Hva har skjedd med det sanne vennskap?

I VÅR tid, da ’urettferdigheten har tatt overhånd og kjærligheten er blitt kald hos de fleste’, slik det er blitt forutsagt i Bibelen, er det gode, gammeldagse vennskap en sjeldenhet. (Matt. 24: 12) Ennå finnes det riktignok mennesker som er omgjengelige og forekommende, men også blant dem er det mange som er redd for å inngå et virkelig vennskap.

Og likevel, hvis du spør en alminnelig mann om han har mange venner, svarer han ganske sikkert ja, eller kanskje han nøler med å svare. Hvorfor nøler han? Han gjør det fordi ordet «venn» kan brukes i flere betydninger.

Folk regner for eksempel ofte sine bekjente som venner. De sier kanskje: «Jeg har venner overalt! Vinduspusseren, for eksempel — hva er det han heter igjen? Og slakteren nede på hjørnet, han som vi kjøper kjøtt av; og han borte i banken som jeg bestandig snakker med. Så jeg har nok av venner, skjønner du.» Det er ikke engang sikkert at ’de husker navnet på alle sammen, men det er slike tilfeldige bekjentskaper mange kaller venner.

Faktum er at en vennlig, utadvendt holdning ofte blir forvekslet med vennskap. Enkelte mennesker er snare til å presentere seg, og før det har gått mange minutter, foreslår de at dere skal være dus. Nesten uten å trekke pusten spør de: «Hvor bor du? Hva arbeider du med? Hvor gikk du på skolen? Er du gift? Har du barn?» Det varer gjerne ikke lenge før de begynner å bli personlige. Men er den interesse som de viser for andre, alltid et uttrykk for sant vennskap? Hvor mange av disse menneskene vil komme deg til unnsetning når du trenger hjelp, i form av penger eller et trøstens ord?

Mange har etter hvert begynt å bruke ordet «venn» i tilknytning til de forskjelligste forhold mellom mennesker. De kan med dette ordet sikte til en arbeidskamerat, en lekekamerat fra barndomstiden eller en betrodd kjenning. Mange mennesker i den vestlige verden vil derfor ikke nødvendigvis bruke ordet «venn» bare om personer som de står i et nært forhold til. Et vennskap kan være overfladisk, tilfeldig eller midlertidig, men det kan også være nært og varig. Som mange sier: «Det avhenger av hva du legger i det.»

I mange land hvor kriger og voldshandlinger har satt dype spor, er folks syn på vennskap blitt forandret. Eldre mennesker innser at den gamle form for vennskap er i ferd med å forsvinne. Noen vil si at en venn er en person som viser full forståelse for en annen persons intellekt, temperament og spesielle interesser, og som får den andre til å vise sine beste egenskaper. Andre mener at det å inngå et vennskap er en følelsessak. En venn er en som liker det du liker. Han synes det er morsomt å gå lange fotturer eller er interessert i fjellklatring, seilsport eller andre ting som du synes er spennende. Et slikt vennskap, bygd på felles opplevelser, er ikke nødvendigvis et forhold preget av fortrolighet, tillit og lojalitet.

Den gamle oppfatningen når det gjelder vennskap, at vennskap knytter sterke bånd, nesten like sterke som blodsbånd, at venner utgjør en beskyttelse mot lovløse og umoralske mennesker, har stort sett forsvunnet.

Denne forandringen skyldes i første rekke at menneskene, som forutsagt i Bibelen, er blitt ’egenkjærlige, uten naturlig hengivenhet’. (2 Tim. 3: 1—3, NW) Uten naturlig hengivenhet kan det umulig bli noe sant vennskap.

I vår tid er det også mange ting som skiller menneskene og derfor hindrer dem i å knytte sterke vennskapsbånd. Det tar tid å bygge opp et sant vennskap, og folk flytter mye i dag. Det er mange som ikke bor på et sted lenge nok til å bygge opp et varig vennskap. I et land som USA skifter én av fem personer bopel hvert år. Også i andre land flytter befolkningen mye.

Et varig vennskap må også kjennetegnes av trofasthet og pålitelighet, men vår tid, som er så preget av uro, kriminalitet, mistillit og voldsmentalitet, gir ikke grobunn for slike egenskaper.

Et vennskap medfører også ansvar og krever at en er villig til å bære en del av andres byrder. Men i dag er det mange som vokter seg for å bli nærmere kjent med andre, ettersom de mener at ’de har nok med sine egne problemer’. En ung mann som flytter mye, sa: «Det er bare snakk om uker før min kone og jeg har skaffet oss nye venner. Men vi lar det aldri gå så langt at det koster oss noe å flytte igjen.» Hvor fremmed må ikke denne tankegangen ha vært for Jesus Kristus, som sa: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner»! — Joh. 15: 13.

Et sant vennskap krever offer, men i dag er det mange som ikke er innstilt på å ofre noe. Det gammeldagse vennskap, en av tidligere tiders velsignelser, er derfor ikke vanlig lenger.

Ikke desto mindre finnes det ennå mennesker som dyrker det sanne vennskap, den form for vennskap som Bibelen skildrer i beretningene om David og Jonatan og Rut og No’omi. (2 Sam. 1: 26; Rut 1: 16, 17) Denne form for vennskap lever i første rekke videre blant de sanne kristne, som har satt sin lit til Gud og hans Ord, Bibelen. Jehovas vitner opplever for eksempel at deres vennekrets utvides i et nær sagt forrykende tempo. (Mark. 10: 29, 30) Men utenom de sanne kristnes rekker er det sanne vennskap en sjeldenhet. Dette er et tap for menneskeheten.

Men hvorfor skal vi ha venner? Hvordan kan vi vise oss som andres venner i denne onde verden? Hva slags venner bør vi ønske å ha, og hvordan skal vi få dem? Dette er noen av de aktuelle spørsmål som blir besvart i den neste artikkelen.