Kjempeblekkspruten — en fryktinngytende skapning

TRE newfoundlendere — Daniel, Theophilus og tolvåringen Tom — var ute og fisket i sin lille båt da de la merke til en uvanlig gjenstand som fløt i sjøen et stykke fra dem. De ble nysgjerrige og slo til den med en båtshake. Men da fikk de litt av et sjokk! Det plasket i vannet, og en kjempestor blekksprut kom til syne. Den angrep dem og slynget til slutt sine fangarmer rundt båten, som truet med å kantre.

Tom grep kvikt den lille øksen som de brukte til å skjære opp agn med, og hogg av en av uhyrets tentakler. Til deres store lettelse ga det nå opp kampen og lot seg gli tilbake i sjøen.

Men hadde det ikke vært for den delen av en tentakkel som lå i bunnen på båten, er det tvilsomt om de andre fiskerne i Conception Bay hadde trodd på dem da de senere fortalte om denne uhyggelige opplevelsen. Den avhogde delen var 5,8 meter lang og ni centimeter i omkrets.

I århundrer har folk fortalt fantastiske historier om alle slags sjøuhyrer. Det kan godt hende at noen av disse nifse beretningene er blitt til etter at noen har sett kjempeblekkspruten, som vitenskapsmennene mener er den største nålevende blekksprut. Tenk deg at du fikk øye på et nesten 20 meter langt sjødyr med åtte kraftige fangarmer og to lengre tentakler festet til en kropp av form som en geværkule. Øynene er på størrelse med tallerkener. Munnåpningen er utstyrt med kjever som minner om et papegøyenebb, og som er i stand til å skjære av tykk metalltråd. Dette er den største skapning på jorden uten ryggrad.

Oppdaget i nyere tid

I alle hav lever det mindre typer av tiarmete blekkspruter — det er over 300 forskjellige slag — men kjempeblekksprutene holder til på 500—1000 meters dyp. Det er ikke rart at de sjelden blir sett av mennesker! I gamle beretninger kan en lese om sjømenn som har sett og til og med fanget disse gigantene, men inntil for omkring 100 år siden tok vitenskapsmenn vanligvis slike beretninger med en klype salt. Deres skepsis skyldtes til en viss grad fantasifulle historier.

Først i 1870-årene fikk vitenskapsmennene anledning til å studere kjempeblekkspruten nærmere. Av en eller annen grunn, kanskje som følge av forandringer i havet, kom en mengde av dem da opp til havflaten utenfor Canadas kyst. Der ble de sett, og noen ble fanget. I november 1873, bare en måned etter at de tre fiskerne fra Newfoundland nesten var blitt druknet av en kjempeblekksprut, ble et annet eksemplar fanget og grundig undersøkt. Denne blekkspruten hadde en lengde på 9,8 meter.

Armer med dreibare sugeskåler

Fordi kjempeblekkspruten har lange, slangelignende armer, er det mange som tror at den er en vanlig, åttearmet blekksprut. Men det er den ikke. Det er mange forskjeller. Den åttearmete blekkspruten har en rund, sekkelignende kropp. De største eksemplarene kan veie noe over 20 kilo og ha en armspredning på cirka tre meter.

Men se nå for deg den tiarmete kjempeblekkspruten. Den er ti ganger så lang som den største åttearmete blekkspruten. Den sylindriske kroppen er cirka 4,5 meter lang og har de mest fryktinngytende armer du kan tenke deg. Åtte av dem er hele 3,5 meter lange. I tillegg har den to andre armer, tentakler, som er tett besatt med sugeskåler på tuppen og har en lengde på mellom 12 og 15 meter!

På de åtte kortere armene er det rekker av sugeskåler som sitter på korte, bøyelige stilker. På grunn av disse stilkene kan sugeskålene beveges i alle retninger. Sugeskålene kan, alt etter hvilken art blekkspruten tilhører, ha skarpe tenner langs kanten eller klør som kan trekkes inn eller skytes ut etter ønske. Dette er praktiske redskaper når blekkspruten skal fange og holde på en «lekkerbisken» med glatt skinn!

Jetdreven hurtigsvømmer

Den åttearmete blekkspruten kryper på havbunnen og bor i fjellsprekker. Kjempeblekkspruten derimot svømmer omkring i havet. Når den svømmer bedagelig omkring, benytter den to finner, en på hver side av kroppen. Men når den har det travelt, bruker den jetprinsippet! For noen arters vedkommende kan reaksjonskraften være så stor at blekkspruten kan skyte opp av vannet og fare 30 meter gjennom luften. Hvordan kan den klare det?

Hemmeligheten ligger i kappen. Kappen består av et tykt skinn og muskler som både beskytter blekksprutens viktige organer og gjør den i stand til å bevege seg med jetkraft. Når musklene i kappen blir slappe, strømmer det vann inn i kappehulen gjennom en spalte rundt halsen og fyller store hulrom. Når kappen trekker seg sammen, stenges kappespalten, og vannet presses under stort trykk ut gjennom en traktformet åpning under hodet. Ved å forandre retning på denne «dysen» kan kjempeblekkspruten øyeblikkelig få reaksjonskraften til å virke andre veien, og på denne måten kan den fare fram og tilbake uten å snu.

