De fryktelige brannene i California
BOLIGER brant som fakler. Flammene spredte seg fra hus til hus. Folk løp for livet mens ildkuler svirret forbi dem. Hvor inntraff denne katastrofen? Den inntraff innen synsvidde av Los Angeles, en av verdens større byer.
En usedvanlig tørr sommer og vinder med en hastighet på opptil 130 kilometer i timen bidro til å gjøre selv den minste brann til et sprakende inferno. Røyken steg 3000 meter til værs. Over San Diego, om lag 240 kilometer lenger sørøst, hang det andre truende røykskyer. Det var ikke mange av innbyggerne i Sør-California som ikke hadde en storbrann innen synsvidde.
På mindre enn en uke ble 1760 kvadratkilometer i Sør-California herjet av brann — tilsvarende et område på 16 × 110 kilometer! Brannene ødela over 400 boliger og kostet ti mennesker livet.
Cirka kl. 10.30 fredag den 25. september brøt det ut en storbrann på åsene vest for San Fernando-dalen, hvor omkring halvparten av befolkningen i Los Angeles bor. I løpet av fem minutter hadde ilden spredt seg til over 200 mål. Før det hadde gått en time, sto 1000 mål i brann. Flammene slikket oppover fjellsidene langs hele Malibu Canyon. De sto 20 meter til værs og feide nådeløst mot Stillehavet med en hastighet på opptil 130 kilometer i timen. Ilden, som kunne ses på en avstand av 60 kilometer, fortærte luksuriøse boliger på et øyeblikk. Brannen spredte seg ved at gnister og brennende trestykker ble ført av sted med vinden. Takspon som ble revet løs fra brennende hustak, fór gjennom luften og landet fortsatt brennende på andre hus flere hundre meter unna.
I sin nådeløse ferd mot havet krysset brannen den hovedveien som går langs stillehavskysten, og fortærte husklynger langs stranden. På et tidspunkt sto 20 kostbare hus i Malibu i brann samtidig.
Fra luften minnet kystsletten om et krigsherjet område. Varmen var så intens at vindusglass og til og med metall smeltet.
En av innbyggerne i Malibu følte seg sikker på at hennes hjem ikke ville brenne. Hun forteller: «Plutselig ble skyene kullsvarte, samtidig som de var kranset av ildtunger.» Ilden kom over den høyeste delen av fjellryggen knapt en kilometer borte, og «i løpet av noen sekunder var vi omgitt av flammer, og vinden ulte slik at det hørtes ut som om et lokomotiv raste gjennom dalen. Vi kjørte av sted omgitt av ild på begge sider og tok oss ikke engang tid til å ta med pungen min».
Ikke noe kunne reddes. Det eneste som overlevde, var to små ender, som ble funnet ubevegelige, men uskadd, i en dam full av forkullede ruiner. Hun sa: «De var det eneste lyspunktet i all elendigheten.»
Flere branner
Dette var imidlertid ikke den eneste brannen. I nærheten av Newhall, som ligger om lag 30 kilometer lenger inne i landet fra der hvor Malibu-brannen begynte, ødela sterke vinder noen kraftledninger og forårsaket en annen ødeleggende brann. En tredje brann begynte om lag 15 kilometer lenger vest, i nærheten av Thousand Oaks. Ved middagstider lørdag møttes disse tre brannene og dannet en halvmåneformet front rundt den vestlige enden av San Fernando-dalen. Denne sammenhengende brannen hadde en omkrets på 235 kilometer!
«Det er ikke uvanlig med krattbranner her i dalen,» sa Forrest Tanner, «og det er heller ikke uvanlig å se røyk. Det som egentlig fikk folk her omkring til å våkne opp, var at vi hørte at hus sto i brann i Chatsworth, og at en ikke på noen måte hadde herredømme over ilden.» I Chatsworth ble 35 hus lagt i aske — hus i 70 000 dollar-klassen.
