Geologiens hypotetiske struktur

DEN vitenskap som kalles geologi, har i høy grad bidratt til å øke menneskenes kunnskaper om sitt hjem, jorden. Som følge av dyktige geologers arbeid har vi fått vite mye om vår klodes beskaffenhet.

Innvigde kristne, som har rikelig med beviser for at Bibelen virkelig er Guds Ord, har imidlertid merket seg at det er åpenlyse uoverensstemmelser mellom geologien og skapelsesberetningen i 1 Mosebok. De har hørt geologer si at det har vært organisk liv her på jorden i hundrevis av millioner av år. Det er i sannhet stor forskjell mellom slike påstander og Bibelens uttalelser om at det har vært liv på jorden, ikke i hundrevis av millioner av år, men i høyden i titusener av år. (1 Mos. 1: 2—28; 2: 1—3; Heb. 4: 1—11) Hvordan skal en så stille seg til de påstander de fleste geologer i vår tid kommer med? Er skapelsesberetningen i 1 Mosebok blitt motbevist? La oss se litt nærmere på dette.

Geologene har inndelt de bergartene som jordskorpen er bygd opp av, i tre hovedgrupper: 1) Eruptive eller vulkanske bergarter, 2) sedimentære bergarter og 3) metamorfe bergarter.

De eruptive bergarter er størknet av en smeltemasse og utgjør fundamentet i jordskorpen. De kalles derfor primære bergarter. Granitt tilhører denne gruppen.

De sedimentære bergarter er av nyere opprinnelse og er blitt dannet enten ved opphoping av fragmenter av eldre bergarter eller ved nedbryting av eldre bergarter som følge av kjemisk utfelling. De ligger over hverandre i lag, såkalte strata. Geologene har oppdaget temmelig tykke strata, men disse representerer likevel bare et tynt lag på jordskorpens eruptive og metamorfe fundament.

De metamorfe bergarter er opprinnelig blitt dannet som eruptive eller sedimentære bergarter, men har gjennomgått en omdannelsesprosess ved høyt trykk og høy temperatur. Marmor er et eksempel på det. Marmor har opprinnelig vært kalkstein.

Den geologiske tabell

Særlig de sedimentære bergarter er fulle av fossiler. Det er derfor naturlig å spørre: Hvordan og når ble alle disse sedimentære bergartene med deres overflod av fossiler dannet?

I et forsøk på å besvare dette spørsmålet har geologene laget en hypotetisk tabell, som finnes i alle lærebøker i geologi. Den inndeler det en mener er historien om livet på jorden, i fire æraer: 1) Prekambrium (urtid), 2) Paleozoicum (oldtid), 3) Mesozoicum (middeltid) og 4) Kenozoicum (ny tid). Disse æraene er inndelt i 12 perioder, som igjen er inndelt i mindre enheter. Til denne tabellen hører et tidsskjema som oppgir aldere på milliarder av år.

Er det tilfelle at en som graver i jorden, finner bergartslag i den rekkefølgen? Er de aldere som er oppgitt på de forskjellige livsformer, pålitelige?

Basert på aktualitetsprinsippet

Når en undersøker den ovennevnte tabellen nærmere, finner en at den er bygd på to andre teorier, nemlig aktualitetsprinsippet og teorien om en organisk utvikling.

Hva menes med aktualitetsprinsippet? Det går kort sagt ut på at «nåtiden er nøkkelen til fortiden», eller at de geologiske prosesser alltid har vært de samme. Geologene mener at de ved å finne ut hva som foregår i havet og på jorden nå, kan slutte seg til hva som har skjedd i fortiden.

Teorien ble lansert i det 18. århundre, men ble ikke alminnelig godtatt før Sir Charles Lyells Principles of Geology (1830—1833) ble utgitt. I sin forklaring av denne idéen framkastet Lyell den tanke at alle de sedimentære bergarter ble avsatt ved prosesser som foregikk usedvanlig sakte, for eksempel ved at regn skylte løs sand nedover en fjellskråning til en elv, og at elven førte disse sedimentene videre til havet. Vi får vite at havbassenget ville bli fullt, og at vannet ville bli skjøvet inn over tidligere landområder. Så ville prosessen begynne forfra igjen. På denne måten skal kontinentene ha forandret seg i det uendelige.

