Fra det hedenske Roma til kristenheten

BLANT fortidens verdensriker fantes det ingen som hadde større ære og makt enn Romerriket. Da denne verdensmakten sto på sitt høyeste, omfattet den et område som strakte seg fra Spania i vest til Den persiske golf i øst og fra Egypt i sør til Britannia i nord. Men med tiden forfalt den og gikk til slutt under. Av dens ruiner oppsto kristenheten.

Det gamle Romerrikets historie kan inndeles i tre perioder: kongedømmet, fra år 753 til år 509 f. Kr., den såkalte republikken, fra år 509 til år 27 f. Kr., og keiserdømmet, fra år 27 f. Kr. til år 476 e. Kr.

Fra Romulus til Julius Cæsar

Ifølge tradisjonen var Romulus, som begynte å herske i 753 f. Kr., Romas første konge. Romulus skal ha vært etterfulgt av enda seks konger. I 509 f. Kr. fordrev romerne sin etruskiske konge, som var en utenforstående, og innførte den såkalte republikken.

Så snart Roma var blitt sterkt nok til å beskytte seg mot sine fienders angrep, begynte herskerne å utkjempe kriger for å utvide grensene. I år 133 f. Kr hadde Roma underlagt seg Grekenland, Makedonia, Karthago (i Nord-Afrika) og provinsen Asia.

Senere kom Julius Cæsar til makten ved hjelp av sin gavmildhet og sine store militære bedrifter utenlands og ved å bekjempe sine rivaler hjemme. Han var republikkens siste sterke mann og hersket fra år 49 til år 44 f. Kr.

Fra Augustus til Claudius

Julius Cæsar ble snikmyrdet av mistenksomme og misunnelige adelsmenn. Hans død førte til ytterligere kriger mellom rivaliserende etterfølgere. Den endelige seierherre ble Octavianus, en søsterdattersønn og adoptivsønn av Julius. I år 30 f. Kr. underla Octavianus seg Egypt. Dette avmerker Romas begynnelse som den sjette verdensmakt ifølge Bibelens historie. Verdslige historikere regner imidlertid vanligvis år 27 f. Kr. som det år da Roma ble et keiserdømme og en verdensmakt. I det året fikk Octavianus tittelen «Cæsar Augustus». Augustus betyr «opphøyd, hellig». Augustus hersket i omkring 40 år, fra år 27 f. Kr. til år 14 e. Kr. Han hadde makten da kong Herodes styrte Palestina for Roma og Jesus ble født i Betlehem i Judea. — Matt. 2: 1; Luk. 2: 1.

Augustus ble etterfulgt av sin adoptivsønn, Tiberius Cæsar, som hersket fra år 14 til år 37 e. Kr. Denne perioden innbefatter de tre og et halvt år Jesus utførte sin tjeneste her på jorden. (Luk. 3: 1, 23) På det tidspunkt representerte landshøvdingen Pontius Pilatus Roma i Judea (og Samaria), og fjerdingsfyrsten Herodes Antipas representerte Roma i Galilea og Perea. Mot slutten av Tiberius’ regjeringstid begynte den sanne kristendom å bli utbredt over hele det romerske verdensrike av troende jøder og jødiske proselytter som vendte tilbake til sine hjemsteder etter feiringen av pinsefesten i Jerusalem i år 33 e. Kr. — Ap. gj. 2: 5—11, 41, 42.

Tiberius adopterte Gaius, som fikk tilnavnet Caligula, som sin sønn. Denne adoptivsønnen ble sinnssyk og myrdet av en offiser etter at han hadde hersket i fire år. Han ble etterfulgt av Claudius (41—54 e. Kr.). Han blir nevnt i Apostlenes gjerninger 18: 1, 2 som den som hadde utstedt et påbud om at alle jødene skulle forlate Roma. Hans fjerde hustru, Agrippina, som også var hans niese, fikk overtalt ham til å utpeke hennes sønn fra et tidligere ekteskap som sin arving i stedet for hans egen sønn Britannicus. Senere forgiftet hun Claudius og fikk sin unge sønn Nero på tronen.

