Er bemannede romferder verd det de koster?
DA DE første astronautene gikk ned på månen i 1969, var begeistringen stor blant millioner av mennesker verden over. Det var millioner som så begivenheten på sine fjernsynskjermer.
Stemningen har forandret seg siden den gang. Folks interesse for romferder har avtatt. Mange spør nå om det er forstandig å bruke så mye tid og så mange penger på romfart, når en får så lite igjen for det, og når det er så mange problemer på jorden som krever en løsning.
Det er imidlertid ikke tvil om at bemannede romferder har skaffet til veie verdifulle opplysninger. Menneskene har for eksempel kunnet føye en rekke grunnleggende kunnskaper til det de tidligere visste om jorden, månen og andre planeter og om selve verdensrommet. Det sier seg selv at mennesker er smidigere enn maskiner, og astronautenes observasjoner i verdensrommet er av stor verdi. De bemannede romferder har dessuten resultert i andre goder, for eksempel i bedre kommunikasjoner og bedre datamaskiner, noe som har vært en følge av at romfarten har skapt et behov for mindre og mer holdbare instrumenter.
Til tross for dette er det nå mange, deriblant enkelte vitenskapsmenn, som hevder at det er altfor kostbart å benytte mennesker i romfarten, både i betraktning av de farer som er forbundet med det, og sett fra et økonomisk synspunkt. De hevder at en kan oppnå tilfredsstillende resultater mye billigere ved å gjøre bruk av instrumenter.
Vitenskapsmannen og romfartseksperten dr. Thomas Gold, som er knyttet til Cornell universitet, understreket hvor alvorlig dette spørsmålet er, da han sa: «De store omkostningene ved bemannede romferder og de store risikomomentene ved dem, som vi forstår omfanget av etter Apollo 13-ferden, som holdt på å ende med en ulykke, og etter de tre sovjetrussiske kosmonautenes død nylig, får oss til å spørre om det er nødvendig med bemannede romferder på det nåværende tidspunkt.»
Hvordan forholder det seg med disse innvendingene? Kan bemannede romferder forsvares når en tar i betraktning alt dette som de koster? Ville instrumenter kunne gjøre en god nok jobb?
Problemer med vektløshet
Etter hvert som menneskene har fått større erfaring når det gjelder romfart, er de også blitt mer klar over de farer som er forbundet med det å ferdes i rommet. Et av de problemer en er blitt stilt overfor, er problemet med vektløshet, en tilstand som oppstår når mennesker befinner seg utenfor jordens tiltrekningskraft.
Jo lenger et menneske befinner seg i vektløs tilstand, desto alvorligere blir de problemer som oppstår. Vektløshet har ført til væsketap i de finere blodkar og i musklene og til kalkutskillelse fra knoklene. Det er også blitt konstatert at vektløshet kan resultere i en betydelig reduksjon av blodmengden, noe som igjen kan føre til at indre organer tar skade, og til at kroppen får en tendens til å tørke.
Apollo 15-mannskapet, som foretok den fjerde månelanding, var utenfor jordens tiltrekningskraft i 12 dager i juli i fjor. De to mennene som gikk ned på månen, hadde uregelmessig og økt hjertevirksomhet på grunn av at de var svært utmattet. Det tok lengre tid for dette mannskapet enn for de andre mannskapene, som ikke hadde vært ute på så lange turer, å omstille seg til forholdene på jorden igjen.
De sovjetiske kosmonauter i Sojus 9 tilbrakte 18 dager i et romskip som gikk i en bane rundt jorden i juni 1970. Den sovjetiske vitenskapsmannen A. Nikolajev sa at den langvarige vektløse tilstanden svekket disse romfarernes almentilstand og nedsatte deres orienteringsevne. Han beskrev deres tilstand som «meget alvorlig». Deres muskler var så svekket at de hadde vanskelig for å gå og for å løfte ting. Det ble til og med meldt at de var ute av stand til å stå eller gå etter at de hadde vendt tilbake, og derfor måtte bæres. Det tok tre uker for dem å komme seg.
