Har arvelighetsforskningen løst livets gåte?
«VI HAR løst livets gåte!» sa vitenskapsmannen Francis Crick i 1953 til en gruppe kolleger ved Cambridge universitet. Han og hans medarbeider James Watson hadde utført et arbeid som de høstet stor anerkjennelse for i vitenskapelige kretser. Hadde de virkelig løst livets gåte? Hva var det de var blitt så begeistret for?
De hadde laget en modell av DNA-molekylet (deoksyribonukleinsyre) for å vise hvordan det virker i forbindelse med oppbyggingen av kroppen. Deres modell var en trapp- eller stigelignende konstruksjon som hadde form av en dobbelthelix eller dobbeltspiral. Skjematisk representerte den DNA-molekylets funksjon som en grunnleggende faktor ved dirigeringen av vekselvirkningen mellom andre kjemiske forbindelser i cellene i levende organismer. En mener at DNA-molekylet spiller en fremtredende rolle i forbindelse med overføringen av arveanleggene fra foreldre til avkom.
DNA-molekylet er plassert hovedsakelig i kjernen av cellen. Det inneholder genene eller arveanleggene, som er plassert langsmed dets stigelignende oppbygning. En gen er en del eller seksjon av det DNA-molekyl som har å gjøre med dirigeringen av oppbyggingen av et bestemt arvelig trekk, for eksempel hud- eller øyenfarge, et trekk ved personligheten eller et ansiktstrekk.
I den modellen som ble bygd av Watson og Crick, blir DNA-molekylet framstilt som to kjemiske tråder som er snodd rundt hverandre slik at de danner en dobbelthelix. Mellom de to trådene på «trappen» eller «stigen» finnes det «trinn» eller «tverrstykker». Hvert «tverrstykke» består av to kjemiske forbindelser, som utfyller hverandre. Disse kjemiske forbindelsene er bundet sammen på midten av «tverrstykkene» ved hjelp av en svak hydrogenbinding. Den ene tråden er således et speilbilde av den andre.
Hvordan DNA dirigerer oppbyggingen av kroppsdelene
La oss si at det i en levende organisme blir nødvendig å bygge opp et proteinmolekyl, som er en viktig byggestein. Hva skjer da? Først sender kroppen (eller planten) på en eller annen måte beskjed til en av kroppens celler om at den trenger et bestemt protein. Som svar på oppfordringen deler «tverrstykkene» i den rette seksjon av cellens DNA-«stige» seg på midten. Akkurat som når en åpner en glidelås, skiller den ene halvpart av «stigen» seg fra den andre, slik at denne seksjonen (og bare denne) av det lange DNA-molekyl nå ligner en stige hvis tverrstykker eller trinn er blitt saget midt over.
Denne tilstanden er bare midlertidig, for de «halve tverrstykker» på den ene tråden begynner straks å trekke til seg de kjemiske forbindelser som kompletterer dem, fra det stoff som omgir den i cellekjernen. På denne måten «gjenoppbygger» de den andre halvdelen av «tverrstykkene» og danner således en ny tråd som kalles budbringer-RNA (ribonukleinsyre). Dette molekylet har fått denne betegnelsen fordi det må forlate cellekjernen for å bære videre «avtrykket» av det DNA som skal danne det rette protein.
Budbringer-RNA-molekylet drar bort, og de to opprinnelige DNA-tråder i cellekjernen forener seg igjen og er rede til å sende ut flere budbringer-RNA-molekyler når det senere blir behov for det. RNA-tråden forlater cellekjernen, og en partikkel i cellen, som kalles et ribosom, festes til tråden og ser ut til å «avlese» den. Dette kan sammenlignes med en båndopptager som gjengir de ord som er blitt talt inn på magnetbånd. De rette kjemiske forbindelser blir deretter koblet sammen med de halve «tverrstykkene» på budbringer-RNA-molekylet.
Hva er blitt utrettet når prosessen har nådd så langt? Budbringer-RNA-molekylet har i virkeligheten båret budskapet eller koden fra DNA-molekylet videre, slik at denne koden kunne avleses av ribosomet, og kjemiske baser er blitt forbundet med den rette, tilsvarende base og i nøyaktig samme rekkefølge som i det opprinnelige DNA. Ved hjelp av en annen type RNA, som kalles transport-RNA, knytter budbringer-RNA sammen de kjemiske forbindelser som kalles aminosyrer, for å danne det bestemte protein som trengs. Proteinet blir deretter frigjort fra ribosomet for å utføre sin oppgave som en byggestein.
På denne innviklede måten blir et proteinmolekyl syntetisert for å bli brukt et eller annet sted i den levende organismen. Prosessen kan sammenlignes med at en lege (DNA) sitter i sitt kontor (cellekjernen) og skriver ut en resept som han sender videre med en budbringer (budbringer-RNA). Etter at apotekeren (ribosomet) har lest resepten, tar han de foreskrevne kjemiske forbindelser og blander dem slik resepten sier. Medisinen (proteinet) blir deretter brukt til et bestemt formål i pasientens kropp.
Dette er noe av det vitenskapsmennene har lært om disse ørsmå ting, hvorav noen er så små at de ikke engang kan ses ved hjelp av mikroskop. Vitenskapsmennenes oppdagelser er et bevis for hvilke enestående evner mennesket er blitt utstyrt med. Men tror du at disse vitenskapsmennene har løst «livets gåte»?
