Hvor skal menneskene søke veiledning?

TRENGER menneskene veiledning? Ja, det gjør de absolutt. Dette framgår meget tydelig av den forvirring, strid og vold som nå gjør seg gjeldende overalt på jorden. I en rekke år har vitenskapsmenn ved å studere dyrenes oppførsel forsøkt å finne fram til hvordan menneskene bør leve. Og de sier at det de har lært, har hjulpet dem til å forstå menneskene bedre.

Konrad Lorenz, en autoritet når det gjelder dyrs oppførsel, har for eksempel offentliggjort resultatene av noen meget interessante undersøkelser i forbindelse med de vaner visse slags gjess har. Han påpeker at disse vanene synes å ha mange menneskelige trekk. Ifølge det han sier, foregår det en kamp blant levende skapninger om hvem som skal ha ledelsen, og «det gjør seg alltid gjeldende når du lar fem gutter [eller] fem hanekyllinger [eller] fem kanarifugler [eller] fem cichlider (en populær akvariefisk)» være sammen. Han venter at den innsikt som naturvitenskapen gir menneskene i forskjellige spørsmål, skal hjelpe dem til å overvinne sin tilbøyelighet til å føre krig. Han hevder at «problemer når det gjelder atferd, motivering og lignende» bare kan løses ved hjelp av en slik kunnskap.

Er dette riktig? Er det hos dyrene en bør søke veiledning? I forbindelse med slike forsøk på å forstå menneskene og tilveiebringe veiledning for dem ved å studere dyrene sier den kjente amerikanske forfatteren Arthur Koestler: «I all ydmykhet må det sies at det ser ut til å være temmelig verdiløst å forsøke å stille en diagnose når det gjelder menneskene, utelukkende på grunnlag av paralleller i dyrs atferd. . . . Det ligger i sakens natur at de ikke går langt nok, for de stopper brått ved slike spesielt menneskelige trekk som for eksempel språk, som nødvendigvis ikke kan tas med i sammenligningen, selv om de er av avgjørende betydning når en skal fastslå menneskets atferd.» — New York-bladet Times Magazine for 19. oktober 1969.

Det forfatteren Koestler sier, er meget godt begrunnet. Og det er interessant å merke seg at de slutninger han trekker, er i samsvar med det Bibelen sier. Bibelen viser på den annen side at det absolutt er visse ting en kan lære ved å iaktta dyrene. Den oppfordrer den late til å gå til mauren og legge merke til den visdom den legger for dagen ved at den samler seg føde for vinteren. Bibelen framholder imidlertid at dyrene, som lar seg lede av instinkter, er uten forstand og fornuft. Salmisten gir således følgende råd: «Vær ikke som hest og muldyr, som ikke har forstand! Deres smykke er tømme og bissel til å tvinge dem med; de vil ikke komme nær til deg.» Du kan ikke forklare en hest eller et muldyr hvorfor den eller det bør gjøre det eller det. Du må benytte andre metoder. — Sl. 32: 9; Ordspr. 6: 6—8; 2 Pet. 2: 12.

Hvordan kan menneskene lære å løse sine atferdsproblemer ved å iaktta dyrene, når deres problemer har tilknytning til deres meget kompliserte åndsevner? Mennesket er den eneste av skapningene på jorden som har evnen til å resonnere, og som er i besittelse av fantasi. Det er bare mennesket som har evnen til å tenke abstrakt. Det er bare mennesket som har moralsk sans, som har evnen til å skille mellom rett og galt. Og det er bare mennesket som har en medfødt trang til å tilbe en høyere makt. Antropologen Loren Eiseley sa en gang meget treffende at evolusjonistene i sin iver etter å finne fysiske likhetspunkter mellom menneskene og dyrene hadde oversett den store og mer tungtveiende forskjell mellom menneskenes og dyrenes hjerne.

Det nytter heller ikke å se hen til mennesker for å få veiledning. Menneskenes visdom er full av motsetninger. Hvor mange forskjellige filosofier finnes det ikke! På apostlenes tid tilhørte de vise menn i Hellas hovedsakelig to radikalt motsatte retninger, nemlig stoikerne og epikureerne. Tilhengerne av begge disse retningene hevdet imidlertid at de var vise. Helt fram til i dag har filosofene fortsatt å være dypt uenige med hverandre. Det samme kan en si er tilfelle når det gjelder de politiske ideologier. Og på det religiøse område blir motsetningene stadig større.

Hvorfor hersker det en slik forvirring? Bibelen sier: «De vise blir til skamme, . . . Herrens ord har de forkastet; hvor skulle de da ha visdom fra?» Nei, ’det står ikke til vandringsmannen å styre sin gang’. På grunn av det første menneskes overtredelse er menneskene ufullkomne, svake og selviske. Menneskene har i virkeligheten en tilbøyelighet til å gjøre det som er ondt, «fra ungdommen av». Menneskenes Skaper, Jehova Gud, har av den grunn tilveiebrakt sitt Ord, som er som en lykte og et lys for menneskenes sti, og som gjør dem dugelige til all god gjerning. — Jer. 8: 9; 10: 23; 1 Mos. 8: 21; Sl. 119: 105; 2 Tim. 3: 16, 17.

Det var det vi burde vente at en vis og kjærlig Skaper ville gjøre, og det vi ser omkring oss i naturen, viser tydelig at han lever. Har han ikke rikelig sørget for at vi kan få alle våre materielle behov dekket? Burde vi ikke da også vente at han ville sørge for at vi får vårt behov for veiledning dekket? De som studerer hans Ord med et åpent sinn og av et oppriktig hjerte, og som ser hen til ham for å få veiledning, vil bli belønnet. Over 1,4 million mennesker verden over har erfart sannheten i dette. Som følge av det lever de i fred med hverandre, er tilfredse og har fred i sinnet. De setter stor pris på de regler og prinsipper som Guds Ord inneholder. — Rom. 1: 20; Fil. 4: 19.

I Bibelen får vi befaling om å elske Jehova Gud av alt vårt hjerte, av all vår hu, av all vår sjel og av all vår makt og vår neste som oss selv. Der finner vi også Jesu befaling om at ’vi skal elske hverandre liksom han har elsket oss’. Hvor annerledes vil ikke verden bli når alle som bor på jorden, adlyder disse befalingene og jorden «er full av Herrens kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn»! — Es. 11: 9; Mark. 12: 29—31; Joh. 13: 34, 35.