Andre farer
Et annet medisinsk problem oppsto på Apollo 12-måneferden i november 1969. Det indre av romfartøyet og alle tre mennene ble infisert med bakterier av typen Staphylococcus aureus. De hadde satt seg på huden og i nesegangene hos mennene. En slik ting kunne være alvorlig på lengre romferder.
Den kosmiske stråling som romfarerne kan bli utsatt for, utgjør en annen fare. På ferder utenfor jordens beskyttende atmosfære og magnetiske felt er det fare for at mennesket kan bli rammet av tunge, kosmiske strålingspartikler. På flere romferder har astronautene sagt at de har sett lysglimt. De har sett disse glimtene også når de har hatt øynene lukket, eller når kabinen har vært mørk og de har hatt øynene åpne. Det antas at det er kosmiske stråler som har framkalt denne virkningen.
I en artikkel i tidsskriftet Universal Science News sa dr. Leonard Reiffel: «Det ser ut til at naturen har gjort lange romferder farligere enn vi trodde. . . . [kosmiske stråler] er nesten som nåler som trenger inn i mennesket. De kan ødelegge en hel søyle av celler idet de trenger inn i kroppen.» Han sa også: «Etter Apollo 8 og Apollo 12-ferdene ble plaststykker fra de hjelmene som astronautene hadde på seg, undersøkt. Det viste seg at små, nållignende hull hadde oppstått der hvor den tunge primærstråling hadde rammet mennene.»
Noe annet en frykter for, er at det kan oppstå hjerneskader. Dr. George Margolis, som er professor i patologi ved Dartmouth Medical School, sa: «Under et besøk på laboratoriet til en vitenskapsmann som studerte hjernene til dyr som hadde vært ute på lengre turer i rommet, fikk jeg se en del skader som kan ha med dette fenomen å gjøre. . . . Det ble antatt at disse var en følge av den ødeleggende virkningen av kosmiske strålingspartikler. Hvis denne antagelse ble bekreftet, ville disse skadene være av den aller største betydning, for de ville vise at det er umulig å foreta lengre, bemannede romferder.»
En fare som alltid er til stede, er dessuten faren for at det kan inntreffe ulykker. I januar 1967 mistet tre amerikanske astronauter livet da det oppsto brann i en Apollo-kapsel under en prøve på bakken. Om lag tre måneder senere ble en sovjetisk kosmonaut drept da fallskjermsnorene under landingen floket seg og romskipet Sojus 1 smalt i bakken.
I juni i fjor ble så tre sovjetrussere som hadde vært 24 dager i rommet, funnet døde i kabinen da deres romskip, Sojus 11, landet. En utett luke førte til at luften i kabinen sivet ut, og de døde i løpet av noen sekunder. Ettersom en ikke kunne finne noen konstruksjonsfeil ved romfartøyet, hadde en mistanke om at mennene kunne ha vært så svekket på grunn av den langvarige vektløsheten at de gjorde en feil i det kritiske øyeblikk da tilbakevendingsseksjonen og laboratorieseksjonen ble skilt fra hverandre.
Nå er det naturligvis mange mennesker som blir drept under nødvendige, daglige gjøremål, og det er vel neppe noen som vil mene at en bør slutte med disse gjøremål av den grunn. Men når det gjelder bemannede romferder, kan en spørre om de er nødvendige, spesielt i betraktning av at skatteyternes penger blir brukt uten at skatteyterne blir spurt.
Er det verdt det det koster?
Det er ikke bare den fare astronautene blir utsatt for, som gjør at mange har innvendinger mot bemannede romferder, men det er også mange som irriterer seg over de kolossale summer som blir brukt på disse romferdene.
I betraktning av de alvorlige problemer som menneskene har på jorden, og som det vil kreve både penger og oppmerksomhet å få løst, er det mange mennesker som spør om det er forstandig å bruke så mange penger på romferder som bringer så få goder til den menige mann. De mener at de få goder som blir oppnådd, i form av bedre kommunikasjoner eller økt kunnskap, kunne oppnås med langt færre midler ved at en brukte pengene direkte på disse områdene.
