Hvorfor må også barn dø?

«HVORFOR døde mitt barn?» gråt den unge moren full av sorg over sitt eneste barns død. «Det hadde så mange år foran seg — så mye å leve for.»

«Ha medynk med oss!» står det på en gravstein over et tre år gammelt barn. To britiske foreldre satte denne gravskriften over en grav: «Her ligger to vakre barn begravd.»

Slike foreldre er ikke alene i sin sorg. Det er mange som føler den samme smerte. Vanligvis er det bare noen få nære venner som kjenner til deres sorg. Men undertiden blir hele verden gjort oppmerksom på et slikt tap.

Foreldre kan lett forestille seg den sorg som rammet familiene til de 71 barna som omkom i april 1970 da et snøskred knuste et tuberkulosesanatorium i Plateau d’Assy i de franske alper. De kan også lett forestille seg den sorg som de indiske foreldre i staten Mysore må ha følt da de i september 1970 sendte sine lykkelige barn av sted til en fest og senere fikk høre den fryktelige meldingen om at den båten de var med, hadde kantret.

I mange land har mødre sett sine sønner «gi sitt liv» for en politisk sak eller for å bevare eller utvide nasjonale grenser eller nasjonal innflytelse. Studentopprør, som nå er vanlig verden over, har også brakt sorg, slik tilfellet var ved Kent State University og ved Jackson State College i Mississippi i 1970.

Noen ungdommer er selv skyld i at de dør. Det kan skje ved at de kjører grassat eller overdriver sitt alkoholforbruk, eller ved at de selv eller andre under påvirkning av narkotika foretar seg ting som medfører døden. Andre mister livet på et tidlig tidspunkt under drukning, lynnedslag, branner, stormer, bruk av skytevåpen eller som følge av forgiftning og så videre. Men i alle familier blir sorgen gradvis overvunnet. Familien tilpasser seg sitt tap, og livet går videre.

Grunnen til altfor tidlige dødsfall

Sønderknuste foreldre som sørger over tapet av et barn, spør ofte hvorfor det var deres barn som måtte dø. Kvinner stiller også ofte lignende spørsmål når de mister en god ektemann. «Hvorfor akkurat min mann? Hvorfor måtte han dø? Han gjorde aldri noen fortred!»

Det er sjelden folk dør fordi de gjør andre fortred. De dør før eller senere fordi alle mennesker er født i en ordning hvor alle til slutt dør. Den eneste boken som inneholder en sann forklaring på denne situasjonen, er den eldste boken som finnes, nemlig Bibelen. Dens skribenter var inspirert av Gud, og det de skrev, bør derfor interessere oss. En av disse skribentene skrev for nesten 3000 år siden: «De levende vet at de skal dø.» — Pred. 9: 5.

Det er ikke slik at bestemte barn (eller voksne) er «utvalgt» til å dø. Det at noen dør, skyldes ofte en tilfeldighet — at vedkommende oppholdt seg på et bestemt sted til en bestemt tid. Det har ikke noe å si hvorvidt den som døde, var god, ung eller begavet eller hadde en spesielt lovende framtid for seg. Som den vise kong Salomo skrev i de inspirerte Skrifter: «Fremdeles så jeg under solen at det ikke er visst at de som er lette på foten, vinner i løpet, eller at . . . de kloke [kan] finne yndest; for tid og hendelse [uforutsett hendelse, NW] møter dem alle.» — Pred. 9: 11.

Et barn løper kanskje ut i gaten etter en ball. Hvis det på den «tid» ikke kommer noen bil, skjer det kanskje ingenting. Men hvis det kommer en bil i stor fart (en «hendelse» som barnet ikke hadde forutsett), blir det kanskje skadd eller drept. Det døde ikke fordi dets død var «forutbestemt». Det var ikke på forhånd fastsatt noe bestemt tidspunkt. Barnet døde fordi det tilfeldigvis befant seg ute i gaten da bilen kjørte forbi.

De dødes tilstand

Den samme bibelskribenten som skrev: «For de levende vet at de skal dø,» sier videre noe som overrasker mange. Han sier: «Men de døde vet ikke noen ting.» — Pred. 9: 5, 10.

Disse ordene overrasker mennesker som har lært i sitt kirkesamfunn at de døde ikke bare er ved bevissthet, men at de også enten lider straff eller blir belønnet. Hvem har ikke hørt om at de døde enten blir pint i et helvete eller i en skjærsild eller får del i himmelens velsignelser? Men Guds Ord, Bibelen, sier at de døde «vet ikke noen ting».

Undersøk selv dette. Hent ditt eget eksemplar av Bibelen og les disse ordene i Predikerens bok, kapittel 9, versene 5 og 10.

Hvor lenge skulle menneskene leve?

Men hvorfor dør mennesker som anstrenger seg så hardt for å holde seg i live? Hvorfor fortsetter ikke en slik enestående organisme som menneskekroppen å gjenoppbygge seg selv? Hvorfor blir den til slutt utslitt, og hvorfor begår menneskene slike feil som forårsaker ulykker og død?

