Musikk fra mange land

DET er ofte blitt sagt at musikk er et internasjonalt språk. Et bevis for dette er folkemusikken. Det er ikke bare innbyggerne i det land den stammer fra, som gleder seg over den. Folk liker ofte å høre musikk fra andre land. Å bli kjent med andre lands musikk kan være en hyggelig opplevelse.

Hvis du reiste jorden rundt, ville du finne at hver eneste nasjon eller hvert eneste folkeslag har sine egne, karakteristiske sanger og danser. Hvert folkeslag har bidratt med sin egen «aksent» til musikkens «språk». Og denne «aksent» er vanligvis så tydelig at en kan avgjøre hvilket land en bestemt sang eller dans kommer fra, omtrent på samme måte som en kan avgjøre hvilken nasjonalitet en utlending tilhører, på grunn av hans aksent.

Det meste av folkemusikken er ikke blitt laget av profesjonelle komponister. Mye av den har eksistert i tusener av år. Den ble laget i gammel tid av folk med øre for musikk og er så blitt ført videre fra generasjon til generasjon. Sangene handlet om kjærlighet, fred og krig, det var drikkeviser, og det var viser om sagnfigurer og om morsomme episoder. En danset til melodiene, og hver gruppe utviklet sin egen stil.

Når folk kom sammen på markedsplassene i byene ved spesielle anledninger, eller når de var samlet i hjemmet eller rundt leirilden, sang og danset de derfor til musikk som hadde gått i arv til dem fra forfedrene. Som rimelig er satte landets topografi og de klimatiske forhold foruten dets historie og folkets språk, skikker og temperament sitt preg på sangene og dansene. Det er disse ting som gir hver folkegruppes musikk dens spesielle «aksent» som gjør det mulig å finne ut hvor den hører hjemme.

Europas musikk

Mye av den vestlige verdens beste musikk er blitt laget i Europa. Fra det 17. århundre av skrev en rekke framstående komponister en mengde musikk både for instrumenter og for den menneskelige stemme. Deres orkestermusikk gjorde det nødvendig med mange strengeinstrumenter foruten en rekke blåse- og slaginstrumenter. Deres vakre konsertstykker framhevet et soloinstrument, som ble spilt til akkompagnement av et orkester. Og det ble laget gripende musikkstykker som krevde et stort kor foruten et orkester.

Europa er kjent for sine operaer. Handlingen foregår på en scene med kulisser og drakter, og det at ordene blir sunget, gjør at det hele blir mer gripende. Et orkester som akkompagnerer sangerne, bidrar til å gi framføringen en dramatisk virkning. I operettene forekommer det intriger, akkurat som i operaene, men operettene er lettere, og musikken er munter.

Oratorier ble også først laget i denne delen av verden. Stoffet til disse komposisjonene er vanligvis hentet fra den bibelske historie. Drakter og annet utstyr blir ikke brukt. Solister synger de forskjellige deler, og et kor og orkester blir brukt. G. F. Händel skrev en rekke store bibelske oratorier, som handlet om Josef og hans brødre, Israels utgang av Egypt, Josva, Debora, Jefta, Samson, Saul, Salomo, Atalja, Belsasar, Babylons fall, Ester og Messias. I mange av disse enestående mesterverkene forekommer Guds navn, Jehova.

Undertiden gikk disse komponistene til den européiske folkemusikks skattkammer. De brukte enten en folkemelodi slik som den var, eller de laget en melodi som hadde de trekk som karakteriserte en nasjons folkemusikk. I begynnelsen av sin komposisjon anga de ofte at den var holdt i et bestemt lands musikalske stil.

Det er den spanske folkemusikken som skiller seg mest ut i den européiske folkemusikk. Da maurerne trengte inn i landet fra det åttende til det 15. århundre før Kristus, satte de sitt preg på Spanias musikk. Det samme kan sies om sigøynerne. Det er kanskje ikke noe annet folk som har så mange forskjellige slags danser som det spanske, men den spanske «aksent», livskraft og vitalitet, gjør seg gjeldende i dem alle sammen. Noe som bidrar til å framheve denne «aksent», er de instrumenter som blir benyttet av dem som spiller deres folkemusikk, nemlig gitaren, tamburinen og kastanjettene med deres klaprende lyd.

