Jeg var heksedoktor
Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Nigeria
I 46 av mitt 74 år lange liv har jeg vært heksedoktor. Jeg kunne med letthet utføre magiske kunster, stille diagnoser og oppheve virkningen av skadelige og til og med dødbringende trylleformularer.
Mine foreldre var dypt forankret i fetisjdyrkelsen. Min far var en kjent leder for en fetisjgruppe som ble kalt Logun. På vårt språk, yoruba, er dette navnet på en krigsgud. Barnløse kvinner pleide å komme til ham for at han skulle blidgjøre fruktbarhetsgudinnen Oshun, ettersom de trodde at det ville føre til at de ble gravide. Krigere pleide også å komme til ham for å be ham blidgjøre krigsguden Logun, slik at de kunne bli usårbare overfor kuler og kniver. Alt dette førte til at min far oppnådde anseelse og fikk makt.
Ettersom jeg fikk innføring i de ritualer min far utførte, ble jeg til slutt prest for gudene Logun og Oshun.
Okkulte krefter
Min far sto i nær kontakt med en gruppe eldre kvinner som var hekser. Disse tjente som medier for min far når han helbredet forskjellige slags lidelser, til forbauselse for andre. Jeg var alltid sammen med min far når han rådspurte disse heksene. Han antydet at hvis jeg kunne klare å komme i besittelse av de mystiske krefter som disse heksene hadde, ville jeg få enda større makt enn han hadde, og ville kunne øve større innflytelse på folk. Da jeg var omkring 25 år gammel, var tiden inne til at jeg skulle få del i de okkulte krefter som heksene hadde. Gruppen av hekser forlangte et honorar på to pund og to shillinger (omkring 40 kroner) i tillegg til forskjellige ting som de skulle bruke når de ofret til åndene. De forlangte også å få perlehøner, griser, snegler og duer. Etter at heksene hadde ofret dem på en hemmelig måte, brukte de resten av offerne til å lage et måltid ved midnatt.
Da klokken ble to om natten, kom vi sammen i et hemmelig rom, alle sammen kledd i hvite kapper. En mystisk medisin ble sprøytet inn i mitt hode fra fire kanter, og jeg måtte spise et måltid som skulle gi meg okkulte krefter.
Jeg fikk en spesiell gjenstand som jeg skulle ha under min hodepute, og den måtte jeg aldri vise til noen. Jeg fikk også et hvitt flagg, og det skulle jeg heise foran huset mitt. Fra dette tidspunkt av befant jeg meg i underlig selskap, i selskap med ånder som utga seg for å være Guds engler. Jeg hørte stemmer fra det usynlige og så ting som jeg aldri hadde sett før.
I ti år fortsatte jeg å komme sammen med denne gruppen av hekser, og i denne tiden fant jeg ut at de var grusomme og uvennlige og fiendtlig innstilt til andre mennesker. Før lang tid var gått, begynte jeg min egen heksedoktorvirksomhet.
Jeg slutter meg til et av kristenhetens kirkesamfunn
Noen år tidligere hadde jeg lest en liten bok på yoruba om en prest som begynte å forkynne i en landsby som var full av avgudsdyrkere. Ettersom han forkynte mot avgudene, lot landsbyboerne ham ikke bo i et godt hus, men i stedet i et hus som var fylt med avgudsbilder. Han begynte straks å bryte i stykker deres avguder av tre og satte fyr på dem. Da landsbyboerne spurte ham hvorfor han ødela deres guder, tok han fram Bibelen og leste Salme 115: 4—8. Han tilføyde at selv om disse avgudene var formet som mennesker og hadde øyne, nese, munn, føtter og hender, var de verdiløse. Jeg tenkte straks på min fars avguder. Jeg fortalte dette til min far og ga uttrykk for at jeg ønsket å slutte å tilbe avguder. Jeg fortalte ham at jeg ønsket å bli døpt som en kristen.
Min far mislikte dette sterkt og sa at jeg ville skuffe både ham og familien, ettersom det var meningen at jeg skulle overta den innflytelse han hadde hatt som heksedoktor. Jeg forsikret ham om at jeg ikke helt ville slutte å tilbe avguder eller å virke som heksedoktor, men at jeg ville gå i kirken om søndagene og fortsette med mine andre gjøremål som vanlig.