Det er logisk å trekke den slutning at mennesket ble dannet for å leve mye lenger enn det gjør i dag.

Tenk for eksempel på menneskets enestående hjerne. Ifølge biokjemikeren Isaac Asimov (som er sitert i New York-bladet Times Magazine for 9. oktober 1966) er vår hjerne «fullstendig i stand til» å romme «en hvilken som helst mengde opplysninger som det er sannsynlig at et ménneske vil kunne tilegne seg og huske — og dessuten en milliard ganger den mengden».

Hvorfor har menneskene fått en hjerne som er i stand til å tjene dem en milliard ganger så lenge som de lever? Tidligere generasjoner hadde ikke behov for en slik hjerne, og dens kapasitet blir heller ikke utnyttet i den korte levetid menneskene har i dag. Evolusjonsteorien kan ikke forklare hvorfor menneskene skulle «utvikle» en slik fantastisk hjerne, som er i stand til å dekke et behov som er en milliard ganger større enn det som er nødvendig. Menneskene må ha fått denne hjernen med tanke på at den skulle tjene dem lenger enn bare i en kort levetid.

Det var nettopp det de gjorde.

I Bibelens første bok (1 Mosebok, kapittel 1) blir det fortalt om skapelsen. Beretningen er enkel og liketil. I løpet av lange skapelsesperioder (som kalles «dager» i beretningen) ble de forskjellige livsformer skapt. Hver livsform formerte seg etter sitt «slag» og frambrakte således avkom som levde videre etter at opphavet døde. (1 Mos. 1: 11, 12, 20—24) Så ble mennesket skapt.

Dyrene kunne bevege seg fritt omkring; de kunne vise hengivenhet eller sinne, slutte seg sammen i flokker og leve på et langt høyere plan enn plantene. Mennesket sto på den annen side langt over dyrene. Det kunne gjøre framskritt, det vil si bygge videre på det det tidligere hadde lært. Det kunne overbringe tanker gjennom tale. Det kunne skjelne mellom rett og galt. Det hadde en moralsk sans og var opptatt av rett og rettferdighet.

Beretningen i 1 Mosebok viser til vår store forundring at mennesket var så forskjellig fra dyrene at det ikke behøvde å dø.

Dyr ble født og døde senere. Men det var annerledes med mennesket. Det finnes ikke noe i skapelsesberetningen som sier at mennesket skulle dø — med mindre det var ulydig mot Skaperen. Gud sa til det første menneske at den dag det var ulydig, skulle det «visselig dø». — 1 Mos. 2: 17.

Hvis den første mann og den første kvinne hadde fortsatt å være lydig mot Gud, ville de ikke ha dødd. De ville ha formert seg inntil jorden var oppfylt. (1 Mos. 1: 28) Deres kropp ville ha fortsatt å fornye seg selv, og menn og kvinner kunne ha fortsatt å gjøre bruk av sin hjerne, som er i stand til å romme en milliard ganger så mye lærdom som det den vanligvis tilegner seg i dag.

Døden kommer inn i bildet

Men slik gikk det ikke. De to første mennesker ble ulydige. De mistet selv det evige liv, og kunne derfor ikke gi muligheten til å leve evig videre til sine barn. Den kristne apostelen erkjenner at dette ikke er en myte, men et faktum. Han skrev: «Synden kom inn i verden ved ett menneske [Adam], og døden ved synden.» — Rom. 5: 12.

Synden er blitt ført videre fra generasjon til generasjon, og menneskene dør. Apostelen sier derfor videre: «Og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» (Rom. 5: 12) Noen dør som barn, andre dør i høy alder av sykdom, og atter andre dør som følge av ulykker.

Noen mennesker framskynder sin død ved alt det de foretar seg. Ansvarsløse bilførere som kjører for fort, setter sitt eget og andres liv i fare. Sigarettrøykere risikerer å av lungekreft. Denne selviske tingenes ordning har fått mennesker til å gjøre bruk av politiske, nasjonalistiske og til og med kommersielle metoder som har kostet mange menneskeliv. Men Bibelen holder fram et håp også for dem som har dødd.

En enestående oppstandelse

Bibelen lærer at Jesu gjenløsningsoffer dannet grunnlaget for et storslått håp for menneskeheten. Ved å ofre sitt menneskeliv frambar Jesus et offer som svarte nøyaktig til det Adam hadde mistet, nemlig et fullkomment liv som menneske på jorden. Han betalte en «løsepenge» for den døende menneskehet. Nå var muligheten til å oppnå evig liv igjen åpen. Apostelen Peter kunne derfor med rette kalle Jesus «livets Hovedformidler», som var sendt av Gud. (Ap. gj. 3: 15, NW) Det er ved hjelp av ham at Gud vil oppreise de døde til liv igjen i en oppstandelse. Angående dette sa den kristne apostelen Paulus: «En oppstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige.» — Ap. gj. 24: 15.