Fra Nero til Trajan

Nero regjerte fra 54 til 68 e. Kr. Selv om det i dag hersker en del tvil om hvorvidt det var han som satte Roma i brann, er det ingen tvil om at han benyttet denne store brannen som et påskudd til å forfølge de kristne. En av de metodene Nero skal ha benyttet, var å innhylle de kristne i klær som var innsmurt med bek, binde dem fast til peler og sette fyr på dem for å lyse opp sine hager om kvelden når det ble holdt fester. Apostelen Paulus led sannsynligvis martyrdøden under Neros herredømme, omkring år 66 e. Kr. Dette var samme år som den fanatiske Sicarii utslettet den romerske garnison ved Masada. Dette satte i gang krigen mellom jødene og romerne, en krig som endte sju år senere samme sted.

De tre neste keisere (Galba, Otho og Vitellius) hersket henholdsvis seks måneder, tre måneder og omkring et år, og alle tre ble i tur og orden ryddet av veien. Etter dem fulgte Vespasian, som hersket i ti år, fra 69 til 79 e. Kr. Han hadde avløst Gallus som fører for de romerske hærer som kjempet mot jødene. Da han ble valgt til keiser, overlot han denne stillingen til sin sønn Titus. Titus etterfulgte også Vespasian som keiser. Under hans to år lange regjering (79—81 e. Kr.) ble det berømte Colosseum fullført. Det var også i hans regjeringstid Vesuv hadde et stort utbrudd som begravde Pompeii og andre byer.

Domitian, Titus’ bror, la gjentatte ganger råd opp imot ham. Det er meget mulig at han forårsaket Titus’ død. Domitian hersket deretter fra 81 til 96 e. Kr., og han gjenopplivet den offentlige forfølgelse av de kristne. Det sies at han var den første keiser som ga befaling om at han skulle tilbes som Dominius et Deus (Herre og Gud) i sin egen levetid. Ifølge tradisjonen var det mot slutten av Domitians regjeringstid at apostelen Johannes ble forvist til øya Patmos, hvor han fikk Åpenbaringen.

Domitian ble etterfulgt av Nerva, som hersket bare i et og et halvt år. Han var en av Romas bedre keisere og pådro seg manges fiendskap på grunn av sin rettferdige politikk. Han opphevet den loven som Domitian hadde fått vedtatt mot de kristne. Men på grunn av de hedenske religionsdyrkernes fiendtlige innstilling til det kristne budskap gjorde ikke dette i seg selv slutt på all forfølgelse av de kristne. De kristne var dessuten upopulære fordi de var så annerledes. De nektet å tilbe keiseren, å blande seg i politikk og å gå i krig. Deres levemåte og deres forkynnelse var dessuten årsak til at de ble betraktet som motstandere av jødedommen og en trusel mot alle dem som hadde økonomisk utbytte av de hedenske religioner. — Ap. gj. 8: 1; 9: 1, 2; 12: 1—5; 18: 12—17; 19: 23—41.

Trajan (98—117 e. Kr.), som etterfulgte Nerva, fortsatte Nervas forstandige og rettferdige politikk, og det samme gjorde hans etterfølger, Hadrian (117—138 e. Kr.). Det sies at Hadrian er en av de dyktigste keisere Roma har hatt. Han opprettet et tilsynelatende rettferdig skattesystem og forbedret i høy grad slavenes kår. Han utstedte et edikt som påbød romerske embetsmenn å ignorere offentlige anklager som ble rettet mot de kristne. I dette ediktet sto det at det var hans ønske at ingen kristne skulle bli dømt til døden med mindre de var blitt lovformelig anklaget og funnet skyldige i en forbrytelse.

Det er interessant å legge merke til at de romerske keisere som styrte best, også var de som vanligvis var mest tolerante overfor de kristne.

Forfølgerne Marcus Aurelius og Diokletian

Hadrians adoptivsønns, Antoninus Pius’, regjeringstid (138—161 e. Kr.) var sannsynligvis den fredeligste i Romerrikets historie. Den neste som hersket, var Marcus Aurelius (161—180 e. Kr.).a I løpet av denne perioden, det annet århundre etter Kristus, oppnådde Romerriket sin største utbredelse; det dekket et område på omkring ni millioner kvadratkilometer og hadde en befolkning på omkring 55 millioner mennesker. Aurelius’ regjeringstid var imidlertid preget av flommer, branner, jordskjelv, insektplager, oppstander, erobringskriger og forfølgelse av de kristne. Soldater som vendte tilbake fra hans militære felttog, brakte med seg en dødbringende pest som tok livet av mange over hele riket.