Den européiske musikken kan sies å ha en fremtredende representant i den tyske musikk. Den er vanligvis i dur og er utpreget harmonisk. Den italienske musikken er som regel mer melodiøs enn den tyske og mye lettere. Den franske folkemusikken er også meget melodiøs, men i den er det vanligvis rytmen som blir framhevet.

Det orientalske innslaget i européisk musikk gjør seg særlig gjeldende i russisk musikk. Dette kan meget vel skyldes mongolene, som trengte inn i landet i det 13. århundre. Det savn folket led under de despotiske tsarene, bidro uten tvil til å gi den russiske musikk dens litt sørgelige tone. Dessuten bidro de lange, kalde vintrene til å gi den dens melankolske «aksent».

Den skandinaviske musikken kan sies å ligge et sted mellom den tyske og den russiske. Finsk musikk ser ut til å ha et orientalsk anstrøk. Mange danske og nederlandske folkemelodier minner svært mye om tysk folkemusikk. Polsk folkemusikk bærer preg av både russisk og fransk påvirkning.

I vår tid er det vanligvis de européerne som bor på landet, som ikke bare lytter til folkemusikk, men også synger og danser til sine folkemelodier. De som bor i byene, går heller til konsertsalene eller lytter til musikk fra radioen.

Den latinamerikanske «aksent»

Den latinamerikanske musikken er en kombinasjon av spansk musikk og afrikansk musikk og, avhengig av hvilket land det dreier seg om, indianermusikk. I denne musikken gjør den afrikanske innflytelse seg spesielt gjeldende ved mer utstrakt bruk av trommer, ved at det blir lagt større vekt på rytme, og ved større variasjon i rytmen. Eksempler på disse karakteristiske trekkene finner vi i slike danser som conga, rumba, samba og beguine. I disse dansene, og også i andre danser, blir det lagt stor vekt på rytmen, og den blir understreket ved hjelp av trommer og andre slaginstrumenter. Det er dette som gjør musikken så smittende og får en til å ønske å danse etter den.

I Latin-Amerika er det mange som liker å høre musikk hele tiden, og de vil at den skal være kraftig. Det er derfor ikke uvanlig at de har radioen stående på for full styrke hele dagen og langt utover natten. Lydene fra kaféer med jukebokser og forretninger med radioapparater blander seg med hverandre og kan høres i en god del av nabolaget. Ved selskapelige sammenkomster leier en ofte et orkester, eller en lar en platespiller som spiller så høyt som det lar seg gjøre, sørge for musikken. Men smaken er naturligvis forskjellig. Noen steder tar folk sin gitar eller sitt trekkspill og sørger selv for musikken og synger eller danser sammen.

Afrikas musikk

Afrikansk musikk blir hovedsakelig brukt som akkompagnement til sang og dans. Sangteknikken varierer sterkt på dette kontinent. Enkelte steder har sangen nasalklang. En synger i et høyt toneleie, og sangen blir sterkt forskjønnet ved melodiøse strofer. Musikken er vanligvis ikke harmonisert. Rytmene er nokså enkle. I enkelte deler av Afrika synger en enkle melodier av full hals. Musikken til disse melodiene er vanligvis harmonisert. Her er rytmen meget komplisert, ja, det blir ofte brukt flere rytmer samtidig. Rytmen er det mest fremtredende trekket ved mye av den afrikanske folkemusikken.

En avis i Tanzania imøtegikk den påstand at Tanzanias innbyggere ikke skulle ha noe med den moderne «soul»-musikken å gjøre, ’ettersom den skriver seg fra Vesten og vitner om forfall’. Skribenten sa i stedet: «’Soul’ er en dans som skriver seg fra Afrika. . . . De fargede utviklet ’soul’ til det den er i dag, fra sine negro spirituals.» Ifølge denne skribenten er det «ingen hvit artist som kan synge ’soul’ som en farget».

De viktigste musikkinstrumentene i Afrika er trommene. Ofte er disse bare sylinderformede instrumenter hvis ene ende er dekket av skinn. Andre populære instrumenter blant de innfødte i Afrika er xylofonen, forskjellige slags buer, harper og slike blåseinstrumenter som rørfløyter og trompeter laget av dyrehorn.