Science News for 24. juli 1971 bemerket sarkastisk: «Å droppe Saturn-raketter til 200 millioner dollar i Atlanteren, slik som det blir gjort hver gang De forente stater sender folk ut i rommet, blir stort sett ikke akkurat betraktet som noen billig beskjeftigelse.»
Bare Apollo 15-prosjektet kostet 445 millioner dollar. Da et fjernsynprogram omtalte en sjelden stein som astronautene hadde hatt med seg tilbake fra månen, ringte en av seerne inn og foreslo at denne skulle oppkalles etter en av landets skatteytere. Dette var en noe spydig bemerkning til den kjensgjerning at det er skatteyterne som når alt kommer til alt, må betale de kolossale summer som det koster å sende mennesker ut i rommet.
Enkelte ville ha foretrukket at de krefter og de penger som blir brukt på romferder, var blitt brukt på en slik ting som det å skaffe befolkningen bedre boliger. For de ovennevnte 445 millioner dollar kunne det ha blitt bygd 44 500 hus til en verdi av 10 000 dollar. Og for de 25 milliarder dollar som inntil nå er blitt brukt på hele måneprogrammet, kunne det ha vært bygd 2,5 millioner slike hus. På den måten ville en stor del av landets fattige befolkning ha fått et skikkelig sted å bo. Det samme kan sies om de penger som Sovjetunionen bruker på bemannede romferder, for heller ikke der har alle skikkelige boliger.
På grunn av den motstand USA’s program for bemannede romferder har møtt, er det nå blitt skåret ned på bevilgningene til dette program. En har imidlertid planer om å bygge romstasjoner som skal gå i kretsløp rundt jorden. Såkalte romferger skal befordre astronautene til og fra romstasjonen.
Ved en anledning hevdet fire senatorer og to ledende romfartseksperter at dette programmet ville utvikle seg dithen at en ville komme til å bruke mellom 50 og 100 milliarder dollar på en bemannet ferd til Mars. De sa at bemannede romferder ble stadig dyrere og var unødvendige, og at problemene på jorden burde ha langt større prioritet når det gjaldt bruken av skatteyternes penger.
Dr. Gold sa: «Hva kan sies om store, bemannede romstasjoner? Trenger en slike for å kunne foreta vitenskapelige undersøkelser eller for å iverksette tiltak som vil bringe økonomiske goder? . . . Store anstrengelser er blitt gjort for å finne nyttige anvendelsesmåter for bemannede romstasjoner. Resultatene har vært svært skuffende. . . . dets langt større omkostninger kan på ingen måte rettferdiggjøres, hverken fra et vitenskapelig eller fra et økonomisk synspunkt.»
Dr. Gold advarte om at hvis «den uhyre kostbare og unødvendige romstasjonen blir bygd, vil den bli midtpunktet for den antivitenskapelige og antiintellektuelle ånd som gjør seg så sterkt gjeldende i vår tid».
Et ’viktig vitenskapelig resultat’?
Et av de argumenter som vitenskapsmennene ofte benytter for å forsøke å rettferdiggjøre bemannede romferder, er det at de bidrar til å øke kunnskapen om himmellegemenes, for eksempel månens og Mars’, utvikling og om livets utvikling.
Legg for eksempel merke til følgende melding: «Det viktigste vitenskapelige resultat av [Apollo 15-]ferden vil ifølge representanter for NASA [USA’s sentraladministrasjon for sivil flyteknisk forskning og romaktivitet] vise seg å være oppdagelsen av krystalliserte steiner som kan ha blitt dannet på den tid da månen ble til.» — U.S. News & World Report for 16. august 1971.