En mener således at aktualitetsprinsippet gir en forklaring på de tusener av meter sedimentære bergarter som omgir de primære bergarter i jordskorpen. En slik prosess ville naturligvis ta milliarder av år.

Evolusjonsteorien implisert

Det er interessant å merke seg at kort tid etter at Lyell hadde utgitt den ovennevnte boken, kom Charles Darwins bok om artenes opprinnelse på markedet. Darwin antok ivrig den nyfødte geologiske teorien som den lenge savnede forklaringen på hans idé om en organisk utvikling ved naturlig utvalg, ved at de best skikkede overlever.

Det Darwin trengte, var nettopp det som aktualitetsprinsippet ga ham — ubegrenset tid. Don L. Eicher sier om dette i sin bok Geologic Time: «Lyells store innflytelse beredte grunnen for etterfølgende bedrifter i det 19. århundre, også av Charles Darwin, hvis idéer om den gradvise utvikling av levende ting ikke kunne ha florert uten det tankemessige skjelett som uendelig tid ga ham.»

Geologene ble derved vant til å forklare sine oppdagelser ved hjelp av uttrykk som hørte hjemme i utviklingslæren. Strata som inneholdt fossiler av «enkle» organismer, ble regnet for å være eldre enn de som inneholdt mer kompliserte organismer. Geologenes tabell over tidsperioder ble således konstruert med aktualitetsprinsippet og utviklingslæren som de to viktigste støttepilarene.

Sannheten om geologenes tabell

Når en ser på denne tabellen, trekker en gjerne den slutning at bergartslagene virkelig følger etter hverandre i samme nøyaktige rekkefølge. Men gjør de det?

Legg merke til hva den amerikanske geologen T. C. Chamberlain sier om dette: «Det er umulig å bevege seg direkte nedover gjennom hele rekken av lagdelte bergarter. . . . En kan bare skjelne hele rekker av strata ved å legge sammen dette vitenskapelige materialet, som er innsamlet i alle land, og selv når en har gjort det, kan en likevel ikke skjelne en absolutt fullstendig serie. Det er i det minste ikke blitt gjort.»

Verket Introduction to Geology (1958; side 11) av H. E. Brown, V. E. Monnett og J. W. Stovall viser videre at det ikke finnes noe som kan kalles «bergartslagenes vitnesbyrd» i den antatte rekkefølge:

«Uansett hvilken framgangsmåte geologen benytter, må han ta følgende kjensgjerninger i betraktning. . . . Ikke noe sted på jorden finnes det et fullstendig vitnesbyrd om bergartslagene. I noen områder er det blitt avsatt sedimenter i millioner av år, mens andre strøk har vært utsatt for naturkreftenes tæring i like lange perioder. For å rekonstruere jordens historie må en sette sammen spredte opplysninger fra tusenvis av steder over hele verden. Resultatene vil i beste fall bli et svært ufullstendig vitnesbyrd. Hvis vi sammenligner den fullstendige historie om jorden med et oppslagsverk på 30 bind, vil vi sjelden kunne håpe å finne et eneste fullstendig bind i et gitt område. Noen ganger vil et områdes totale geologiske bidrag bare være noen få kapitler, kanskje bare noen avsnitt. Ja, ofte må vi studere spredte opplysninger som nesten kan sammenlignes med noen få ord eller bokstaver.»

Hele den geologiske tabellen med dens æraer, perioder og epoker med høytklingende navn er med andre ord bare et gjettverk; dens struktur er hypotetisk. Det er ikke et eneste sted på jorden hvor det finnes bergartslag i den oppgitte rekkefølge.

Richard M. Pearl, som er professor i geologi, kom inn på dette på side 14 i boken 1001 Questions Answered About Earth Science (1969): «Det er således tydelig at det geologiske vitnesbyrd i et hvilket som helst område er langt fra fullstendig. Denne kjensgjerning ble første gang påpekt av Charles Darwin i hans klassiske bok ’Artenes opprinnelse’ (1859), hvor han ga uttrykk for den oppfatning at det er mer av den geologiske tid som blir representert ved brudd, enn ved strata.»

Strata i «omvendt» rekkefølge

Men dette er ikke alt. Geologene har ofte funnet bergartslag i «omvendt» rekkefølge, det vil si at et stratum med fossiler av enkle organismer ligger over et stratum med fossiler av mer kompliserte organismer.