Men hvor lenge vil de døde som kommer tilbake i en oppstandelse, få leve? Det er avhengig av hvilken handlemåte de følger, og av hvorvidt de er lydige mot «livets Hovedformidler», Jesus. Hvis de viser tro og lydighet, kan de leve evig.

Også nå finnes det mennesker som viser tro på Guds Sønn, og de har et vidunderlig framtidshåp, for, som Jesus sa: «Så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» — Joh. 3: 16.

Det er mange som siterer dette skriftstedet, men det er bare få som har tenkt over hva det virkelig sier. Det sier ikke at Jesus ga sitt liv for at menneskene skulle kunne «bli engler», eller for at «alle gode mennesker skulle komme til himmelen». Det sier at han gjorde det for at de skulle få «evig liv».

Nye, rettferdige forhold

Dette evige liv vil det bli mulig å oppnå i Guds rettferdige, nye tingenes ordning, etter at den ’store trengsel’, som skal komme over jorden, har fjernet den nåværende onde ordning. (Matt. 24: 21) Denne rettferdige, nye ordning, som nå er nær, er den ordning som alle kristne har bedt om. De har bedt Gud om å gripe inn i jordens anliggender og om å gjøre en drastisk forandring med hensyn til den måten tingene blir gjort på.

Du sier kanskje: «Det har jeg aldri bedt om.»

Nesten alle som hevder at de er kristne, har imidlertid bedt om det. Stopp opp et øyeblikk og tenk over hvordan du lærte å framsi den mønsterbønnen som Jesus lærte sine disipler. Du kaller den kanskje Fadervår. Etter at du har bedt om at Guds navn må bli helliget, har du kanskje sagt: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» — Matt. 6: 10.

Det er ikke mange som er klar over hvilken forandring det vil medføre at denne bønnen blir besvart — at Guds vilje blir gjort på hele jorden som den blir gjort i himmelen. Det vil i virkeligheten medføre at Gud fjerner den nåværende tingenes ordning med dens kriger, korrupsjon og griskhet. Den vil bli erstattet av en ny ordning hvor menneskene vil kunne leve under fredelige forhold, slike forhold som Gud opprinnelig skapte i Edens hage. Under slike nye forhold, som snart vil bli innført, vil den jordiske oppstandelse finne sted.

Dette hjelper oss til å forstå det løfte som blir gitt i Åpenbaringen 21: 2—4 om de storslåtte velsignelser som Gud vil utøse fra himmelen. Hvilke forandringer vil disse velsignelser medføre for jorden? Hør hva en høy røst fra Guds himmelske trone sa til apostelen Johannes: «Og [Gud] skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.»

Hvis noen mener at det høres utrolig ut at det skal finne sted en slik gjenopprettelse av evig liv på jorden, kan de lese hva Johannes videre sier angående den forsikring som ble gitt fra himmelen. Han skriver: «Og han som satt på tronen, sa: Se, jeg gjør alle ting nye. Og han sier til meg: Skriv! for disse ord er troverdige og sanne.» — Åpb. 21: 5.

Den kommende ’store trengsel’

Men kommer du til å høste gagn av det storslåtte håp som Bibelen framsetter om evig liv under nye, rettferdige forhold? Dette er noe du bør tenke alvorlig over, for vi lever i den tid da den allmektige Gud snart skal gjøre ende på denne tingenes ordning i den ’store trengsel’.

Det at de fleste av jordens innbyggere unnlater å gi akt på den guddommelige advarsel som blir gitt i Bibelen, vil føre til at mange mister livet. Jordens Skaper vil ikke for alltid tolerere den hensynsløse overtredelse av hans lover som vi tydelig ser i dag. Guds profet Jeremias skrev: «De som Herren har drept, skal på den dag ligge fra jordens ene ende til den andre.» (Jer. 25: 33) Bibelen viser at de som blir drept av Jehova, ikke vil komme tilbake i oppstandelsen, men vil «bli straffet med evig undergang». — 2 Tess. 1: 7—9, LB.

Foreldre som unnlater å følge en gudfryktig handlemåte, vil bli ansvarlige for at både de selv og deres barn mister livet i den kommende ’store trengsel’, som skal rense jorden for alle urostiftere, slik at det kan bli opprettet en ny ordning med rettferdighet og fred.

Selv om både unge og gamle mennesker dør på det nåværende tidspunkt på grunn av den synd de har arvet fra Adam, er det mulig å få nyte godt av Kristi gjenløsningsoffer og følge Guds veiledning. Vi kan i lydighet følge en handlemåte som vil føre til at vi enten får overleve den kommende ’store trengsel’ eller senere blir oppreist og får leve på en rettferdig, renset jord. For en velsignelse vi vil få del i når vi kan ta imot våre avdøde slektninger, kanskje våre barn, når de blir oppreist fra de døde! For en stor glede det vil bli! Hvilket enestående håp gir ikke Bibelen dem som har mistet noen av sine kjære!