Jeg ble så døpt som et medlem av det lokale kirkesamfunn, betalte medlemskontingenten og overvar gudstjenesten om søndagene. Det virket som om dette var alt kirken var interessert i. Det var i virkeligheten først etter at jeg var blitt døpt, at jeg ble en profesjonell heksedoktor. Med tiden ble jeg utnevnt til kateket i kirkesamfunnet, og jeg kombinerte min virksomhet som heksedoktor med det å være kateket. Det at jeg ble medlem av kirken, fikk meg ikke til å vende meg bort fra magiske og okkulte ting. Det hjalp meg tvert imot i min virksomhet som heksedoktor. Både kirkens medlemmer og andre kom til meg for å bli helbredet eller for at jeg skulle spå dem. De var alle klar over at jeg hadde spiritistiske evner.
Mitt liv som heksedoktor
De mystiske evner som jeg hadde, gjorde det lett for meg å avgjøre hvilke problemer og lidelser folk hadde. En dag kom en kvinne til meg fordi alle hennes barn døde i spebarnsalderen. Jeg visste at hennes fiender hadde brukt åndemakter mot henne. Selv om det var første gang jeg så henne, forsto jeg straks at det barnet som hun hadde med seg, sto i fare for å bli drept av de ånder som hennes fiender hadde påkalt.
Jeg fortalte denne kvinnen om alt det hun hadde måttet gjennomgå fordi hennes barn døde. Jeg fortalte henne også hva som kunne hjelpe henne og redde hennes nålevende barn fra døden. Det ble truffet tiltak for å tilberede den trolldomsmedisin som barnet måtte bades i, og likeledes den medisin som barnet måtte drikke. Moren gikk villig med på behandlingen. Barnet lever fortsatt. Prisen for en slik behandling var aldri mindre enn to pund og to shillinger (omkring 40 kroner).
Slike tilfelle som dette måtte jeg ta meg av daglig. Det førte til at jeg fikk en gjennomsnittlig inntekt på minst 25 pund (omkring 500 kroner) i uken. Ved siden av de økonomiske fordeler som min virksomhet som heksedoktor ga meg, førte den også til at jeg ble fryktet og respektert. Folk fryktet for å fornærme meg, ettersom de trodde at jeg kunne skade dem på grunn av mine okkulte evner. Jeg kunne uten tvil ha skadet mennesker, men jeg forsøkte aldri å forhekse dem, slik det er vanlig at hekser gjør. Klientene mine betraktet meg derfor som en meget gudfryktig mann, spesielt fordi jeg hadde en ansvarsfull stilling i kirken.
Fra tid til annen utførte jeg magiske kunster. Jeg hadde ringer og andre ting som jeg kunne ta på meg. Når jeg tok disse ting på meg, kunne jeg holde stand mot 20 voksne menn, og de klarte ikke å løfte meg eller flytte meg fra et bestemt sted. Det at jeg kunne utføre slike magiske kunster, bidro også til at mitt ry som heksedoktor økte.
Jeg lærer Bibelens sannhet å kjenne
En kveld i 1932 var jeg i Abeokuta, en by i den vestlige delen av Nigeria. Da jeg gikk på gaten, fikk jeg se en gruppe mennesker som var til stede på et religiøst friluftsmøte. Jeg stoppet opp. Foredragsholderen, et av Jehovas vitner, redegjorde for Guds forestående dom, da alle de onde skal bli ødelagt. Han leste Åpenbaringen 16: 14, 16, hvor det sies at demonene samler nasjonene til «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». Han tilføyde at kirkesamfunnene ikke ville unngå å bli rammet av Guds vrede, ettersom de hadde gitt en feilaktig framstilling av Gud på mange måter — ved å holde fram falske læresetninger basert på hedenske forestillinger og ved å tolerere at deres tilhengere fulgte avguderiske skikker. Det virket som om foredragsholderen talte direkte til meg. Det han sa, gikk meg til hjerte. Han brukte også Guds navn, Jehova. Det hele virket underlig, men logisk.