I sin bok The Deluge Story in Stone henviser Byron C. Nelson til et område på cirka 20 000 kvadratkilometer som består av deler av Montana, Alberta og British Columbia, og hvor prekambriske bergarter (som ifølge geologenes tabell er de eldste) ligger over strata fra krittsystemet (som ifølge tabellen er det yngste av de mesozoiske systemer).

Er nåtiden en nøkkel til fortiden?

Når vi går nærmere inn på den ene pilaren i geologiens hypotetiske struktur, nemlig aktualitetsprinsippet og dets lære om at «nåtiden er nøkkelen til fortiden», støter vi også der på alvorlige problemer.

En vil kanskje trekke den slutning at det må være en enkel sak å måle den årlige hastighet for dannelse av sedimenter i vår tid og så regne ut hvor lang tid avsetningen av de forskjellige sedimentære bergartslag som finnes i jordskorpen, må ha tatt. Men denne metoden byr på mange vanskeligheter.

Det som står på side 111 i læreboken Principles of Geology av Gilluly, Waters og Woodford, illustrerer problemet. Forfatterne henviser der til 150 meter tykke krittlag i Paris-bassenget og sier: «Krittlagene er sammensatt av skjeletter av ørsmå dyr og planter. Lignende utfellinger foregår i så langsomt tempo at det ikke lar seg gjøre å foreta nøyaktige målinger — absolutt ikke mer enn noen få millimeter pr. århundre, og sannsynligvis mye mindre.»

Noe som vanskeliggjør situasjonen ytterligere, er at den hastighet sedimentdannelsen foregår i, varierer sterkt fra sted til sted, og det er få steder hvor en har kunnet måle den nøyaktig. Med hensyn til mulighetene for å komme fram til et årlig gjennomsnitt påpeker den samme publikasjonen at det «kan en bare gjette seg til».

Det er også et annet problem. Den type sedimenter som blir avsatt i vår tid, er annerledes enn den som finnes i bergartslagene. Den kjente geologen Archibald Geikie kommenterte dette i sin Textbook of Geology: «Vi kjenner de mest fremtredende trekk ved de opphopinger som nå blir dannet på de dypeste delene av havbunnen. Så vidt vi vet, er det ikke noe som svarer helt til dem blant formasjonene i jordskorpen.»

Hva med de imponerende aldere geologene fastsetter på bakgrunn av nedbrytingen av radioaktive elementer i visse bergartslag? Utgiverne av dette bladet har ofte påpekt at aldersbestemmelse basert på radioaktiv nedbrytning er forbundet med mange usikkerhetsmomenter. I boken Ages of Rocks, Planets, and Stars kommer Henry Faul inn på en av vanskelighetene i denne forbindelse: «Bergarter som egner seg til aldersbestemmelse, og som samtidig er i overensstemmelse med lagrekken, er meget sjeldne.»

Geologene har kommet sørgelig til kort når de har foretatt aldersbestemmelser på bakgrunn av aktualitetsprinsippet og utviklingslæren. De nåværende geologiske prosesser er så langt fra noen nøkkel til fortiden. Det er «ikke noe som svarer helt til dem» i de lagdelte formasjoner i jordskorpen. De kan ikke måles nøyaktig. Dessuten finner en ofte bergartslag i «omvendt» rekkefølge, og det viser seg at «det er mer av den geologiske tid som blir representert ved brudd, enn ved strata».

Men hvordan ble så disse kjempemessige massene av sedimentære bergarter med sine utallige fossiler dannet?

Strata avsatt hurtig

Det er i denne forbindelse interessant å merke seg at bergartslagene bokstavelig talt er fulle av fossiler som bærer tydelige vitnesbyrd om en hurtig avleiring.

Den skotske geologen Hugh Miller foretok omhyggelige undersøkelser av en art røde og grønne sandsteiner (fra devonsystemet i den geologiske tabell). Miller la særlig merke til alle fossilene av fisk i denne bergarten og den spesielle stilling den var begravd i i steinene. Hvilken slutning trakk han med hensyn til hvordan den hadde kommet dit?

På sidene 221 og 222 i The Old Red Sandstone sier Miller: «I denne periode av vår historie inntraff det en forferdelig katastrofe som plutselig drepte fisken i et område på minst 150 kilometer fra den ene ytterkant til den andre. . . . Utallige levende vesener ble drept øyeblikkelig.»

