Jeg var en gang demonenes slave

Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent på Fijiøyene

MENNENE satt i en sirkel omgitt av mørke skygger. Den eneste grunnen til at de syntes, var at det svake lyset fra oljelampen ble reflektert på kroppene deres, som var innsmurt med kokosnøttolje. Stedet var en fijiansk stråhytte som lå litt tilbaketrukket i forhold til de andre husene i landsbyen. Mennene sendte rundt et halvt kokosnøttskall, og hver og en av dem drakk av det.

Hva var det for en underlig seremoni som foregikk midt på natten, av og til avbrutt av ofringer og besvergelser? Og hva var det de drakk? Det var noe skummelt over det hele. Alt hemmelighetskremmeriet tydet på at mennene ikke hadde godt i sinne.

Den gamle mannen som tydeligvis førte ordet, var en heksedoktor, og de andre mennene hadde kommet sammen med ham for å tilbe de dødes ånder. Den store trebollen med fire korte bein som var skåret ut av et eneste trestykke, inneholdt kava-kava, som var det som ble sendt rundt. Røttene og stilkene av kavaplanten, som tilhører samme familie som pepperplantene, blir tørket og malt til et pulver og så blandet med vann. Mens kava-kavaen ble blandet, ble det frambåret offer til de dødes ånder. Etter hvert som hver mann drakk, ble de døde påkalt og bedt om at de måtte gi samtlige styrke til å utføre den oppgaven de hadde foran seg.

De hadde nemlig en spesiell oppgave foran seg. De ønsket å få hjelp fra de dødes ånder til å foreta en vellykket plyndring av en bestemt forretning. De ville ha penger og hva de ellers kunne få tak i. Til slutt sa heksedoktoren at han var overbevist om at plyndringen ville bli vellykket. Først måtte imidlertid forretningens eier forhekses.

Plyndringen ble foretatt til fastsatt tid. Mens plyndrerne stjal penger fra kassen, hermetikk, stoffruller fra hyllene og til og med en safe av stål, sto eieren som i trance, ute av stand til å gripe inn. Senere ble imidlertid plyndrerne tatt, for politiet fant de stjålne gjenstandene hos dem. Selv om plyndringen lyktes til et visst punkt, klarte plyndrerne altså likevel ikke å unngå lovens lange arm, og det var ingen «dødes ånder» som kom dem til unnsetning da.

Åndetilbedelse

Du lurer kanskje på hvordan jeg kan vite så mye om dette. Jo, jeg var en av disse mennene, og den gamle heksedoktoren var min bestefar. Før sin død overbrakte han sine hemmeligheter og evner til meg, etter at jeg hadde gjennomgått en nødvendig læretid.

I flere år var jeg også heksedoktor og ledet forskjellige grupper av åndetilbedere. Vi flyttet fra sted til sted på øyene og benyttet mine trolldomsevner. Vi stjal og levde av tyvegodset. Vi arbeidet bare når det var absolutt nødvendig. Før eller senere ble vi som oftest tatt, enten fordi vi skrøt av våre bragder, eller fordi det ble funnet tyvegods hos oss. Som følge av dette hadde jeg sittet i seks forskjellige fengsler på Fijiøyene, og jeg hadde et meget dårlig rykte.

Noe som er ganske merkelig i denne forbindelse, er at jeg også var medlem av en fremtredende sekt innen kristenheten, og det samme hadde min bestefar vært før meg. Hans spiritistiske virksomhet var godt kjent, men han var ikke desto mindre et høyt aktet medlem av vårt religionssamfunn. Jeg kan aldri huske at presten sa noe om fijianernes tilbedelse av de døde. I kirken lærte vi jo at de dødes sjeler lever videre etter døden, og hva var da galt med at vi prøvde å få våre døde til å hjelpe oss med å skaffe oss det vi trengte, tenkte vi, selv om vi skaffet oss det ved å stjele? Ufullkomne mennesker føler seg gjerne tiltrukket av tanken på å kunne få noe for ingenting eller ved å gjøre så lite som mulig. I egenskap av heksedoktor hadde jeg også en posisjon i samfunnet og nøt stor respekt. Dette ga meg en følelse av å være noe og styrket min tro på mine trolldomsevner.

På den annen side var det absolutt visse ulemper ved vår levemåte. Vi levde alltid i frykt for å mishage åndene. Når vi først hadde kommet i deres makt, var vi nødt til å gjøre det de ønsket. Vi var redde for at ulydighet skulle få fryktelige følger for oss personlig eller for vår familie. Det eksisterte ikke noen kjærlighet mellom oss og åndene. Det så ikke ut til at de brydde seg noe om hvor fordervet vi ble, mens vi på vår side gladelig brukte deres krefter til å utføre lovløse og fordervelige handlinger. Dessuten levde vi i stadig frykt for å bli tatt for våre forbrytelser.

Jeg pleide ofte å tenke at det måtte finnes en bedre og mer tilfredsstillende levemåte. Jeg var forvirret og syk av tomheten i det liv jeg levde. Men hvordan kunne jeg frigjøre meg fra det jeg var viklet inn i?