Samme kveld hadde jeg drømmer hvor åndene sterkt frarådet meg å høre på slike foredrag igjen. De sa til meg at jeg allerede var kateket og kjente Bibelen, og at jeg ble velsignet av dem i min virksomhet som heksedoktor. De spurte: «Hvorfor lytte til slikt vrøvl?»
Ved ytterligere to anledninger stoppet jeg imidlertid en liten stund og hørte på bibelske foredrag som ble holdt av Jehovas vitner. Men disse bibelske sannhetene fikk ikke noen innflytelse på meg før jeg giftet meg med min tredje kone. Hun hadde slektninger som var Jehovas vitner. Men det var først etter at vi var blitt gift, at hennes interesse for vitnenes lære ble vakt. Etter hvert som hun fortsatte å overvære Jehovas vitners møter, sluttet hun å utføre visse handlinger som var vanlige blant vårt folk. Da jeg spurte henne hvorfor hun gjorde opprør, forklarte hun på en vennlig måte at hun på grunn av sin samvittighet og fordi Bibelen forbyr tilbedelse av skapninger, ikke lenger kunne gjøre disse ting.
Jeg ble sint. Jeg bestemte meg for å overvære Jehovas vitners møter sammen med henne. Jeg ville komme med innvendinger mot deres lære, og jeg stolte helt og fullt på min innflytelse som kateket og heksedoktor. Jeg forlangte å treffe gruppens tilsynsmann for å stille ham spørsmål angående min hustrus holdning. Jeg hevet stolt røsten, men ble overrasket da dette vitnet på en vennlig måte ga meg svar ut fra Bibelen, og det på en meget overbevisende måte. Det hele resulterte i at jeg tok imot en av Selskapet Vakttårnets bøker på yoruba, og det ble ordnet slik at jeg skulle bli besøkt en gang i uken for å få besvart flere av mine spørsmål.
Vår ukentlige drøftelse av Bibelen hjalp meg snart til å forstå hvor dypt rotfestet jeg var i falsk religion. I løpet av noen få uker begynte både mine tre hustruer og jeg å overvære Jehovas vitners møter. Det tok ikke lang tid før jeg ønsket å snakke med andre om de sannhetene jeg hadde lært.
Jeg gjør Guds vilje trass i motstand
Jeg møtte etter hvert motstand. Mine verste menneskelige motstandere var mine egne foreldre. Hvor skuffet ble de ikke over meg! Min far hadde gjort alt han kunne for at jeg skulle vinne det samme ry som heksedoktor som han hadde gjort, men nå ønsket jeg å leve helt og holdent i samsvar med Guds vilje slik den kommer til uttrykk i Bibelen. Andre kirkemedlemmer ble meget oppbrakt, og de fleste trodde at jeg var blitt sinnssyk. Andre mente at en burde gi meg en høyere stilling enn kateket for å lokke meg til å fortsette i kirken.
Demonene var også aktive for å få meg til å forandre min beslutning. Og hele gruppen av hekser trodde at et eller annet var galt med meg, men jeg fortsatte å finne trøst i Bibelen, for eksempel i Esaias 41: 9—12, hvor det blir vist at Gud vil støtte sine tjenere. Trass i motstand fra demoner og mennesker var jeg fast bestemt på å gjøre Guds vilje.
Jeg forsto snart at jeg ikke kunne være en heksedoktor samtidig som jeg var en sann kristen. Bibelen viser hvem som er kilden til de okkulte krefter. Og den advarer sterkt mot å gi seg av med en hvilken som helst form for spiritisme eller trolldom og viser at det er Djevelen og hans demoner eller engler som står bak disse ting. (Ap. gj. 16: 16—18; Ef. 6: 10—13; 5 Mos. 18: 10—14) Jeg ønsket virkelig å bli døpt som en sann kristen. For å vise at jeg hadde forandret meg og vendt meg til den rene tilbedelse, samlet jeg sammen alle de redskaper som jeg hadde brukt i forbindelse med min heksedoktorvirksomhet — det hvite flagget, talismanen under min hodepute, mine hvite kapper og mine avgudsbilder. Alt dette kastet jeg i en elv. Andre gjenstander gravde jeg ned.