Hvis kjempeblekkspruten blir skremt, framkaller dens uvanlig tykke nerver en spontan kraftutfoldelse: Den skyter av gårde og når topphastighet i løpet av noen øyeblikk. Disse nervefibrene, som er 100 ganger større enn menneskets, er så følsomme at når kjempeblekkspruten er i fare, sendes det en impuls til alle deler av kappen samtidig. Resultatet er at kappemusklene trekker seg sammen med kolossal kraft og får blekkspruten til å skyte av sted.

Andre eiendommeligheter

Kjempeblekkspruten er av adelig slekt, for den har blått blod i årene. Blodet har en blåaktig farge fordi det inneholder kobber. Når det har avgitt oksygenet, blir det drevet gjennom gjellene av to hjerter. Hvert av dem pumper blodet inn i én gjelle. Blodet kommer så til det egentlige hjertet, som pumper det friske blodet ut i kroppsvevene. Kjempeblekkspruten har altså tre hjerter! Denne levende jetmotorens organer er et stort vitnesbyrd om Guds skaperevne.

Både hannen og hunnen er utstyrt med en blekksekk, som tømmer ut store mengder blekkvæske for at blekkspruten skal kunne skjule seg. Blekket danner en sky, en «røykskjerm», på størrelse med dyret selv, noe som forvirrer forfølgerne.

Når kjempeblekkspruten vil komme unna forfølgere, har den også nytte av små pigmentceller som gjør den i stand til å skifte farge. Disse cellene fungerer så godt at den kan anta så å si samme farge som sine omgivelser, ja, til og med få en bølge av farge til å skylle over kroppen når den svømmer inn i omgivelser med andre farger.

Øynene til dette sjøuhyret er i sannhet kjempestore. De kan bli bortimot 40 centimeter i diameter, det vil si like store som enkelte badeballer. Kjempeblekksprutens øyne er forbausende lik menneskeøyne. De har, akkurat som våre øyne, øyelokk, gjennomsiktig hornhinne, et fremre og et bakre øyekammer, netthinne, linse og to slags lysfølsomme celler, nemlig staver, som oppfatter sort/hvitt-bilder, og tapper, som gjør det mulig å motta fargeinntrykk. Det er en slik påfallende likhet i oppbygningen at dr. N. J. Berril, en kjent biolog, uttalte: «Jeg tror at uansett hvilken zoolog en ber om å velge ut det mest forbløffende trekk ved hele dyreriket, er det mest sannsynlig at det han henviser til, ikke er menneskets øye, som absolutt gjør oss slått av forundring, og heller ikke til kjempeblekksprutens øye, men til det faktum at disse to øynene, menneskets og kjempeblekksprutens, er like i så å si alle detaljer.» Kjempeblekksprutens øye har 100 000 lysømfintlige celler pr. kvadratmillimeter, og dette gir den et meget skarpt syn.

Størrelsen

Det er mange som lurer på hvor store kjempeblekksprutene egentlig kan bli. Den største som er undersøkt hittil, ble funnet i Lyall Bay i New Zealand og var 17,4 meter lang. Men hittil har en klassifisert bare 12 forskjellige arter av disse gigantene, og det er mulig at det finnes noen som er større. Det er i virkeligheten ting som tyder på det.

Spermasetthvalen lever for eksempel nesten utelukkende av tiarmete blekkspruter, små som store. Mange av disse kjempestore hvalene, som kan veie 50 tonn, har dype sår etter basketak med kjempeblekkspruter. Ofte har skinnet deres sirkelrunde arr som er fra seks til ti centimeter i diameter. Disse arrene er tydeligvis laget av sugeskålene på kjempeblekksprutens fangarmer under ville kamper nede i havet, for de er omtrent på størrelse med sugeskålene til en blekksprut på 15 meter.

Men hvis sugeskålene står i forhold til blekksprutens størrelse, da er det mulig at det lever noen kolossale kjemper i havet. Hvorfor det? Noen av disse arrene er nemlig 45 centimeter i diameter! En blekksprut med 45-centimeters sugeskåler skulle være omkring 60 meter lang. Det er aldri blitt bekreftet at det finnes slike gigantiske blekkspruter, og det er naturligvis mulig at disse store arrene kan ha oppstått ved at sugeskålene har strukket hvalens smidige skinn. I en reisebeskrivelse fra det 19. århundre hevder imidlertid forfatteren å ha sett en tentakkel på tykkelse med en menneskekropp og med sugeskåler så store som tallerkener.

Med tiden vil menneskene uten tvil lære mer om kjempeblekkspruten og begynne å løse de gåter som knytter seg til dette vitale og fryktinngytende sjødyret.

[Bilde på side 8]

Kjempeblekkspruten har ti fryktinngytende armer, hvorav de to lengste kalles tentakler