En beboer i et av de første husene i Chatsworth som ble lagt i aske, sa: «Jeg trodde ikke at det var noen grunn til at vi skulle engste oss. Jeg tenkte ikke på å vanne taket. Vi hadde aldri en dråpe vann på stedet.» Han pekte mot en liten høyde bak det stedet hvor huset hans hadde stått, og sa: «Jeg var oppe på den høyden der mindre enn fem minutter før brannen, og jeg kunne ikke se noe som helst. Riktignok var det en masse røyk, og jeg tenkte at det var best vi kom oss av gårde, men jeg så ikke ilden.»
Han fortalte at mindre enn fem minutter senere drev vinden ilden fram gjennom gresset på høyden i likhet med en blåselampe. Huset hans ble lagt i aske. Ilden spredte seg fra det ene huset til det andre. Først gikk taket, og så tok det bare 15—20 minutter før hele huset hadde brent ned. På sørsiden av en gate ble 14 nye hus lagt i aske. Et 15. hus, som sto midt blant de husene som brant ned, unngikk helt ilden.
Mange steder i verden vil folk synes at det er underlig at ikke husene blir bygd av stein, og at det ikke blir brukt takstein, men det er vanlig å bygge hus av tre her.
San Diego-brannen
Omkring 240 kilometer sørøst for Los Angeles-brannen var de samme vindene årsak til en annen fryktelig brann. Den begynte om lørdagen i Cleveland National Forest, et fredet skogområde. Vinden knekte en høyspentmast, og dermed tok det fyr i det tørre krattet. Ilden, som ble drevet av gårde av vindkast med en hastighet på opptil 120 kilometer i timen, raste opp fjellskråninger, ned gjennom trange fjellkløfter, gjennom frodige daler og inn i bebodde områder.
Det ble anslått at mellom 40 000 og 60 000 mennesker måtte forlate husene sine. Leon Crooks, som var blant dem som bodde i Pine-dalen, et skogbevokst område om lag 80 kilometer øst for San Diego, sa: «Stedet her lignet mest en spøkelsesby, for alle hadde dratt sin vei. Sheriffens folk patruljerte hele tiden i området for å unngå plyndring.»
En syklonformet ildsøyle fortærte et hus og delte seg så i to, hvorav den ene delen braste gjennom den skogkledde tomten ved siden av Crooks’ hus, fulgte gjerdet foran huset og var nesten helt innpå det uten at malingen ble så mye som svidd. Han pekte på flere trær hvor den ene siden hadde brent opp, mens den andre sto grønn, noe som skyldtes de lunefulle vindene.
I Alpine, et landdistrikt 50 kilometer øst for San Diego, måtte Clarence Engebretson forlate huset sitt to ganger. Første gangen passerte brannen omkring 400 meter fra huset hans. I forbindelse med andre gangen de måtte dra av sted, sier hans hustru: «Vinden var så sterk at vi måtte bruke alle våre krefter for å holde oss på beina. Det er nesten ikke mulig å forklare hvor kort tid det tok før det hele var over oss. Det var akkurat som når lunten i en dynamittladning brenner. Vi samlet sammen dyrene og barna, satte oss i bilene og kom oss av gårde.» Da de vendte tilbake, var de helt overbevist om at huset deres var lagt i aske. Vinden hadde imidlertid ført ilden gjennom eiendommen ved siden av, slik at huset deres ikke var blitt det minste skadd.
Albert Davis i La Cresta, som ligger omkring 11 kilometer vest for Alpine, fortalte at han våknet omkring kl. 5 søndag morgen. «Vi kunne se hvordan brannen raste i Alpine, der borte,» sa han og pekte mot den andre siden av dalen, «på hele den strekningen du ser der borte.» Harbison Canyon ligger mellom La Cresta og Alpine. Den skulle i særlig grad bli rammet av ødeleggelse. Hans hustru fortalte: «Da vi dro av gårde om søndagen, så vi at vinden blåste ilden over kanten av canyonen. Ildkuler ble slynget over skrenten og falt ned i canyonen.» I løpet av ettermiddagen ble ikke mindre enn om lag 80 hus i canyonen enten ødelagt eller skadd.
Vinden feide så brannen opp skråningen til La Cresta, et område med hus i prisklassen 30 000 til 40 000 dollar. Davis fortalte: «Her borte sto det flere hus.» Noen skorsteiner var alt som var igjen. På en gårdsplass sto jernrammen til en huske. En journalist telte 40 hus i La Cresta som var mer eller mindre ødelagt.