Jeg forsto nå at en kristen mann bare kan ha én hustru, hvis han er gift, og ettersom jeg var fast bestemt på å gjøre Guds vilje slik den kommer til uttrykk i Bibelen, skilte jeg meg fra mine medhustruer og beholdt bare min første hustru. — 1 Tim. 3: 2, 12.
De gleder og velsignelser den sanne tilbedelse har brakt
Etter at jeg begynte å utøve sann tilbedelse, har jeg i sannhet fått del i mange gleder og velsignelser. Når jeg for eksempel er til stede på et stevne for Jehovas vitner, er det en glede for meg å høre andre fortelle om hvordan de også er blitt frigjort fra spiritismens trelldom. For ikke lenge siden hørte jeg om en heksedoktor som hadde hatt fysiske lidelser i mange år. Han var sannsynligvis selv blitt et offer for de demonene han tilba, noe som skjer i svært mange tilfelle. En dag traff han et av Jehovas vitner som brukte all sin tid til å forkynne Bibelens sannheter. Da han fikk høre det gode budskap av henne, fortalte han henne at han hadde vanskeligheter med sine slektninger fordi hans fetisj (juju) holdt på å utrydde hans slektninger trass i at det var blitt frambåret mange offer for å blidgjøre åndene. Han var nå blitt så dårlig at han hadde bedt sin religiøse leder i sekten «Sions berg» om hjelp og til og med sagt til presten at jujuen burde brennes. Hvor overrasket ble han ikke da presten sa: «Jeg vil ikke gjøre det! Jeg ønsker ikke at den skal drepe meg og utrydde min familie!»
Ettersom presten var redd for å gå til handling mot demonene ved å ødelegge jujuen, ba heksedoktoren nå dette vitnet for Jehova om hjelp. Hun snakket med tilsynsmannen i sin menighet, og han traff straks tiltak for å brenne jujuen. Menneskene i nabolaget ventet naturligvis at de vitnene som ødela jujuen, skulle dø. Men da det ikke skjedde noe med dem, bestemte disse menneskene seg for å lære mer om den sanne Gud, Jehova, som er mektigere enn alle andre. Hva heksedoktoren og hans hustru angår, ble de utfridd av demonenes makt. De begynte å overvære Jehovas vitners møter, og seks måneder senere ble de døpt. Den tidligere heksedoktoren bruker nå hele sin tid i tjenesten som pioner og hjelper andre med å bli utfridd av spiritismens trelldom.
Selv om jeg ikke lenger har de inntekter som jeg hadde som heksedoktor, finner jeg virkelig hvile for min sjel ved å gjøre Guds vilje som en Kristi disippel. (Matt. 11: 28—30) Og hvilken glede gir det meg ikke å hjelpe andre til å få del i denne hvile! Jeg kan nå fortelle andre at det ikke er ved hjelp av trolldom, men ved hjelp av Guds Sønn, Kongen Jesus Kristus, at Gud for alltid vil helbrede lydige mennesker og gjøre det mulig for dem å oppnå menneskelig fullkommenhet. (Åpb. 21: 3, 4) Og hvor takknemlig er jeg ikke for at Jehova i den nærmeste framtid vil ødelegge alle former for falsk religion, deriblant trolldom! — Åpb. 22: 15.
Min glede blir stadig større. Fire av mine ni barn har nå også håp om å oppnå evig liv i Guds nye tingenes ordning. Min yngre bror, som i likhet med mine foreldre var sterkt imot at jeg skulle bli et av Jehovas vitner, har forandret sin hjertetilstand og tjener nå Guds rikes interesser. Og i en alder av 74 år har jeg hatt det privilegium å overvære et spesielt kurs for tilsynsmenn som Selskapet Vakttårnet har arrangert i Lagos i Nigeria. Jeg har i sannhet fått del i mange gleder og velsignelser etter at jeg frigjorde meg fra spiritismen og innvigde mitt liv til den sanne Gud!