Dyktige geologer har trukket lignende slutninger med hensyn til alle lagdelte bergarter. I The Glacial Nightmare and the Flood påpekte den britiske geologen Sir Henry Howorth at «naturen har til sine tider arbeidet med en enorm energi og i et voldsomt tempo. . . . bergartslagene er fulle av vitnesbyrd om voldsomme og plutselige forskyvninger i stor målestokk».

Det er ikke bare i de lagdelte bergarter, men også i avleiringer på jordens overflate at en kan se beviser for en katastrofe. Gang på gang er mennesker blitt imponert over å finne kjempemessige kampesteiner langt borte fra de steder hvor de opprinnelig må ha ligget. Disse steinene kalles erratiske blokker eller flyttblokker. Noen av dem veier flere tusen tonn og er tydeligvis blitt flyttet mange hundre kilometer.

På bakgrunn av aktualitetsprinsippet sier vår tids geologer gjerne at disse steinene ble brakt dit de nå er, på svære isbreer i løpet av langvarige istider i kvartærsystemet. De hevder at da isbreene smeltet, ble kampesteinene liggende igjen der vi nå finner dem.

Men det er mange forhold som viser at denne teorien er uholdbar. Ett problem er at isbreene bare beveger seg ved hjelp av tyngdekraften, ovenfra og nedover. Flyttblokkene ligger imidlertid i mange tilfelle flere tusen meter høyere enn der de først lå. Som et eksempel kan vi nevne at det på toppen av Mount Washington finnes kampesteiner av grågneis (som tilhører de metamorfe bergarter) som tydeligvis er blitt ført dit fra et sted «mellom 1000 og 1200 meter lenger nede».

Harmoni mellom 1 Mosebok og geologien

Bibelforskere har ofte funnet at Bibelen gir en tilfredsstillende løsning på problemer som ikke lar seg løse ved hjelp av vitenskapelige teorier. I 1 Mosebok, kapitlene 6—8, leser vi om en verdensomfattende vannflom som gjorde ende på en epoke da ondskapen var stor på jorden. Men ville en slik vannflom kunne transportere slike kjempemessige flyttblokker som dem vi finner rundt om på jordens overflate? Kan den være forklaringen på at utallige tusener av små og store organismer som er blitt funnet i fossilførende bergarter, plutselig ble drept og begravd?

Sir Henry Howorth, som ble sitert ovenfor, påpekte at over hele Sibir var det et eller annet som plutselig feide bort alle former for liv. Hva mente han at det kunne være?

I sin leting etter svaret skrev han i The Mammoth and the Flood: «Vi ønsker en årsak som kunne drepe dyr, og likevel ikke bryte i stykker deres kropper eller lemleste dem, . . . som ville begrave kroppene og drepe dyrene, . . . som kunne feie sammen dyr av forskjellige størrelser og arter og blande dem med trær og andre vekster. Kjenner vi noe annet enn veldige mengder av framstormende vannmasser som kunne gjøre dette? Vann . . . er den eneste årsak jeg kjenner som kan gjøre arbeidet i en målestokk som står i et rimelig forhold til de virkninger vi ser i Sibir.»

Hvor godt passer ikke dette med Jehova Guds inspirerte Ord! Bibelen sier: «Og vannet steg og økte storlig over jorden; . . .Og vannet steg høyere og høyere over jorden, så alle de høye fjell under hele himmelen ble skjult.» — 1 Mos. 7: 18, 19.

Geologi som er basert på kjensgjerninger og ikke på gjettverk, støtter Bibelens beretning. Den gir oss tydelige beviser for at alle planter og dyr før vannflommen ble plutselig ødelagt av vann.

Men når lærebøker i geologi framholder et teoretisk tidssystem som er basert på aktualitetsprinsippet og utviklingslæren, må vi huske at kjensgjerningene ikke støtter denne oppfatningen. Nei, det er store huller i «bergartslagenes vitnesbyrd». Bergartslagene ligger ofte i «omvendt» rekkefølge. Det er bevist at det fant sted «voldsomme og plutselige forskyvninger i stor målestokk». Og en har funnet kjempemessige flyttblokker langt borte fra de steder hvor de først lå. Alle disse tingene viser at geologenes tabell med dens tidsskjema bare har hypotetisk struktur og derfor ikke gir et sant bilde av de faktiske forhold.