alltid nok til å dekke regningen fra kjøpmannen. Det var ingen som sultet. Barna vokste opp like sunne og friske som jordekornene som hoppet og sprang omkring dem. Familiemedlemmene arbeidet sammen. Både unge og gamle var med på å gjøre jordbruket lønnsomt.

Men livet besto ikke bare av arbeid. Det var også tid til lek og moro. Hver sommer ble det arrangert pikniker og cowboyoppvisninger. Folk spilte baseball og andre spill, og om kveldene var det dans. Om vinteren gikk de på skøyter og ski og hadde litterære diskusjonsklubber. Hvis det kom en nybygger, eller hvis noens låve brant ned, kom naboene sammen og bygde et hus eller en ny låve på kort tid. Folk var i det hele tatt vennlige og hjelpsomme.

Vendepunktet

Men så, i 1929, skjedde det plutselig en drastisk forandring. Depresjonstiden hadde begynt. Det ble et voldsomt kursfall. Velstående mennesker ble plutselig lut fattige. De «magre 30-årene» begynte. Mange som hadde investert penger i foretagender som nå gikk konkurs, foretrakk å begå selvmord framfor å leve i fattigdom. Farmerne ble også hardt rammet, og mange ga opp kampen og lot panthaverne overta.

Andre ble værende på farmene sine. De arbeidet fra soloppgang til solnedgang, men selv etter at solen hadde gått ned, var det mye å gjøre. Kuene skulle melkes, melken skulle separeres, grisene skulle mates, grinder og gjerder skulle repareres, og dyr som hadde kommet bort, måtte finnes. Farmerens hustru var heltinnen på hjemmefronten. Mange av de viktigste oppgavene ble lagt på hennes sterke skuldrer.

Dessverre for farmerne var det slik at de utålmodige ungdommene ikke kunne eller ikke ville holde ut livet på prærien. De ønsket ikke å være «barnepiker» for kveg. Uansett hvor hardt de arbeidet, så det aldri ut til at familien ville bli kvitt sin gjeld. De ønsket å få en bedre utdannelse og komme seg bort fra arbeidet på farmene. De begynte å dra til byene, hvor folk bare måtte arbeide åtte timer om dagen og fikk betaling for det. Til slutt antok flukten fra landsbygda enorme dimensjoner.

De som ble værende på landet, opplevde en tid med konsolidering. Noen, som håpet på bedre tider, kjøpte opp småbrukernes farmer og fikk store landeiendommer. Småbrukerne, som ble tvunget til å selge med tap, dro inn til industrisentrene og var ofte avhengige av sosial hjelp. Nå ble det et problem å få folk til å arbeide på farmene. I enkelte områder fantes det ikke noen igjen som kunne ta slikt arbeid. Alt arbeidet på farmene måtte reorganiseres. Alt ble mekanisert, slik at én mann kunne gjøre alt arbeidet. Overflødige husdyr ble slaktet. Bønder som før hadde drevet med både husdyrhold og jorddyrking, gikk nå helt og holdent over til å dyrke korn.

Framgang som følge av krigen

I og med den annen verdenskrig fikk økonomien et oppsving. Prisene steg, og det var stor etterspørsel etter alle slags landbruksprodukter. Mange farmere deltok i krigen, men de som ble igjen på farmene, fikk en rik høst. Enda en gang foregikk det en radikal forandring på farmene. Nå var det ikke bare ungdommene som dro inn til byen. De eldre ønsket også å få del i bylivets bekvemmeligheter. Mange tilbrakte vintrene i California, Florida eller Mexico. En hadde ikke lenger behov for husdyr og hager. Det en trengte, kunne en få kjøpt i supermarkedet.

De farmerne som hadde gjort det godt, fikk således rikelig med fritid. De kjørte til og fra farmene i biler og bearbeidet jorden ved hjelp av traktorer. Når høsten var omme, var det ikke lenger noe å gjøre på farmene, og eierne kunne gjøre det de hadde lyst til, hele vinteren. Disse farmerne var øyensynlig i ferd med å bli uavhengige og finne fram til en nokså makelig levemåte.

Men vent litt! Det skjedde ting i andre land også. Ja, til og med i utviklingslandene forandret forholdene seg raskt. Nye landbruksmetoder, sinnrike maskiner, kunstgjødsel og bedre såkorn bidro til rike avlinger. Mange land klarte nå å dyrke det kornet de selv trengte, og mer til.

Slik gikk det til at Canada i 1950- og 1960-årene kom i en vanskelig situasjon. Verdens kornmarked var overfylt. Det var fortsatt etterspørsel etter millioner av tonn hvete, men nå hadde Argentina, Australia og De forente stater tatt opp konkurransen. Det gikk ikke lang tid før store kornsiloer i «det gylne vesten» var fulle av overskuddshvete, mens farmerne, som fremdeles hadde to års avling i sine kornbinger og en ny avling på trappene, undret seg på hvor mye av jorden de skulle la bli overgrodd av ugress.