Orientens musikk

I Orienten finnes det like mange forskjellige slag av musikk som det finnes nasjonaliteter. Den orientalske musikken kan høres nokså fremmedartet ut for folk i vestlige land, på grunn av at den benytter kvarttoner eller enda mindre forandringer i tonehøyden. Hva rytmen angår, er den noen ganger langt mer komplisert enn rytmen i noen musikk i de vestlige land. Stort sett har ikke orientalsk musikk akkorder og harmonisering. Konsertene blir vanligvis gitt av en solist som akkompagneres av én musiker eller en gruppe på tre musikere, ikke av en gruppe på 100 musikere, slik som i et symfoniorkester i de vestlige land. Den orientalske musikken er høyest utviklet i India.

Folkemusikken skiller seg sterkt ut fra den øvrige musikken i Orienten. Musikken for øvrig er imidlertid mer representativ og bedre kjent. Utøvere av klassisk indisk musikk må ikke bare kunne spille; de må også være komponister. Improvisering (men bare i samsvar med bestemte regler) er en av deres viktigste ferdigheter.

I Orienten tror en at musikken har innvirkning på folks skjebne, og den er nær knyttet til befolkningens religion, dens filosofier og til og med til magi. De instrumentene som brukes i Østen, innbefatter strengeinstrumenter som citaren, som klimpres med et plekter av elfenbein eller metall, og forskjellige slags rørfløyter foruten forskjellige slag av trommer.

Nord-Amerikas tonespråk

Hvordan er amerikansk folkemusikk? Amerikansk folkemusikk er en blanding av mange slag av musikk, akkurat som den amerikanske befolkning er en blanding av forskjellige nasjonaliteter. Européisk innflytelse gjør seg tydelig gjeldende. De forskjellige «aksentene» i Europas folkemusikk går igjen i mange amerikanske sanger og danser. Av og til kan en til og med merke spor av orientalisme.

Innflytelsen fra negrene gjør seg sterkt gjeldende, representert ved negro spirituals, de såkalte blues, jazzmusikken og disse musikkartenes tydelige synkopering eller betoning av etterslaget og ved en bestemt slags harmoni som benytter seg av det som er kjent som sekstakkorder (mollseptimakkorder). Amerikansk negermusikk har i første rekke hentet inspirasjon fra Afrika, slik den tidligere siterte skribenten i Tanzania påpekte.

I store amerikanske byer går musikkelskere til konsertsalene for å høre symfoniorkestrer framføre musikkstykker, akkurat som européerne gjør. Og når utøvere av folkemusikk fra Sovjet, Afrika, Mexico, India, Filippinene og andre land besøker Nord-Amerika, er disse salene fylt til trengsel. Mange har stereoanlegg, og i ledige stunder lytter de til grammofonplater med all slags musikk, eller de hører på FM-sendingene i radio.

Den mest populære musikken i USA er den som der kalles rock ’n’ roll. Det blir solgt millioner av grammofonplater med den slags musikk. Plateinnspilling av seriøs musikk i USA er i virkeligheten inne i en krise, ettersom den foregår med økonomisk tap, mens rock ’n’ roll-musikken er uhyre populær.

Generelt sett kan en si at rock ’n’ roll-musikken eller pop-musikken legger størst vekt på rytmen, ikke på melodien. Dens rytme og teksten til den appellerer til opprørske ungdommer. Mange av dens sanger oppfordrer til bruk av narkotika. Det er også blitt vist at denne musikken spiller en viktig rolle i forbindelse med kjønnslig umoral. Ikke bare i De forente stater, men også i mange andre land er ungdommer blitt besatt av denne beat-musikken.

Amerikansk musikk innbefatter også såkalt western- eller cowboymusikk, en typisk amerikansk folkemusikk. Den utviklet seg samtidig med at nybyggerne slo seg ned i den vestlige delen av De forente stater. Sangene omhandler cowboyens liv i vest og den historiske utvikling i denne del av landet. Denne musikken, som brukes til både sang og dans, er uhyre populær.

Ens egen smak når det gjelder musikk, avhenger for en stor del av det miljø en har vokst opp i, og den musikk en har vært vant til å høre. Men hvis en tar seg tid til virkelig å lytte til andre folkeslags musikk, vil en finne at den har mange fascinerende, karakteristiske trekk. Og en vil finne at den forteller mange interessante ting om menneskene i forskjellige deler av verden og den måten de lever på.