Ilden gjorde ikke forskjell på rikes og fattiges hus. Noen hus ble antent, mens andre på en uforklarlig måte helt unngikk ilden.
«Det er i grunnen ikke noen som tenker på brann før den er der,» sa Joseph Taschetti i El Cajon, som ligger 30 kilometer øst for San Diego. Han hadde dratt for å hjelpe en venn hvis hus var i fare. Han fortalte: «Ilden kom farende med store byks. Den gjorde kanskje et hopp på 30 meter, brant litt der og hoppet så igjen. Biler eksploderte. Hus brant ned til grunnen.» Bruce Jenson sa: «Det var ikke noen mulighet for at en som var foran ilden, kunne løpe fra den. En måtte være utenfor ildens rekkevidde, slik vi var.»
Da en onsdag kl. 18 til slutt ble herre over ilden, var 750 000 mål blitt avsvidd og minst 250 hus ødelagt.
Hvordan kan slike branner oppstå?
Hvordan kan slike fryktelige branner oppstå, og hvorfor kan en ikke bli herre over dem?
Det er meget tørt i Sør-California. Gress, kratt og små trær holder på vannet om vinteren, men i løpet av den lange sommeren blir disse små plantene brune. Tørre og oljeholdige som de er, skal det ikke mer enn en tilfeldig gnist til for at de skal begynne å brenne. I noen områder er brannfaren så stor at det langs veiene står store skilt som forbyr røykning.
En annen faktor er vinden. På grunn av et høytrykksområde over ørkenene inne i landet presses en gang imellom varme, tørre ørkenvinder gjennom fjellkløftene og ut mot et lavtrykksområde over Stillehavet. Disse vindene, som blant den lokale befolkning kalles «Santa Ana»-vinder, øker i høy grad brannfaren. Den voldsomste Santa Ana-vinden i nyere tid må ta skylden for denne katastrofen. Vindene kom uvanlig tidlig og var usedvanlig sterke, og luften inneholdt nesten ikke noen fuktighet. Gnister som ble ført av sted med vinden, forårsaket ødeleggelse overalt på sin vei.
«Ildstormer»
Under slike forhold oppstår det fryktelige «ildstormer». Brannmenn forteller at temperaturen nådde opp i 1100 grader celsius. Den varme luften stiger så hurtig til værs at luften blir trukket inn fra alle kanter og det oppstår sterke vinder. Flammene virvler 20—30 meter opp i luften, og gnister slynges 1500 meter opp i luften.
Branner får overhånd i utilgjengelige fjellregioner og fører ødeleggelse over utkanten av befolkede områder. Folk fortsetter imidlertid å bo i områder som regnes som farlige. I nærheten av fjellene er luften bedre. Noen liker å bo på et høytliggende sted, slik at de har utsikt over omgivelsene. Eller det kan være at de der føler seg hensatt til fortiden, trass i at de bor like i nærheten av et storbyområde.
Når en slik brann får overhånd, er det på langt nær nok brannslokningsutstyr til å beskytte alle hus. Brannmenn forsøker å hindre ilden i å spre seg og redde det de kan.
Flere tusen mann kjempet i mange dager. Noen reddet sine hjem ved hjelp av hageslanger, bøtter og skuffer. Plener ble vannet. Plenvannere ble plassert på hustak. Folk brukte våte tepper for å slokke glør som landet i nærheten av husene deres. Huseiere trosset vinden som til sine tider var så kraftig at den kunne flytte en bil eller kaste en mann over ende. Når de måtte gi tapt, så de sitt hus bli fortært i et ti meter høyt flammehav.
Det ble sloppet ned vann og kjemikalier fra luften. Tjuefem år gamle B-17-bombefly tordnet over åsene i en høyde av 30 meter og dumpet vann. Et spesialbygd kanadisk fly fløy i lav høyde over Stillehavet og sugde opp vann gjennom slanger, og hvert sjette minutt tømte det 5450 liter vann på brannen.
Brannmenn ryddet branngater og tente på motilder som ble holdt under kontroll, for å ødelegge kratt som kunne gi næring til hovedilden. Brannmennenes første mål var å begrense brannen, slik at den holdt seg innenfor et bestemt område, og ikke å slokke alle de branner som var i gang.