Det er blitt anslått at Canada nå har 40 millioner tonn hvete på lager, og det er få kjøpere. Det er sjelden tale om kontantsalg. Canada må ofte avgjøre hvor mye av kundenes eksportprodukter det er villig til å importere i bytte mot hvete. Konjunkturene er synkende. De landene hvor folk sulter, kan ikke betale den prisen som blir forlangt. Eksportørene står derfor overfor følgende spørsmål: Skal de eller skal de ikke selge for mindre? Hvis prisene på verdensmarkedet stadig settes drastisk ned, kan resultatet bli en altomfattende priskrig, som ingen har råd til.

I mellomtiden har en ny metode for kvegdrift dukket opp. Det er ikke lenger behov for låvebygninger og våningshus. Det eneste som trengs, er siloer til å lagre fôret i, utendørs innhegninger til kveget og maskiner som kan fordele fôret på båsene. Og kornet er blitt byttemidlet. Farmerne har byttet maskiner, møbler, matvarer og mange andre ting mot korn.

I Financial Post skriver Philip Mathias: «På præriefarmene er en i ferd med å vende tilbake til byttehandelsystemet. Grunnen er store overskuddslagre av korn som ikke kan selges. Farmere med store kornkamre bytter korn mot maskiner, kveg, møbler, utdannelse til sine barn og kanskje en tur til tannlegen.» Dette kan løse lokale problemer, men det gir ikke noen virkelig løsning på landets økonomiske problemer.

Det ser ut til at farmerne har vært den mest føyelige av alle yrkesgrupper. Når industriarbeiderne blir misfornøyde, gir de uttrykk for det ved å streike. Farmerne pleide imidlertid å svelge sin misnøye og fortsette slitet i håp om at det på en eller annen måte ville bli bedre året etter. Men til slutt ble også de angrepet av protestbasillen. Arbeiderne protesterte, studentene protesterte, og til og med prestene protesterte, så hvorfor skulle ikke også farmerne protestere?

Det ble arrangert protestmøter over hele landet, og farmernes organisasjoner sendte flammende resolusjoner til regjeringen med krav om at noe måtte gjøres. De ville ikke lenger la seg avvise av myndighetenes tomme ord og oppfordringer om å vise tålmodighet. De nektet å gi seg og satte hardt mot hardt. Da Canadas statsminister Pierre E. Trudeau, nylig hadde et møte med dem i Winnipeg og Regina, barrikaderte tusenvis av farmere bygatene med traktorer og overdøvet ham med sinte tilrop.

Men hvordan skal problemet løses? Hvem kan en selge is til på Nordpolen? Hvem kan en selge hvete til i en verden hvor hvetemarkedet er overfylt? Andre land har det samme problemet, og også der krever bøndene å få avsetning på sine produkter. Det ser imidlertid ikke ut til at det finnes noen øyeblikkelig løsning på problemet. Er ikke dette et stort paradoks? De kornrike landene mangler visse varer fordi de har for mye korn, mens de underernærte og sultne ser at det finnes rikelig med mat overalt unntatt på deres bord, Det trengs en visere konge enn Salomo til å løse problemet.

Hvor går veien?

Uansett hva myndighetene vil foreta seg, er det én ting som er sikkert: Forholdet mellom farmerne og myndighetene må tas opp til ny vurdering og gjennomgå en drastisk forandring. Farmerne vil ikke lenger kunne spesialisere seg på et enkelt produkt. Kanskje de forhold som før gjorde seg gjeldende på farmene, vender tilbake, slik at jordbruket blir mer variert. Det er behov for en eller annen form for internasjonal kontroll for at det skal kunne bli slutt på den situasjonen som gjør seg gjeldende nå, da de fleste land enten har overflod eller lider mangel.

Mange mener at konkurranseordningen, særlig i forbindelse med jordbruksproduksjonen, har utspilt sin rolle. Det hevdes at det er behov for et internasjonalt rådgivende organ — et organ som er absolutt upartisk, rettskaffent og rettferdig, og som på verdensomfattende basis vil føre nøye tilsyn med hvem som dyrker hva, og hvor de dyrker det. Det beklagelige er bare at det ikke lar seg gjøre å danne et slikt organ blant de politiske og kommersielle elementer i det nåværende samfunn.

Hvilken dyktig administrator vil ikke han måtte sies å være som klarer å løse dette vedvarende problemet! Menneskene kan ikke ved sine bestrebelser holde fram noe håp om en snarlig løsning på præriefarmernes problemer.