Noen ubesvarte spørsmål
La oss før vi blir fullstendig overveldet av slike menns kunnskap og forskning, stille noen få spørsmål for å se om livets gåte virkelig er blitt fullstendig løst.
Nøyaktig hvordan gir kroppen beskjed til cellen om sitt behov, og hvordan får den en del av DNA-molekylet til å dele seg akkurat på det rette sted og til senere å forene seg igjen? Hva er det som hindrer resten av DNA-helixen i å dele seg? Svaret på det siste spørsmålet kan kanskje forklare enda et uløst problem, nemlig hvorfor bare visse deler av kromosomene ser ut til å virke i de forskjellige cellene til tross for at alle cellene i kroppen inneholder de samme kromosomer.
Hvordan kom dessuten ikke bare de rette kjemiske forbindelser, men også alle de rette mekanismer, for eksempel ribosomene, inn i cellen for å danne en ny RNA-tråd? Hvordan «avleser» ribosomet RNA-molekylet, og nøyaktig hvordan blir de rette kjemiske forbindelser skaffet til veie på de rette steder for å kopiere DNA-molekylet og danne det rette protein?
Hvordan blir de opplysninger som er innkodet i DNA, transportert til cellenes enzymer, som deretter kontrollerer veksten av nye celler? Dette, sier dr. Howard H. Pattee, som er knyttet til Stanford universitet, er et område som fortsatt byr på store problemer for biologene. Han sier at enkle modeller, for eksempel den modellen som Watson og Crick laget, ikke kan forklare påliteligheten av de opplysningene som blir overført, og den hastighet de blir overført med. Det er nødvendig å foreta et enda mer omfattende studium av molekylene for å få klarlagt dette.
Det aller største spørsmål er: Hvordan oppsto slike kompliserte stoffer og selve livet til å begynne med? Vitenskapsmennene kan ikke besvare disse spørsmålene; de har bare visse teorier.
Ikke krefter uten forstand bak den levende celle
Det er også et annet spørsmål som tenkende mennesker vil ta i betraktning før de gir arvelighetsforskerne æren for å ha løst livets gåte, eller, som noen vil ha oss til å tro, for å kunne skape liv. En mener at hver gen (en del av et DNA-molekyl) består av en rekke på om lag 1000 nukleotider (hvert nukleotid, som inneholder mange atomer, utgjør halvparten av «tverrstykket» på DNA-stigen). Hvis bare én gen er defekt, kan dette ødelegge cellens evne til å kopiere seg selv, eller den nydannede cellen kan være defekt. Hvordan skulle celledelingen i det hele tatt ha kunnet finne sted hvis de tusener av deler som bare én gen består av, hadde funnet sammen ved en tilfeldighet eller ved hjelp av «blinde krefter», slik evolusjonsteorien forutsetter? Hvor liten er ikke sjansen for at det forholder seg slik, når det sies at det er titusener av gener i DNA-molekylet i hvert kromosom i den menneskelige celle!
Selv i de enkleste livsformer er DNA-kjeden ytterst komplisert. Etter 20 års forskning har biologene for eksempel fått kartlagt bare omkring en tredjedel av genene i DNA-spiralen i de «elementære» tarmbakterier som kalles Escherichia coli.
Hvordan skulle blinde krefter kunne ha vært i stand til å samle de nødvendige stoffer, føye dem sammen og få det hele til å virke på denne kompliserte måten, når det tar fornuftutstyrte mennesker 20 år bare å kartlegge sammensetningen av noen få gener? Det ville ikke kunne bli liv i så meget som et éncellet dyr hvis for eksempel bare en fjerdedel eller en tiendedel av dets DNA-kjede manglet. Nei, skapningen måtte framstå i sin helhet, fullstendig, ellers ville det ikke være noe liv i det hele tatt. Dette gjør det nødvendig med en skapelse og en overlegen intelligens.
Gi ære til ham som ære tilkommer
Alt dette understreker at vi ikke bør være for snare til å gi mennesker æren for mer enn det de fortjener. Vi bør bruke sunn fornuft og bevare likevekten. Når vi betrakter de levende cellers ytterst kompliserte og enestående sammensetning og virkemåte, betrakter vi da dette som et resultat av blinde krefters virksomhet? Eller betrakter vi det som et resultat av en usynlig, overlegen Konstruktørs intelligens, den Konstruktøren som ga mennesket en hjerne og dermed evnen til å granske og forstå noen av tingene i hans skaperverk og de lover som styrer dem? — Rom. 1: 20.
Bibelen forteller at det er én Skaper, nemlig Jehova Gud. Om ham sier de som Bibelen omtaler som «eldste» i himmelen, og som har langt større makt og langt større forståelse av det jordiske skaperverk enn menneskene: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!» — Åpenbaringen 4: 11.
Kong Salomo, som Gud hadde gitt stor visdom, ga uttrykk for det rette syn på skryt og forutsigelser som blir framsatt av mennesker som kommer med overdrevne uttalelser og usaklige påstander. Han sa: «[Jeg så] at det er så med alt Guds verk at mennesket ikke kan utgrunne det som hender under solen; for hvor meget et menneske enn strever med å utgranske det, kan han dog ikke utgrunne det, og selv om den vise sier at han nok skal forstå det, er han dog ikke i stand til å utgrunne det.» — Pred. 8: 17.
[Oversikt på side 5]
(Se den trykte publikasjonen)
Gen eller seksjon av DNA-molekyl
DNA-trådene deler seg DNA-trådene forener seg igjen
Budbringer-RNA drar bort