Marcus Aurelius var en ivrig religionsdyrker. Da han dro gjennom Hellas, lot han seg innføre i de elevsinske mysterier. Åtte år gammel var han blitt salisk prest. I de siste relieffer som skildrer hans seirer, blir han fortsatt framstilt som prest ved offeralteret. Når en tar hans religiøse nidkjærhet i betraktning, kan en forstå hvorfor han forfulgte de kristne i hele sin regjeringstid.

Aurelius var også en dyktig militær. Han ledet selv sine soldater under felttogene i flere år av gangen.

Hans «Selvbetraktninger» skulle være en veiledning for hans sønn Commodus. Men Commodus, som hersket fra år 180 til 192 e. Kr., viste seg å bli en av de dårligste romerske keisere. Han var hånlig, tyrannisk, blodtørstig, ødsel og så forfengelig at han på grunn av sin fysiske kondisjon forlangte å bli tilbedt som den romerske Herkules. Flere av hans påtenkte offer sørget imidlertid for at han døde før dem.

Under Commodus begynte Romerriket å forfalle. Det at han ble drept, gjorde ikke slutt på et dårlig styre. Nå fulgte et århundre med anarki og forvirring. I løpet av en periode på 67 år var det bare fire av 29 keisere og tronpretendenter som ikke led en voldsom død. I løpet av disse årene ble de kristne også sterkt forfulgt av Decius (249—251 e. Kr.) og av Valerian (253—260 e. Kr.). Disse forfølgelsene tok slutt da de keisere som iverksatte dem, døde.

Diokletian (284—305 e. Kr.) gjorde ved hjelp av despotiske metoder et desperat forsøk på å gjenreise keiserdømmet til dets tidligere ære og makt. Han bar et kongelig diadem og innførte orientalsk hoffseremoniell for å omgi seg med en gåtefull hellighet i folks øyne. Mot slutten av sin regjeringstid satte han i gang en voldsom forfølgelse av de kristne som varte i om lag ti år (303—313 e. Kr.), en forfølgelse som hans etterfølgere fortsatte.

Konstantin gjør Romerriket «kristent»

I omkring 20 år etter Diokletian kjempet hans rivaler om å oppnå herredømmet og utgjøt strømmer av blod. I 324 e. Kr. ble Konstantin «den store» den ubestridte hersker, og han begynte å forene riket. (Diokletian hadde delt det, idet han hersket i den østlige delen, og Maximianus hersket i den vestlige delen.) For å nå sitt mål overga Konstantin «’barbariske’ konger til villdyrene sammen med tusenvis av dem som fulgte dem», og han fant også grunn til å la en av sine hustruer og en av sine sønner drepe.

Ifølge en legende hadde Konstantin mens han utkjempet en av sine kriger for å oppnå herredømmet, et drømmesyn hvori han så et kors på himmelen med innskriften «i dette tegn skal du seire». Det sies at dette tilskyndte ham til seier. Han flyttet rikets hovedstad fra Roma til Bysants, som han ga et nytt navn, nemlig Konstantinopel (Konstantins by). Han bekjente seg til kristendommen, men ble først døpt på dødsleiet.

Det såkalte «Milano-ediktet», som Konstantin og hans medregent Licinius angivelig skal ha utstedt for å gi de kristne religionsfrihet, var ikke noe annet enn et brev som Licinius sendte «til en embetsmann i den østlige delen, og hvor han ga ham påbud om å sørge for at Galerius’ edikt ble gjennomført fullstendig». Det var Galerius som hadde påvirket Diokletian og fått ham til å forfølge de kristne. Like før sin død innså Galerius imidlertid enten det urettferdige eller det formålsløse i det hele, og han (Galerius) utstedte ediktet som ga de kristne religionsfrihet.

I sin skuffelse over at de som påberopte seg å være kristne, var splittet med hensyn til sin lære, innkalte Konstantin til kirkemøtet i Nikea i håp om å forene dem. Han førte selv forsetet ved dette kirkemøtet. Ettersom de fleste gikk inn for læren om en treenighet, slik Athanasios forklarte den, bestemte han at denne læren skulle være lov i riket. Konstantin forviste deretter Areios og dem som trodde det samme som han. (Areios hevdet at Jesus Kristus ikke var en del av en treenighet hvor alle var innbyrdes likestilt, men at han var skapt av Gud og underlagt ham.)

