«Ditt Ord er sannhet»

«Du skal ikke stjele»

«EN TILTAGENDE flom av butikktyverier — intet håp om at det skal ta slutt.» Slik lød tittelen på en kronikk i U.S. News & World Report for 2. mars 1970. Det sto at antallet av slike tyverier er blitt tredoblet på ti år, hvilket betyr at dette er «en av de former for tyveri som tiltar i omfang med størst hastighet» i USA. Den som leser aviser, vet at det kommer lignende meldinger om forholdene her i landet. «Bare en brøkdel av alle butikktyverier blir i virkeligheten rapportert til politiet,» het det videre i artikkelen. Hvert år blir det stjålet penger og varer til en samlet verdi av mange milliarder dollar i USA.

I kronikken sto det at i en forretning hvor 175 kunder ble holdt under oppsikt, var det én av ni som stjal et eller annet. En undersøkelse som ble foretatt blant 1000 high-school-elever, viste at 50 prosent av dem hadde stjålet minst én gang. En forretningseier uttalte at ifølge folk som arbeider med løgndetektorer, «stjeler 75 prosent av alle ansatte alt fra penger til salgsvarer. Det er som et stort isfjell — vi ser bare toppen».

Det å stjele er et utslag av selviskhet. Butikktyverier og tyverier på arbeidsplassen er bare to av de mange former for tyveri. Folk stjeler fra forsikringsselskaper ved å komme med falske og overdrevne påstander om tap av eiendeler. Borgere stjeler fra myndighetene ved å snyte på skatten, smugle varer som skal fortolles, inn i landet, og heve arbeidsløshetstrygd uten å ha krav på det. En kjenner til at de som sitter ved kassene i selvbetjeningsforretninger, har lurt kundene på forskjellige måter.

I dag blir folk bestjålet midt på lyse dagen mens de går på gaten i byene. En gruppe mennesker i New York som sto i kø og ventet på å bli vist rundt i et stort trykkeri, så en bil som kjørte opp på siden av dem. En mann hoppet ut, rev til seg håndvesken til en av kvinnene i køen, hoppet inn igjen og ble kjørt vekk. Det hele skjedde i løpet av noen sekunder. Til og med folk som står på holdeplasser på undergrunnsbaner hvor det vrimler av mennesker, blir bestjålet. En mann går bort til en fremmed, viser ham en kniv som han har i hånden, forlanger å få lommeboken hans og vinker muntert til farvel idet han forsvinner med toget!

Hvorfor er det så mange som stjeler, i våre dager? Bibelen har forutsagt denne utviklingen og påpekt grunnen til den. Kort fortalt viser den at Satan Djevelen og hans demoner er blitt kastet ned til jorden, hvor de nå raser og gjør alt de kan for å ødelegge menneskeslekten, ettersom de vet at de bare har kort tid igjen. — Matt. 24: 12; 2 Tim. 3: 1—5; Åpb. 12: 7—12.

En del av forklaringen på at det er så mange tyverier i våre dager, er å finne i narkotikamisbruk og spill om penger. Det er også noen som stjeler fordi de er for late til å arbeide, og det finnes kvinner som stadig stjeler i butikker fordi de synes det er spennende å gjøre noe ulovlig uten å bli oppdaget. Når det gjelder de unge, er dårlig oppdragelse utvilsomt en av grunnene til at så mange stjeler.

De som stjeler ofte, forsøker å bortforklare eller rettferdiggjøre sine handlinger. Mange synes at det er helt i orden å stjele fra store forretninger eller firmaer, men det er ikke desto mindre tyveri. Noen hevder at fattigdom eller andre sosiale urettferdigheter gir dem grunn til å stjele, men én urett rettferdiggjør ikke en annen. Andre igjen sier at det ikke gjør noe om de stjeler, fordi de tar så lite. Men Guds Ord sier: «Den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.» — Luk. 16: 10.