Da vinden stilnet av, fikk de utmattede brannmennene kontroll over og slokte alle brannene i Sør-California. Det problem en nå fikk, var faren for oversvømmelse. De store mengder vann som var blitt pøst på ilden i området, hvor vegetasjonen var ødelagt, kunne bli årsak til fryktelige jordskred og oversvømmelser. En fryktet for at vinterregnet ville forvolde like stor skade som selve brannen.
Hjelp fra naboer
Brannmennene kjempet tappert. Og offentlige kontorer ble oversvømt av folk som tilbød seg å hjelpe til. Det ble tilbudt mer hjelp enn det i grunnen var bruk for. Alle snakket om hvor villige andre hadde vært til å tilby hjelp. En mann, hvis hus nettopp hadde brent ned til grunnen, befant seg oppe på taket av et annet hus som var i fare, og hjalp til med å redde det.
Tilsynsmennene i mange av Jehovas vitners menigheter foretok undersøkelser for å finne ut om alle hadde et sted å dra til (omkring 85 prosent av forkynnerne i Pine Valley menighet måtte forlate hjemmene sine). Andre menigheter var behjelpelig med å skaffe husly og ga også materiell hjelp i de tilfelle da det var nødvendig. Tilsynsmennene fant i mange tilfelle at bibelstudieledere i nabolaget allerede hadde sørget for evakuering og selv var ute og hjalp til med å sprøyte vann på hus.
Lloyd Harding, som er tilsynsmann i en av menighetene i Saugus, fortalte: «En av de ting som gjorde størst inntrykk på oss, var at uansett hvor vi kom, hadde noen av våre brødre allerede vært der og tatt seg av dem som bodde der.» Mellom 35 og 40 av medlemmene i menigheten hans hadde kommet ned fra det truede platået og hadde fått tak over hodet i et av vitnenes hjem.
Glen Chart hadde vært borte fra huset sitt og hadde ikke noen anelse om at det var truet. Da han var på vei hjem, så han at åsen bak det sto i brann, og trodde straks at huset hans hadde brent ned. Det hadde det imidlertid ikke. Han fant i stedet omkring 20 personer der. Han fortalte: «Det var så mange av brødrene som hadde parkert bilene sine omkring huset vårt, at vi måtte parkere i oppkjørselen til en av naboene.» Viktige ting var blitt flyttet ut av huset, og de dyrene han hadde, var blitt evakuert. Noen holdt på med å vanne huset og hagen, og, som han selv sa: «Alt var i den skjønneste orden.»
Jeanne Fuchs’ hus i Malibu brant ned til grunnen. Hun fortalte: «Alle var så vennlige. Det ble vist vennlighet på så mange måter. Alle slags mennesker har vært ualminnelig hjelpsomme.»
En mann spurte: «Hvorfor kan ikke folk oppføre seg slik når det ikke inntreffer katastrofer?»
«Gud skapte mennesket med evnen til å vise en slik medfølelse,» sa et av Jehovas vitner senere. «Mennesket er ikke en egoistisk skapning som er blitt til ved en utvikling. Det er ikke et dyr, opptatt i en kamp hvor bare ’de best skikkede overlever’. Mennesket er tvert imot skapt av Gud, dannet i hans bilde, og legger fortsatt for dagen et visst mål av Guds egenskaper, nemlig visdom, rettferdighet, kjærlighet og makt.» Uansett hva mennesker har gjort for å undertrykke disse egenskaper, og uansett hva det moderne samfunn, som er basert på konkurranse og materialisme, har gjort for å svekke dem, er det en kjensgjerning at disse ønskverdige egenskapene fortsatt finnes.
Ateister, agnostikere, vantro mennesker og mennesker som tilhører et hvilket som helst religiøst samfunn, legger disse egenskapene for dagen når nøden virkelig er stor.
Jehovas vitner er glade for at de vet at den tid er nær da alle mennesker vil vise en slik gudgitt medfølelse, noe som vil skje når menneskets Skaper fjerner den nåværende, egoistiske ordning på jorden og innfører en virkelig rettferdig ordning.