Konstantin gjorde den romerske katolisismen til Romerrikets religion og forfulgte dem som ikke var enig i den. Jesuittpresten McKenzie sier i sin bok The Roman Catholic Church (1969): «Jeg oppfatter det slik at den romerske katolisisme begynte med Konstantins omvendelse.» Kirken ble forfølgeren i stedet for å være den forfulgte. Angående dette skriver en moderne historiker:

«Det fjerde århundre var en tid med overraskende vekst i den kristne kirke. Århundret begynte med at en hedensk keiser forfulgte de kristne, som fortsatt utgjorde en liten minoritet av befolkningen. Ved århundrets slutt var kristendommen rikets eneste offisielle religion, . . . som var beskyttet av en kristen keiser som utstedte straffelover mot . . . alle som på noen måte avvek fra statskirkens godtatte læresetninger.

«Men den raske veksten var ikke bare til fordel for kirken. Den store tilstrømningen av likegyldige eller selviske personer svekket kirkens moral i sin alminnelighet og la en demper på den religiøse nidkjærhet, samtidig som kirkens læresetninger og skikker ble tilført ikke-kristne elementer.» — A Survey of European Civilization av Ferguson & Bruun.

Etter Konstantin og til slutten på keiserdømmet

Etter Konstantins død i 337 e. Kr. fulgte en periode med mange indre stridigheter, samtidig som Romerriket fortsatte å gå i oppløsning. Den romerske keiser Julian (361—363 e. Kr.) vendte seg mot den religion som var blitt påtvunget ham, og forsøkte å gjenopprette den hedenske religion og gjøre den til statsreligion. Før han døde, måtte han innrømme at det var forgjeves. Men hva hans prinsipper angår, ser de ut til å ha vært høyere enn de prinsipper som ble fulgt av mange av de keisere som påberopte seg å være kristne. Under keiser Theodosius’ herredømme (379—395 e. Kr.) ble den romerske katolisismen igjen gjort til statsreligion, og alle andre religioner ble forbudt.

Etter hvert som den verdslige administrasjon ble svakere på grunn av det moralske forfall og «barbarenes» invasjoner, fortsatte de romerske biskoper å utøve større og større makt. Etter at den gotiske kongen Alarik hadde plyndret Roma i 410 e. Kr., var det således Innocens I, biskopen av Roma, som tok ledelsen i å gjenoppbygge byen. Samtidig forlangte han at alle de vestlige biskoper skulle anerkjenne ham som overhode i alle spørsmål angående tilbedelsen.

Leo I gikk enda lenger hva dette angår. Han kan sies å være den første virkelige pave, for keiser Valentinianus III ga ham myndighet over alle biskopene i det vestromerske rike.

I 476 e. Kr. avsatte kong Odovaker, en general av tysk herkomst, den romerske keiser Romulus Augustulus og lot tronen stå ledig. Det gamle Romerriket, det vil si den vestlige delen av det, endte således etter at det hadde bestått i 500 år.

Romerriket var det mektigste av de gamle verdensriker. Det var også det største. I Bibelen blir det billedlig framstilt som et «dyr, fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt; det hadde store tenner av jern». (Dan. 7: 4—14; 2: 36—44) Hva er da grunnen til at det ble svakt og falt? En historiker beskriver dets forfall som «historiens største gåte».

Romerrikets forfall og undergang er imidlertid ikke noen gåte for dem som kjenner Bibelens prinsipper. Jesus sa at «intet hus som kommer i strid med seg selv, kan bli stående». (Matt. 12: 25) Splittelse og indre stridigheter framskyndte i høy grad dette rikets forfall og undergang. Bibelen sier også at «det som et menneske sår, det skal han og høste». — Gal. 6: 7.

N. F. Cantor sier i sitt verk Medieval History: «Det var noen meget stygge sider ved livet i den romerske verden som klassisistene vanligvis foretrekker å ignorere: en enorm slavebefolkning, mye slum i byene, en forferdelig fattigdom og en utbredt homoseksualitet.» I tillegg til dette kan nevnes stor tøylesløshet og griskhet, vellystig festing, hensynsløs grusomhet, frastøtende religiøse skikker og grov politisk korrupsjon. Er det da noe å undre seg over at Romerriket gikk under?

[Fotnote]