I betraktning av at det falne menneske er så tilbøyelig til å ta ting som tilhører andre, er det åttende av De ti bud meget aktuelt, for det lyder: «Du skal ikke stjele.» (2 Mos. 20: 15) Denne loven ble gitt til Israels folk, men de kristne greske skrifter viser også tydelig at det er galt å stjele. Det påbud apostelen Paulus nedskrev, er typisk: «Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noe godt med sine hender, for at han kan ha noe å gi til den som trenger.» Hvor mye bedre er det ikke å gi til trengende mennesker enn å stjele! — Ef. 4: 28.

En kan si at Eva var det første menneske som stjal. Da hun så at treet med den forbudte frukt i Edens hage «var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene», ga hun etter for fristelsen og begynte å spise av frukten. Så forledet hun sin mann til å være med henne på tyveriet. For en pris de måtte betale! — 1 Mos. 3: 1—24.

En annen tyv som måtte betale dyrt for det han gjorde, var israelitten Akan. Han stjal noen av de ting som var vigd til Jehova, da Jeriko ble tatt av Israel. Han måtte også bøte med livet for at han stjal. Og så har vi forræderen Judas Iskariot. Han ble stemplet som tyv av apostelen Johannes, som skrev: «Han var en tyv og hadde pungen og tok det som ble lagt i dem» Til slutt begikk han selvmord. — Jos. 7: 1—26; Joh. 12: 6; Matt. 27: 5.

Hvordan kan en bekjempe tilbøyeligheten til å ta det som tilhører andre? En bør tenke over alle grunnene til at en ikke bør gjøre det. Først og fremst bør frykten for Jehova Gud holde en fra å stjele, for den som stjeler, pådrar seg Guds mishag, og er det fornuftig å gjøre det? «Vi er vel ikke sterkere enn [Gud]?» Ja, «å frykte Herren er å hate ondt», og å stjele er i sannhet noe ondt. — 1 Kor. 10: 22; Ordspr. 8: 13.

For det annet bør en avsky det å stjele fordi det fører til dårlig samvittighet. Det er bedre å greie seg uten visse ting enn å skaffe seg dem på bekostning av sin gode samvittighet. De kristne har fått befaling om å ha en god samvittighet: «Ha samvittigheten i orden, slik at de som håner deres gode kristne livsførsel, må bli til skamme med det de baktaler dere for.» — 1 Pet. 3: 16, UO.

Hvis en stjeler fra noen, kommer en dessuten i et dårlig forhold til vedkommende. En kan ikke stjele fra en annen og samtidig være vennlig innstilt overfor ham. En vil dessuten alltid være redd for å bli oppdaget. Apostelen Peter sier: «Ingen av eder må lide som . . . tyv.» — 1 Pet. 4: 15.

Fornuften alene skulle tilsi at det er galt å stjele. Vi ønsker ikke at andre skal ta det vi har skaffet oss på lovlig vis, og derfor bør vi ikke ønske å ta fra andre det de har skaffet seg på samme måte. Det er fornuft i «den gylne regel», som lyder: «Som I vil at menneskene skal gjøre imot eder, så skal og I gjøre imot dem.» — Luk. 6: 31.

Nøysomhet er en god beskyttelse i denne forbindelse. Den som er klar over at «gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning», vil ikke bli fristet til å stjele. Og det er naturligvis mye lettere å la være å stjele hvis en søker å komme så langt bort fra anledninger til å stjele som mulig. — 1 Tim. 6: 6—8.

Vi kan godt oppsummere det hele ved å si at hvis en holder de to store bud, som sier at en ’skal elske Herren sin Gud av alt sitt hjerte, all sin sjel, all sin hu og all sin makt og sin neste som seg selv’, vil en ikke stjele. Det er sant som det står: «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt.» — Mark. 12: 29—31; Rom. 13: 10.

Tilbøyeligheten til å stjele kan overvinnes, i likhet med andre laster som det falne menneske er befengt med. Apostelen Paulus viser at det var noen i menigheten i Korint som hadde lagt av denne lasten. Det kan gjøres, og det blir også gjort i vår tid.