Spiritismen avsløres

En dag fikk jeg besøk av et av Jehovas vitner. Resultatet ble at vi begynte å studere Bibelen sammen en gang i uken. Jeg fikk lære mange ting som jeg aldri hadde hørt før. Jeg fikk for eksempel vite at Bibelen sier: «De døde vet ikke noen ting, . . . deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med.» (Pred. 9: 5, 6) De åndene som vi påkalte, var altså likevel ikke våre kjære! Hvem var de da? Jeg forsto snart at de var demoner — onde ånder, som er de krefter som står bak alle former for spiritisme. Kristenhetens religionssamfunn hadde aldri vist meg at Bibelen fordømmer enhver som «gir seg av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann, [enhver] heksemester, [enhver] som spør en dødningemaner, [enhver] sannsiger, [enhver] som gjør spørsmål til de døde». — 5 Mos. 18: 10—12.

Jeg fikk vite at Gud på det strengeste forbyr de kristne å beskjeftige seg med trolldom og spiritisme, fordi «kjødets gjerninger er åpenbare [i] . . . trolldom [spiritisme, NW]» og alle former for tilbedelse som er forbundet med det. — Gal. 5: 19, 20.

En hard kamp

I dag er jeg et kristent vitne for Jehova og har, håper jeg, for alltid vendt ryggen til det som jeg nå vet er demonisme. Men det har vært en hard kamp. En stemme fra det usynlige pleide å oppfordre meg inntrengende til å slutte å studere Bibelen. Den minnet meg om alle de ting jeg hadde kunnet skaffe meg mens jeg var under åndenes innflytelse. Den kom med trusler og sa at hvis jeg sluttet å tjene åndene, ville jeg få oppleve vanskelige tider og kanskje ikke være i stand til å forsørge min familie. Demonens stemme nevnte imidlertid aldri all den usikkerhet og utilfredshet jeg hadde følt.

Men gjennom mine studier med Jehovas folk hadde jeg lært hva jeg måtte gjøre. Jeg påkalte Jehova i bønn. Jeg leste regelmessig i Bibelen og kom så mye som mulig sammen med den lokale menighet av Jehovas vitner. Jo mer utholdende jeg var, jo svakere ble stemmen, og til slutt forsvant den.

Demonene prøvde så å forlede meg på annen måte. To eldre menn fra landsbyen kom og spurte meg om jeg ikke kunne lede dem i noen trolldomsseremonier. De ville ha materialer til å bygge et hus av. Vanligvis er fijianerne vennlige og medfølende og gjør hva som helst for dem som trenger hjelp. Hvis de bibelske prinsipper ikke hadde vært så dypt innprentet i mitt hjerte og sinn, ville jeg kanskje ha tenkt at det ikke ville gjøre noe om jeg utøvde spiritisme denne ene gangen for å hjelpe min neste. Men nei, jeg kunne ikke inngå kompromiss, og det sa jeg til dem.

Kristenhetens usikkerhet

Etter at kristenhetens representanter i alle år har sett gjennom fingrene med demondyrkelsen, begynner de nå å gi uttrykk for bekymring på grunn av at heksedoktorene har større innflytelse enn prestene på disse øyene, hvor innbyggerne foregir å være kristne. En religiøs gruppe har nedsatt en spesiell komité som skal undersøke trolldomskunstenes rivalisering med kirkesamfunnene. En metodistlege i komitéen oppdaget at tallet på heksedoktorer øker. Da han ble spurt om han trodde at hekseriet ville komme til å dø ut på Fijiøyene, svarte han: «Nei, det tror jeg absolutt ikke. Jeg tror at det kommer til å tilta. Jeg ville i hvert fall ikke like at det døde ut før vi fikk anledning til å studere det skikkelig. Jeg tror at det vil kunne gi oss løsningen på noen av våre problemer.»

Den samme metodistlegen sa også: «Ifølge alle vitenskapelige lover skulle disse tingene [spiritistiske begivenheter som han selv hadde vært vitne til] simpelthen ikke skje, men en kan ikke benekte kjensgjerninger som en ser med sine egne øyne. Hvordan skal en så forklare det?» Disse forskerne er tydeligvis innstilt på å lære noe av de løgnaktige demonene i stedet for å vende seg til Bibelen for å finne løsningen på sine problemer.

Lykkelig over å være fri

Hvor glad er jeg ikke over at jeg er blitt frigjort fra disse onde, usynlige maktene i Satans ordning, som hersker over nasjonene! Jehovas vitner har hjulpet meg til å følge Bibelens veiledning, for eksempel det råd som blir gitt i Efeserne 4: 28: «Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noe godt med sine hender, for at han kan ha noe å gi til den som trenger.» Som følge av den forvandlende kraft som kunnskapen fra Bibelen utgjør, har jeg i dag fått ord på meg for å være en flittig og ærlig mann som lever slik en kristen bør leve.

Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, som har gjort det mulig for meg å ta fullstendig avstand fra spiritismen. Med Guds hjelp er jeg travelt opptatt med å hjelpe andre fijianere til å forstå hva demonismen er, og frigjøre seg fra den. Kunnskap ut fra Bibelen, ikke tilbedelse av ånder, vil kunne gi dem evig liv under Guds himmelske rikes styre. Hvis de underordner seg under dette rettferdige styre, vil de for alltid kunne være fri for trelldommen under onde ånder og glede seg over å tjene den rettferdige Gud, Jehova.