Mange mennesker vil ikke være enig i at funnet av noen steiner er et ’viktig vitenskapelig resultat’, når det koster 445 millioner dollar og pengene må tas av de offentlige skattemidler. Av samme grunn gjør heller ikke slike ord som dem som ble uttalt av dr. John Wood ved Smithsonian Institution, særlig inntrykk på dem: «Når Apollo-programmet er avsluttet, vil vi ha et ganske godt bilde av månens utvikling.»
Når det blir foreslått at en stor del av skatteyternes penger skal benyttes til ubemannede romferder med Viking-raketter som skal sendes til Mars, har det et lignende formål. Den øverste leder for programmet, Walter Jakobowski, sier: «Et viktig formål er å innhente opplysninger om livets utvikling på en annen planet. . . . Når vi er opptatt av å finne liv på Mars, forsøker vi i virkeligheten å avgjøre på hvilket trinn i utviklingen planeten befinner seg.»
Tidsskriftet Electronics sier angående dette: «For å være på den sikre siden går programmets ledere inn for å bagatellisere Vikings søken etter liv — liv som enten hører fortiden, nåtiden eller framtiden til — ettersom de frykter for at de vil ha følelsen av å ha kommet til kort hvis de ikke finner det. Men det er uten tvil denne delen av programmet, som vil komme til å koste 800 millioner dollar, som opptar dem mest.»
De kristne vet imidlertid at selv om det blir foretatt en million landinger på månen eller på Mars, vil en ikke finne noe tegn på at det har funnet sted en utvikling. Både selve livet og de levende skapninger, som er så komplisert dannet, er frambrakt av Skaperen, noe han tydelig viser i sitt Ord. Å bruke penger med det formål å bekrefte myten om at det har funnet sted en utvikling, er i sannhet dåraktig. Det ville være langt bedre å bruke pengene på det liv som allerede eksisterer her på jorden, enn på å forsøke å bekrefte en feilaktig vitenskapelig teori med hensyn til livets opprinnelse.
Hva enkelte har foreslått
Enkelte vitenskapsmenn og mange andre mennesker gir uttrykk for hvor uforstandig det er å bruke store summer på bemannede romferder. De er ikke imot at menneskene utforsker universet, men de ville foretrekke et nøye planlagt, mindre program for ubemannede romfartøyer.
Dr. James Van Allen, som oppdaget jordens strålingsbelter, foreslo at en brukte to tredjedeler av de midler en har til rådighet til romfart, på en praktisk anvendelse av det en allerede har lært. Dette ville innbefatte kommunikasjoner og meteorologi og undersøkelser til fremme av fiske og skogbruk. Resten av midlene foreslo han at en skulle bruke på en utforskning av solsystemet.
Dr. Gold foreslo også at en bare skulle benytte ubemannede romfartøyer og automater i utforskningen av verdensrommet. Disse kunne lande på andre planeter, kontrolleres fra jorden og sende tilbake opplysninger for bare en brøkdel av det som bemannede romferder koster.
Det praktiske ved å benytte slikt utstyr er allerede blitt demonstrert. I slutten av 1970 sendte sovjetrusserne sitt ubemannede romfartøy Luna 16 til månen, hvor det plukket opp månegrus og vendte tilbake til jorden. Omkostningene beløp seg til bare en femtiendedel av det en bemannet romferd koster.
To måneder senere plasserte det sovjetiske ubemannede romfartøyet Luna 17 et kjøretøy med åtte hjul på månen som ble kalt Lunokhod («Månevandreren»), og som ble automatisk styrt fra jorden. Den beveget seg omkring i mange måneder, tok fjernsynbilder og samlet andre vitenskapelige opplysninger og sendte dem tilbake til de sovjetiske vitenskapsmenn på jorden.
Hvorvidt de som har et mer moderat syn på romferder, vil gå av med seieren, vil tiden vise. Én ting er i hvert fall sikkert — vitenskapsmenn som beskjeftiger seg med bemannede romferder, vil i stadig større utstrekning bli konfrontert med følgende bibelske sannhet: «Himmelen er Herrens himmel, men jorden har han gitt menneskenes barn.» — Sl. 115: 16.